www.storsanden.com » Ukategorisert » 125 års ensomhet
125 års ensomhet
Stortingsrepresentant Trine Skei Grande (V). FOTO: Stortinget.no
Mange har stilt spørsmål ved oppnevnelsen av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen til stabssjef ved Statsministerens kontor og statsråd uten porteføle. Spørsmålet har vært oppsiktsvekkende klart stilt, til politikere å være. Stortinget har villet ha statsråden til Stortinget, for å redegjøre for sin ministerielle poster og oppgaver. Få har fått noen gode, egentlige svar — inntil i går. Da gikk hovedpersonen selv til felts og forsvarte sin posisjon, foruten at statsminister Jens Stoltenberg parlamentarisk korrekt forsvarte sin utnevnelse av statsråden.
Klarest i kritikken har Venstres nestleder, Trine Skei Grande, vært. Som rimelig kan være, all den tid vi har hørt ekkoet av Venstreleder Johan Sverdrups tordnende parlamentarisme — «all makt i denne sal» — i 125 år nå. I en TV-debatt i Redaksjon EN på NRK1 hevdet Skei Grande at statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersens historietolkning ville stått til stryk, nettopp i dette jubileumsåret for parlamentarismens inntreden i norsk politikk. Det er vanskelig å si seg uenig i nettopp dette.
Skei Grandes historiekunnskaper er bunnsolide. Så har hun da også grunnfaget fra Universitetet i Oslo, i tillegg til mellomfag i statsvitenskap. Ja, selv sosialøkonomi har hun studert. Hun kan valse opp med cand. oecon (sosialøkonom) Jens Stoltenberg og cand.mag Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Til overmål har Schjøtt-Pedersen omtrent den samme fagkretsen som Skei Grande, med unntak for historie, fra Universitetet i Oslo. Saken blir ikke bedre av at han har offentlig rett, i stedet for historie.
Tydeligst i kritikken av Regjeringen var likevel cand. mag. Per Kristian Foss, fra Høyre. Med fagkretsen statsvitenskap (inklusive foreksamener til hovedfag), offentlig rett og kriminologi fra Universitetet i Oslo, kan også han hamle opp med Regjeringens selvforståelse. Og Foss uttrykte i går at statsminister Jens Stoltenbergs forsvarstale for sin såkalte stabssjef var uhørt syltynn. Han sa det de fleste andre tenkte at hvis Regjeringen trengte en slik, så bruker vi andre å kalle dette for «statssekretærer».
Ja, nettopp. I Stoltenbergs regjeringstid har vi fått en formidabel vekst av liksom-politikere, der nettopp Statsministerens kontor har utmerket seg. I forrige stortingsperiode het Schjøtt-Pedersen kun stabssjef. Og det var i denne perioden det eksploderte med utnevnelser av statssekretærer nettopp her.
Det har vært nødvendig å regne opp denne sprengleste politikerstandens fagkunnskaper. De reflekterer et Norge i miniatyr. De er velskolerte, nesten overkvalifiserte til oppgaven som politikere, til og med. Og slik er det så å si med oss alle, meg inklusive — med mine to bachelorgrader. Vi kan mye mer enn det som følger våre jobbkriterier, nå til dags. Derfor er det en helt annen og mye mer skolert befolkning og opinion, som nå er vitne til dette grunnstudiet i oppgjøret om et konstitusjonelt og representativt kongedømme.
Samtlige er altså inneforstått med Max Webers professorale utlegninger i «Makt og byråkrati» (1971), i tidligere sosiologiprofessor Dag Østerbergs oversettelse. Likevel er det et slående eksempel på nettopp disse sosiologiske og statsvitenskaplige betraktningene at de samler seg enten ved maktbegrepet eller byråkratiske snurrepiperier, og begge fronter viser til den politiske historien. Paradoksalt nok! Og de burde visst bedre ved Statsministerens kontor.
Det er her problemet er størst. Årsaken ligger i at det blir mer og mer utflytende hvem som er politikere, hvem som er en del av embetsverket, og det er meget krevende å forstå hvem som snakker på vegne av hvem. Stortinget kjenner ikke embetsverket, eller de ansatte ved Stasministerens kontor — de kjenner bare statsministeren. Når vi nå i tillegg til statsminister Jens Stoltenberg også har en statsråd til, så er det mer enn maktarroganse å henvise til historien.
Det er dette Johan Sverdrup gikk til kamp mot, og som ble Ministeriet Selmers bane. Statsminister Selmer måtte gå av i 1884, etter en bitter kamp om det er konstitusjonelt riktig av en regjering å styre landet på tross av Stortingets folkevalgte vilje. Grunnen var disse statsrådene i Stockholm, som mer satt i lomma på svenskekongen enn de folkevalgte representantene i Norge, i tillegg til hvem som representerer hva i statsforfatningen.
«Kongen velger selv sitt råd,» heter det i Grunnloven. Dette er i vår politiske historie etter 1884 vært å forstå som at det er Stortinget som selv velger sitt råd, altså en regjering og statsråder som må konsultere og forholde seg til parlamentet. Dette er kjernepunktet i parlamentarismen, og kan bare ignoreres av en flertallsregjering, slik som nå. Derfor opptrer Schjøtt-Pedersen og Stoltenberg nær sagt furtent og lite klokt, omtrent som smågutter — ja, som om de er knepet med hånda langt nede i kakeboksen. Poenget er at de har tatt en pokersjanse, og de vet at det er fire lange år til neste kamp om folkets tillit.
Da Jens Stoltenberg la fram sin nye regjeringskabal 13. oktober i år, skrev jeg på dette nettstedet at det tydet på en svekket regjering. Ikke sånn på papiret og i utgangspunktet, men en forsiktig skepsis til de comeback av utrangerte toppnavn fra Gro Harlem Brundtlands lite smidige regjeringer etter 1986. Det var disse regjeringene som skaffet oss uår med løst sammensatte borgerlige samarbeidsregjeringer, både ved valget i 1989, 1997 og 2001 — uansett om det var Brundtland ved roret, eller Stoltenberg som statsråd og statsminister. Det var denne arrogansen, som folket vendte seg mot, og som nesten veltet nåværende regjeringsalternativ så seint som ved høst!
Alle festet seg da ved to trekk: finansminister Kristin Halvorsen (SV) gikk til et mindre sentralt departement samt de tre comebackene fra Ap. Selv i Dagsavisen er utnevnelsen av Schjøtt-Pedersen kritisert. Det er Regjeringens hofforgan, opprinnelig. Der i gården kaller de statsråden uten portefølje for «tilkallingsvikar». Og dette befester inntrykket av at bruddet fra fortida, som jo Den rødgrønne regjeringen ble tuftet på, den har raknet og sunket inn i sitt gamle skjød — Det norske Arbeiderpartiet.
Vi har siden dette fått tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssens flyktige svev, der det aller siste i hans utidigheter passer inn i dette upassende samrøret, etter det ble kjent at han har brakt med seg embetsverket på valgkamp. Dette minner mindre og mindre om demokrati, og mer og mer et régime vi feiret 20-årsjubileet for sammenbruddet til — i Berlin på mandag. Det lukter regjeringskrise lang vei, allerede nå…
Arkivert under: Ukategorisert · stikkord: Ap, historie, Høyre, Jens Stoltenberg, Johan Sverdrup, Karl Eirik Schjøtt Pedersen, parlamentarisme, Per Kristian Foss, Stortingsvalget 2009, SV, Trine Skei Grande, Venstre
Respons