www.storsanden.com » Aktuelt » 15 år siden folket sa nei
15 år siden folket sa nei
For 15 år siden var jeg en av de meget spente medarbeiderne i folkebevegelsen Nei til EU, som fulgte opptellingen av stemmene i Oslo Spektrum. Der hadde nei-siden valgvake 28. november 1994. Det var en mild vinterdag i Oslo, grått og ikke spesielt ugunstig vær.
Dette ble en strek i regninga for de som hadde håpet på lavt frammøte vinterstid. Fasit 29. november var en formidabel valgdeltakelse på hele 89%. I deler av landet var det praktisk talt fullt frammøte. Folkeavstemningen ble en dundrende seier for folkestyret i Norge. Hele Europa var stumme av beundring!
Når kommer omkampen?
Nei til EUs egen avis, Standpunkt, har i anledningen markeringen stilt dette spørsmålet og kommet opp med et svar. De vet beskjed. Vi får en omkamp om et norsk medlemskap i den Europeiske union (EU) i 2013. I grunnen ingen dårlig hypotese dette. Mange grunner taler for at vi snart vil få en omkamp, men spørsmålet denne gang er om vi får en folkeavstemning, eller om vi får en snubletråd. Det skjedde forut for forrige folkeavstemning i 1994.
Nei til EU feirer den forrige folkeavstemningen med landsmøte i helgen. Det gjør folkebevegelsen med trygg forvissning om at de har folket i ryggen. Det har i praksis ikke vært en eneste måling der ja-siden har hatt flertall. Legger man til grunn at av de som svarer “vet ikke” i slike meningsmålinger vil flere stemme nei enn ja, så er det en meget stabil og trygg motstand i hele folket.
Da folkeavstemning ble avholdt i 1994, var det 22 år siden avstemningen. Det var i et helt annet stemningsleie enn i 1994. Alle trodde at det skulle bli ja til de Europeiske felleskap (EF) første gang vi stemte over et medlemskap i 1972. Statsminister Trygve Bratteli så den lille splinten, som ble en bjelke i sitt eget hode, da han i prinsippet stilte kabinettspørsmål på Gjøvik 12. august. Ingen opptelling ved et valg har vært mer spennende. Det ble meget oppsiktsvekkende et nei, da også.
Statsminister Gro Harlem Brundtland var sikker i sin sak. Hun satte hele sin politisk prestisje inn på å få Norge inn i Unionen. Bakgrunnen var at hun hadde fått Stortinget til å gå med i det Europeiske økonomiske samarbeidet i 1992. Nå skulle Norge bryte målsnøret i det samme året som vi ble med i EØS. Isoalsjonismen fra 1972 skulle bli til et unionelt ja, uansett om det så skulle bli et minst mulig flertall. Og det var en betydelig oppgave som enei-siden fikk fordi det ble avholdt folkeavstemninger i tre andre og meget viktige land det samme året. Både Finland og Sverige stemte ja. Det samme gjorde også Østerrike. Så å si alle land som sto utenfor EU, men innenfor EØS ble medlemmer i 1995.
Her er vi ved kjernen i Standpunkts forside, der avisen hevder at vi vil få en omkamp i 2013. Da er det gått nesten 20 år siden forrige avstemning. Vi visste i 1994 at vi kunne spille på dette, og gjorde det bevisst. Vi hevdet at den som var usikker, den kunne trygt stemme nei fordi det ved et nei-flertall garantert vil bli flere avstemningsrunder.
Det politiske veikrysset for framtida står i 2013. Dette er første gang at Ap vil ha et lite politisk flertall i ryggen etter et stortingsvalg. Det har ikke partiet hatt siden Gro Harlem Brundtlands dager i 1994.
200 års selvstendighet
I 2014 vil Norge feire at det er 200 år siden Norge brøt ut av “400 årsnatten”. Vi fikk egen grunnlov og politiske valg, selv om Norge fortsatt var i en personalunion med den svenske kongen, Karl Johan. Dette var en historisk kjensgjerning som Gro Harlem Brundtland brant seg på i 1994, da hun hevdet at Norge hadde vært i union før. Hun glemte at de unionene hun snakket om, de var trædd ned over ørene våre. Den unionen kun ville trekke fram, var ingen reell union med Sverige – nettopp på grunn av at kong Karl Johan tenkte litt lenger enn nesen rakk.
Det var en historisk genistrek svenskekongen begikk, da han skrev under Grunnloven 4. november 1814. Da hadde vi hatt et turbulent politisk år i Norge. Domprost Pavels skrev ved nyttår i 1814 at dette hadde vært et annus mirabilis. 17. mai 1814 skrev Eidsvollforsamlingen under Grunnloven, og valgte den danske kronprinsen Christian Fredrik til landets konge. Så kom en krig med svenskene, og et forsmedelig nederlag den sommeren. Dette kulminerte med Mossekonvensjonen 14. august 1814, en fredsslutning med Karl Johan, som siden skrev under på en ny og framforhandlet grunnlovstekst. Paradoksalt nok kom Chrsitian Fredrik hjem til Köbenhavn samme dag som kong Karl III Johan skrev under Grunnloven i Stortinget.
Karl Johans genistrek var at han inngikk en personalunion med Norge. Dette betydde at uansett hvilken stilling hans kongedømme fikk i Sverige, så ville han fortsatt være konge i Norge. Og det var meget gode grunner til å foreta en slik reservasjon. Forklaringen lå dels i Sverige, dels i kongens CV – for å si det slik.
Monarkiets stilling i 1814 var svak. Det vil si at svenskekongen selv hadde ingen livsarvinger. Dette var årsaken til at fyrsten av Ponte Corvo, Jean Baptiste Bernadotte, ble “adoptert” av svenskekongen og valgt til kronprins av Sverige. Da hadde han vært en av Napoleons mest betrodde menn som marskalk, innen han tok imot tilbudet fra de svenske forhandlerne i 1809. Mye taler for at de svenske forhandlerne ikke var oppgaven voksen, da de egentlig kun sonderte terrenget for slektninger i Frankrike, Fyrsten av Ponte Corvo sa ulykksalig nok “jeg tar jobben”. Dermed var deputasjonen bundet. Og slik ble det.
En av de første tingene Bernadotte gjorde, da han ble kronpretendent i Sverige, var å svike Napoleon. Han gikk inn på de alliertes side mot Napoleon, i motsetning til Danmark-Norge. Slaget om Europa og Norge sto i prinsippet ved Leipzig november 1813, der Napoleon gikk på et sviende nederlag etter utflukten til Moskva. Her fikk Karl Johan i prinsippet Norge som gave. Ved Kielfreden i januar 1814 ble Norge, som på dette tidspunktet ikke var annet enn et fylke i Danmark, avstått til Sverige.
Christian Fredrik, det danske kongehuset arveprins, var på dette tidspunktet stattholder i Norge. Også han var ikke en ektefødt kronprins, dog ikke så perifert beslektet som Karl Johan. I Norge var Christian Fredriks posisjon sterk. Han hadde i praksis styrt Norge gjennom landets kanskje hardeste kriseår. Under fastlandsblokaden, der Storbritannia og Sverige så å si umuliggjorde en hver inn– og utseiling fra Norge, klarte Christian Fredrik å skaffe helt livsvødvendige matforsyninger. Henrik Ibsen har beskrevet dette formfullendt i diktsyklusen Terje Vigen. Kornavlingene hadde i flere år slått feil. Derfor ble stattholderen sett på som en Kongens redningsmann i Norge, da han sikret nye forsyninger av korn, m.m.
Christian Fredrik sto derfor meget sterkt, og ble valgt til kong Christian Fredrik 17. mai 1814 på Eidsvoll, samtidig med at Norge erklærte seg som selvstendig stat. Han tapte så det suste i krigen mot svenskene. Han forble imidlertid Norges valgte konge fram til 10. oktober, da Karl Johan trådte inn i hans sted. Og her lå genistreken at Karl Johan gikk med på kravet om en selvstendig stat, med lovlig valgt nasjonalforsamling og egen regjering, i unionen med Sverige. Ingen har framforhandlet en bedre pensjonsavtale, blant monarker som i ettertid har måttet avstå tronen. Falt tronen i Sverige, forble han konge i Norge.
Ordet union har siden hatt en meget dårlig klang i Norge. Derfor var det at Gro Harlem Brundtland trodde hun haddde en god sak, da hun flørtet med begrepet i 1994. Hun fikk en historietime med Senterpartiets nei-dronning, Anne Enger Lahnstein. Hun hevdet og fikk rett av våre fremste historikere om at Karl Johans personalunion var noe fundamentalt annet enn EU. Og slik ble det.
Fra Maastricht til Lisboa
Men det var flere enn Norges statsminister som hadde problemer med å holde tunga rett i kjeften. Det er et til dels uavklart spørsmål om EU er en føderativ eller konføderativ politisk enhet. Det er ikke klart hva unionen selv vil, for å si det slik. Enkelte land ønsker en konføderativ enhet, altså nasjonalstaten står over unionen. Andre ønsker et system som i USA, som betyr en delt løsning mellom overnasjonal styring og delstater. Sist men ikke minst har vi den strømningen, som er mest elsket i nor og hatet i sør, ved at EU blir det øverste administrativet nivået med nasjonalstatene underordnet unionens valgte representanter og styringsorganer. Vi kan si at det har gått en utvikling fra Maastricht i Nederland i Lisboa i Portugal. Årsaken er at EU liker å nevne byen i den protokollen som vedtas.
Maastricht inkluderte den fjerde og viktigste søylen i EU, i de såkalte fire friheter. Motstanderne kaller disse for «fir flyt av faenskap» mens ihuga liberalister mener dette er eneste vei til saligheten. Den fjerde og viktigste søylen var selvsagt den økonomisk-monetære unionen. Denne ble vedtatt i Maastricht i 1992, men møtte motbør i Storbritannia og et blankt nei i Danmark, det siste paradoksalt nok holdt på 17. mai 1992. Det ble til slutt en runde i Edinburgh, for at Storbritannia aldri skulle miste sitt kjære pund. Danskene avhold ny folkeavstemning, og fikk et skrikende lavt flertall for «Mastrichtacvtalen». Så stemte danskene og svenskene nei til en felles valuta, og slik står saken ennå. Og britene er selvsagt utenfor alt, enn så lenge. Det kan hende det ryker med Lisboa-avtalen. på sikt.
Lisboa er i prinsippet en fordyping av unionen, etter 15 år med veritable medlemsintegrering av tidligere østblokk-stater. Videre har EU endelig fått på plass en felles valuta, som svenskene, danskene og britene står utenfor. Så har det i tillegg skjedd det fatale at det er avholdt folkeavtsmeninger forut for ratifiseringen i alle medlemstater, der de ikke turte å stemme i Nederland og Tyskland, og — trommevirvel — irene stemte nei i 2008. Ja, de har stemt nei i Frankrike også, forresten.
Slik kan en fortsette å lekse opp alle de prosessene som ikke helt har forløpt etter planene. Lisboa ble endelig ratifisert av Tsjekkia og Polen i høst. Det satt lenge inne i Tsjekkia, som truet med å velte hele lasset, etter at president Lech Kaczy?ski i Polen truet med å velte lasset. Hver gang er det noen som klarer å stikke kjepper i hjulene, som siden får noen innrømmelser, slik at en skal senke lista til det enkelte land hopper — inntil dde selsvagt mister disse ved neste protokoll, reformer, etc.
Men for ordens skyld ble det valgt en ny utenriksminister i tillegg til den sittende, Jose Manuel Barroso, samt en president. Disse to blir garantert julefredens største trussel rundt quiz-bordene, for hvem pokker vet hvem de er? Joda, det ble en adelsdame fra Storbritannia, som utenriksminister nr. 2, og heter — tja, det er ikke lett, men her er navnet: Catherine Ashton. Det satt langt inne. Og navnet på presidenten blir årets julehyl av løatter, for hvem i svarte klarer å uttale navnet til den tidligere belgiske statsministeren Herman van Ruympert.
Joda, det skal bli fornøyelig å se når ja-siden ser sitt snitt. For en ting er sikkert: Det kommer en folkeavtsemning. Det vil si at det blir like mange valg som det blir nei. For ingen tror at EU-tilhengerne er tilfred uten et ja. Slik blir det kanskje ikke i min tid. Og takk for det!!!
Arkivert under: Aktuelt
Respons