Underveis rotet og rekonfigurerte jeg i strie strømmer fordi jeg ikke fikk til oppsettet i den distro’en jeg arbeidet med. Slik fersket jeg at det miljøet som tiltalte meg aller mest, det var KDE. Når jeg endelig fikk rotet meg fram til at Ubuntus utgave med KDE het kUbuntu, da var mye gjort. Etter dette har jeg hatt mange timer med andre og mer kompliserte spørsmål. Grunnen til at Linux ikke ble foretrukket, var at jeg for over tre år siden var student og fikk skikkelige rabatter på Windows Vista.
Hele veien mens jeg sleit lenge med Vista, inntil vi fikk SP1 (forbedret kraftig indekseringen av systemet), så kikket jeg Ubuntu i kortene. En viktig årsak til at jeg ikke skiftet, var at jeg hadde kun trådløs forbindelse der jeg bodde. Jeg var ikke kyndig nok til å fikle fram en løsning. Og i alle tilfeller hadde jeg begrenset adgang til å rekonfiguere det trådløse oppsettet, all den tid jeg delte forbindelsen med husverten. Sånn ble det til at jeg holdt fast ved Microsoft og Windows mens jeg registrerte at Ubuntu ble mer og mer attraktivt som framtidig operativsystem.
Windows 7
Nå endres denne situasjonen med lanseringen av Windows 7 i forrige måned. For det første er dette dyrt. Men: Det er svinaktig mye bedre enn Windows Vista! Jeg har kjørt Windows 7 RC (gratis testversjon) i mer enn et halvt år nå, og merket umiddelbart at oppgraderingen var lynrask — i forhold til Vista. Problemet er at jeg nå kjører Windows 7 Ultimate. Dette er den absolutt dyreste utgaven, og da sier det seg selv at jeg blir fristet til å snuse på Linux-distro’er, igjen.
For det andre sluker fortsatt Windows 7 mye kraft. I hvert fall mye mer enn XP, som var et operativsystem etter mitt hode, men ikke på langt nær i en slik størrelsesorden som Vista. Jeg holdt på å bli gal av at Windows surret og gikk mens harddiskene knurret. Blant annet ble mye av gleden med å la maskinen stå på — uten at den sugde strøm som en gris — borte. PC’en slo seg på jevnt og trutt. Den til og med omstartet seg selv, og ble stående i aktiv modus i timesvis — om jeg ikke passet på og var borte. Slikt gjør vondt i lommeboka!
Tilbake til start?
Samtidig med at Microsoft lanserte Windows 7, så kom den siste oppdateringen av Ubuntu: 9.10 (Karmic Koala). Dette var en oppgradering av selve Linux-kjernen (motoren under panseret), med en kraftig forbedring av konfigurasjonen, og et mye mer brukervennlig oppsett. Blant annet er Mozilla Firefox endelig med som en standard nettleser, til fortrengsel for KDEs egen nettleser Konqueror. Det er blitt mer av ett museklikk, for å installere, hvilket ikke har vært i nærheten av Windows’ brukervennlighet. Selv folk i Apple har applaudert etter denne lanseringen.
Det skal ikke underslås at jeg har lite greie på hvordan en installerer nye «saker&ting». Derfor glemte jeg en av de viktigste aktsomhetsreglene: oppgrader aldri ved lansering! Det er en kjensgjering at ingen operativsystemer er helt ferdige ved lansering. Det dukker opp nye og uforutsette problemer for alle. Forsiktighetsreglene tilsier minst én måned. Punktum finale!
Men jeg er selvsagt triggerhappy, og skiftet hest midt i løpet, for siden å angre fælt på det — etterpå. Min PC har en 64-bits AMD-prosessor. Dette skulle by på trøbbel, så jeg kasserte det hele etter et par dager, og slettet som sist. I stedet tok jeg fram igjen 9.04 (Jaunty Jackalope), og installerte den. Jeg la nemlig merke til at flere hadde støtt på det samme problemet som meg: konflikt med oppsettet og konfigureringen av BIOS på grunn av min prosessor og integreringen av den i kUbuntu 9.10. Flere sa at dette var løst i 9.04, så hvorfor i hule heite hadde Canonical (de som styrer med dette for Ubuntu) gjort en slik brøler. Da skjønte jeg at mine premature steg forrige gang, var til min gunst denne gangen.
Med kUbuntu 9.04 under panseret begynte jeg på nytt. Denne gangen leste jeg meg opp på det største problemet: skjermen min (Envision 21″ widescreen) hang seg opp i 9.10 fordi brikkesettet fra nVidia ikke ble støttet i den nye distro’en. Det viste seg at dette var et minimalt problem dersom jeg hadde huket av for å bruke den anbefalte driveren før jeg slettet gamle og utdaterte filer. (Dette er samme surret i alle Linux-distro’ene, så vær på vakt!)
HUSKEREGEL 1
På oppgavelinjen (nederst på skjermen ser du en info-knapp. Det samme ikonet som info-tavler flest i den virkelige verden). Da får du opp alle konflikter, løsninger og muligheter. Dersom det ikke er noe nytt, andre løsninger eller oppgraderinger til systemet ditt, så er knappen grå og inaktiv. (Det kommer opp en melding om «Varslinger og jobber» og «ingen aktive jobber eller varslinger» under tittelen i halvfet skrift.) Her skal du få opp et nytt vindu, der du skal se noe om «nVidia-180 + (recommended)» i tekstfeltet. Det er denne som skal installeres, hvilket du gjør ved å klikke på selv teksten (skifter farge) samt at du trykker på «Bruk»-knappen. Vips! Driveren blir ikke pælmet ut når systemet sletter gamle og utdaterte filer. NB! litt vanskelig…
Alternativt: Gå inn i Systeminnstillinger. Disse finner du ved å klikke én gang på knappen med en K inni, seg. Et større vindu åpnes (samme funksjon som Start-knappen i Windows har). Klikk på Skjerm, som har både ikon og tekst i den nederste raden, i dette vinduet. Da kommer det opp et vindu der du kan tilpasse skjermen, og eventuelt be om at en ny skjermdriver skal installeres. NB! mye vanskligere…
Og det kan aldri sies for ofte: trykk ikke «ja» før enn du er brennsikker. Det er bedre å takke pent nei i runde en fordi dette garantert kommer opp igjen. Jeg er fristet til å si at dette forholdet er som Europabeveglsens oppfatning av EU-avstemninger. Det trengs bare mange nok ganger med mas til å matte ut folket til et ja. I skrivende stund er det jo 15 år siden jeg, og min arbeidsgiver Nei til EU snudde folket i løpet av seks måneder. Vi vant med 52,1% margin, tror jeg. Og det samme gjelder med alt du ikke er sikker på i PC-verden. Trykk «nei» alltid når du er usikker. Gå tilbake, les mer og begynn på nytt!
