Kjør en live-demo

Det første pro­ble­met en stø­ter på, når en skal instal­lere en Linux-distro — det er å skjønne hva som skjer. De fleste er vant til Win­dows. Det har et langt mer begri­pe­lig opp­sett med et klikk for hvert skritt i instal­le­rin­gen. Slik er det ikke all­tid med Linux. Mens Win­dows spør om «Ja» og Nei» eller «Avbryt», får en i Kubuntu opp en hel skjerm med en rekke valg. I til­legg står det i nedre bilde­kant at man kan bruke knap­per de fleste aldri har brukt, såkalte funk­sjons­tas­ter, som f. eks. F1 for hjelp, osv.

Skjerm­bil­det får de fleste til å knele fordi det spør om hva en vil gjøre videre. Ja, hvem vet vel det, når en kas­ter seg borti noe alde­les nytt. Nå er det imid­ler­tid slik at en kan kjøre Kubuntu uten å instal­lere. Mediet du benyt­ter, kan kjøre en såkalt «live» demo. Gjør det! Da får en svar på svært mye.

Hvis din PC ikke er kom­pa­ti­bel med stan­dard­val­gene, så stan­ger pro­gram­met i veg­gen. Det hen­ger seg opp. Og da må en slå av hele maski­nen. Som oftest er det å holde start-knappen på PC’en inne –inn­til den slår seg helt av.

Ingen fare! Da er det bare å starte opp igjen. Det vil si at Kubuntu star­ter auto­ma­tisk opp igjen, med mindre en har instal­le­rings­me­diet (CD, minne­penn, osv.) lig­gende i maski­nen før opp­start. Da gjel­der det selv­sagt å be maski­nen starte med instal­le­rings­me­diet. Med en CD betyr dette at du må kjenne til hvor­dan en star­ter opp maski­nen på denne måten. For den som ikke vet hva dette vil si, så er anbe­fa­lin­gen at en ikke går videre — uten en som kan hjelpe deg i gang.

Helt seriøst, snakk med noen som har gjort dette før! Det er ingen skam å snu i PC-verden. Videre er fjell­vett­re­ge­len om at en skal lytte til kjent­folk helt uom­tvis­tet i for­bin­delse med å bruke Linux. Ikke bare er det desto hyg­ge­li­gere, men også mye sik­rere. Men: Det er mye, mye tri­ve­li­gere når du har fått instal­lert det hele fordi Ubuntu ikke uten grunn er en av de mest sti­lige og bru­ker­venn­lige av alle ope­ra­tiv­sys­te­mer. Der­for er det jeg bru­ker såpass mye tid på å for­klare dette. Til ori­en­te­ring er hele denne bruks­an­vis­nin­gen skre­vet mens jeg brukte Kubuntu.

HUSKEREGEL 2:

Det er for seint å lete etter det som står her, der­som du ikke har tatt en utskrift av bruks­an­vis­nin­ger eller har satt igang å instal­lere. Hvor­for? Nja, PC’en er vel ikke slått på — er den vel? Da må du omstarte den nå! — etter utskrift, vel å merke. Og hvis dfor­kla­rin­gene her er for krong­lete, så er det et meget godt tips å følge disse anvis­nin­gene her (på engelsk og med bilder).

Opp­start av Kubuntu-installasjonen

Sett instal­le­rings­me­diet inn i PC’en (legg CD’en i CD-skuffen, etc) og start maski­nen på nytt. Der­som den ikke er slått på, star­ter du maski­nen og tryk­ker den rik­tige F-tasten, for å be PC’en starte med CD’en og ikke det ope­ra­tiv­sys­te­met som er på maski­nen. I til­legg åpner du CD-skuffen og leg­ger pla­ten i, og så vel­ger du CD/DVD-spilleren i ste­det for hard­dis­ken som første oppstartspunkt.

Det samme gjel­der etter at du har star­tet maski­nen på nytt, eller «bootet» (i.e reboot — som betyr å starte på nytt — på engelsk) Det gjel­der å trykke ned den rik­tige F-tasten før PC’en star­ter (booter) det opp­rin­ne­lige OS’et. F-tasten tryk­kes ned så å si rett etter du tryk­ket på start-knappen, altså.

Hvis det nå for­hol­der seg slik at denne CD’en ikke vil starte, eller du ikke har skaf­fet deg CD’en, så brenn et nytt ISO-bilde av hele instal­la­sjons­pak­ken til ope­ra­tiv­sys­te­met. ISO-bilde? Hva pok­ker er det? Vel, GÅ IKKE VIDERE — før du har skaf­fet deg klar­het i hva et iso-bilde er for noe. Igjen er det smart å snakke med noen som har greie på slikt.

Hvis du etter alle sole­mer­ker har gjort dette rik­tig, så kom­mer første vel­komst­bil­det av Kubuntu opp på skjer­men. Det ser slik ut:

Dette er skjer­men du får opp, der det i den nederste rek­ken er vist til disse F-tastene (øverst på tastaturet).

Hvis alt på skjer­men er på engelsk — trykk F2. Her kan du gjøre språk­val­gene, ved å bruke pil­tas­tene til å merke det språ­ket du vil bruke videre. Du fin­ner plau­si­belt nok norsk blant en rekke språk. Fra her og videre vil det i hoved­sak foregå på norsk, inn­til opp­set­tet er klart til første gangs bruk. Hurra!

Det står her øverst og midt på skjer­men: Prøv Kubuntu uten å endre data­ma­ski­nen (tror jeg…) Gjør det! Og smør deg med tål­mo­dig­het. Det tar lang tid å boote.

Even­tu­elt lager du kaffe, smø­rer ei brød­skive, osv. Det tar nem­lig lang tid før du får mulig­het til å trykke en tast igjen. Inne i mel­lom sjek­ker du om det durer og drar i instal­la­sjons­me­diet, som er et godt tegn på at det tik­ker og går inni der. Årsa­ken til at dette skjer, er at Linux har en helt annen struk­tur på alle data, m.m.

Der­som det skjer fint lite etter en 15–20 minut­ter, så er det noe galt. Da må du slå av maski­nen, og begynne på nytt. Trik­set er å finne en skjerm­dri­ver som pas­ser til din skjerm. Dette er grun­nen til at alt går i svart, eller at det er en grønn farge med en del andre far­ger som tik­ker og går i bak­grun­nen. Det som løser denne kon­flik­ten er at du etter språk­val­get også tryk­ker F4 Modus. Her tryk­ker du enter etter å ha mar­kert stan­dard. Da skal det ikke by på pro­ble­mer før sei­nere, og som jeg beskrev i del 2: Bratt lærings­kurve. Følg disse anvis­nin­gene etter å ha fått opp Kubuntu for første gang. NB! Husk dette ste­get også ved instal­le­rin­gen, ikke bare i prøveversjonen.

Når den første skjer­men kom­mer opp, så er du inne i hele ope­ra­tiv­sys­te­met. Da er det bare å sette igang. Verre er det ikke. God fornøyelse!

Der­som dette fal­ler i smak, så er det lynende enkelt å instal­lere fra her. Du klik­ker på iko­net «instal­lere Kubuntu» som lig­ger på skrive­bor­det (øverst i bil­det). Og — vips! — er det installert!

Øøøøh — ikke helt. Det er fort­satt noen steg som må behand­les på rik­tig måte. Det vans­ke­lige ordet heter for­ma­te­ring. Det spørs­må­let er ytterst kilent, avhen­gig av hva en har på PC’en fra før. Her i dette ste­get må det være klin­kende klart, og ikke et sekunds tvil, om hva en skal gjøre. Altså: Hva en slett alde­les ikke må gjøre. Det er grunn­leg­gende vik­tig å huske på. (Det er ikke reint få data jeg har mis­tet fordi jeg var uforsiktig).

Rydd opp i harddisken/-e

Før du instal­le­rer noe som helst på en data­ma­skin,  er det noen vik­tige for­be­re­del­ser først. Aller helst skal harddisken/-e være i orden. Det vil si at det abso­lutt smar­teste en kan gjøre, lenge før en i det hele tatt ten­ker på å legge inn nye ope­ra­tiv­sys­te­mer og slikt, det er å defrag­men­tere hard­dis­ken. Vans­ke­lig ord, men det betyr i grun­nen det samme som å rydde i boden.

Når en data­ma­skin er i bruk, så skjer det en drøss med pro­ses­ser nede i hard­dis­ken. For å starte et pro­gram, så hen­tes det fram ei mid­ler­ti­dig fil, som leg­ger igjen et lite spor, f.eks. Slik frag­men­te­res dis­kene dine, og dis­kens filer blir dis­in­te­grert. Og hva er vel da mer natur­lig enn å defrag­men­tere? Slik at dis­kene får integri­tet (van­lig uttrykk hos noen…) Det betyr ikke annet enn at filene lig­ger like pent som telle­kan­ter i kles­ska­pet før en even­tu­ell end­ring av hele disken.

Saken er nem­lig den at det er to måter å instal­lere en Linux-distro på. Eller Kubuntu, som i vårt til­felle. En må ha tenkt over om instal­la­sjo­nen skal være på samme disk som Win­dows (lite anbe­falt, selv om jeg har gjort dette selv), eller på en egen hard­disk i til­legg til den med Win­dows på (sterkt anbe­falt). Det er let­tere å lage en rein instal­la­sjon på egen disk. Men igjen må det poeng­te­res ryd­dig­het og orden. Det skal fak­tisk en del vesent­lig til, for å få det hele på plass. For­tje­nes­ten er at du får et ope­ra­tiv­sys­tem dund­rende gra­tis. Og ikke minst: Det er stort sett ikke store utgif­tene på pro­gram­mer, hel­ler. For å komme dit, må en avlære seg en del vaner fra Micro­soft og Windows.

Lag kopier og ta backup!

Det neste en skal huske på, hver bidige gang en skal gjøre noen end­rin­ger på en data­ma­skin, er å holde orden på de tin­gene du slett ikke vil miste. Ta der­for backup, lag kopier av bil­der, osv. Det aller ver­ste sce­na­riet er jo at alle data er tapt, slik at det blir lite hygge­sam­vær med lys­bilde­show fra årets kon­fir­ma­sjo­ner på jule­af­ten, osv. Jeg bekla­ger å si det opp­lagte, men det er fort gjort å miste alde­les umis­te­lige ting. Spe­si­elt foto­gra­fier, øye­blikk som går tapt for all­tid. Para­dok­salt nok er det slik at det abso­lutt vik­tigste til slutt, er de tin­gene en ikke har gjort — før en set­ter igang.

Og nok en gang huske­re­gel 2: Husk for all del at du har alle anvis­nin­ger på papir, enten som nota­ter du gjør selv — eller utskrif­ter. Det er for seint å lete etter en god vei­led­ning når maski­nen er ute av inter­nett, du står ved opp­start­skjer­men og vet ikke din arme råd, osv.

Da er det på tide med kaffe og en pause, innen du går i gang med instal­le­rin­gen! Dette fin­ner du ut i neste avsnitt.

Print PDF