Musikk

Mitt livs største inter­esse har vært jazz­mu­sikk, rett og slett fordi jeg i nes­ten 20 år har vært en svært aktiv hobby-musiker. Jazzi­kalt så jeg det musi­kalske lyset en høst­dag i 1977, da Heavy Weather kom i hus. Weather Report og i sær­klasse musik­ken til Joe Zawinul til­hø­rer de lyseste øye­blik­kene ved ymse musikk­an­legg. Og som vi pleide å si på 1970-tallet: «Play it LOUD or play it not at all!»

Det siste året har iTu­nes vært hjer­nen i mitt ste­reo­an­legg. Der har slengt inn alt av «rått og røti» — på PC’en. Det har vært en sann fryd å sette sam­men de låtene jeg vil høre i lis­ter og slikt, i ste­det for å sitte med hver evin­ne­lige CD og cove­ret som før eller siden kne­ler og opp­fø­rer seg upent. Med iTu­nes får jeg mulig­he­ter til å slenge inn et kjøp av noe jeg ikke hadde råd til på 1970-tallet, på den tiden da LP’er «rulet» i min sam­lei­ver. Blant annet Uriah Heeps live­skive fra –73 sikla jeg fælt på i tiår. Nå er den inn­lo­sjert på stab­bu­ret i iTunes!

Den abso­lutt største refor­men i hjem­met, den skjedde slett ikke med iTu­nes — den skjedde for halv­an­net år siden med et for­mi­da­belt skritt til­bake i tid. Jeg hen­tet fram igjen min usli­te­lige plate­spil­ler Pio­neer PL-2, etter at jeg rik­tig nok hadde kjøpt en ny plate­spil­ler — til­pas­set den nye tid med såkalt RIAA og als­kens inn­e­bygd. Den gamle ble kjøpt i mai 1983, altså for over 26 år siden. Den ruu­u­u­u­ler som ei kule. Den nye tid har hav­net påhatte­hyl­len, innen den nye tid åpen­ba­rer seg totalt. Pro­ble­met er bare at min Yamaha Natu­ral Sound Ste­reo Amp­li­fier A-450, som for den del er sik­kert 30 år, den ruu­u­u­u­u­u­u­u­u­u­ler som ei kule den, også. Noen som har brukt for no’ moderne «plastic-fantastic»?

Men — hold på hat­tene! Grun­nen til at jeg har hatt slik glede av gam­mel vinyl og en utran­gert plate­spil­ler (kjøpt både ny driv­reim og ny plate­stift på inter­nett!), er mine frem­ra­gende kabi­nett­høyt­ta­lere. Jeg fikk et til­bud jeg over­ho­det ikke kunne si nei til. Det var et spørs­mål om jeg kunne tenke meg å gi et par høyt­ta­lere av mer­ket PSB 800 et godt hjem. Kabi­net­tene er langt uten­for aksep­ta­bel tyngde, for en med kas­sert kors­rygg, men like­vel… Det var fysio­te­ra­peu­ten min som kom med til­bu­det, for øvrig.

Du store kine­ser, for et robust miljø i ste­reo. Mine gamle høyt­ta­lere blåste jeg livs­kiten ut av, en gang på 1980-tallet, og har egent­lig vært i mar­ke­det for nye i nes­ten 20 år. Men jeg har i alle år bodd så lite nabo­venn­lig til at jeg valgte hode­te­le­fo­ner inne i Oslo. På Brøt­tum var det bare å «køle» på, der­som hus­ver­ten var borte. Så, joda! Dette kan ikke sies å være annet enn et solid ren­dez­vous til 1970-tallet. Lyden her i Mad­s­hus Pano­rama til­la­ter ikke slikt, men det er nok kraft og fylde til at jeg må helt i bånn på volum­knap­pen, for å få lyden ned til et nivå det er mulig å leve med. Milde mira­kel, for noen detal­jer jeg får klemt ut av disse høyttalerne.

Eksemp­lets makt er selv­sagt Weather Report. Noe annet skulle og burde gitt meg en psy­iaktrisk vur­de­ring! De fire første ski­vene har jeg all­tid hatt litt tungt for å lytte lenge på. Men en mod­ning på omtrent 30 år har fått opp øre­gan­gene. Den vik­tigste kom­po­nen­ten kom imid­ler­tid på plass med akkla­mert lyd. De detal­jene som tid­li­gere druk­net, er nå fin­slipt og ris­let ut i midt­re­gis­te­ret. Du milde Moses, for en velstand!!!

Et par andre av mine kjepp­hes­ter har fått ny rota­sjon i det 3. årtu­sen. Jeg har dyp­dyk­ket i The Police og Stings første pla­ter. Også dette er en slik sann fryd og glede i totalt ana­log under­hold­ning, ikke digi­ta­li­sert i det hele tatt — med unn­tak for Stings Not­hing But The Sun. Den skiva ble spilt inn på ei tid, da CD’en gjorde sitt har­deste digi­tale inn­tog, slik at vi vinyl-hippiene måtte kjøpe et spe­sial­pri­set dob­belt­al­bum høs­ten 1987. (WOW! Det er i skri­vende stund 22 år siden dette også nå…)

Pok­ker! Hvor ble det av tida? Tja, det har «balla» på seg, for å si det slik. Lyk­ken er at jeg har vært på feno­me­nalt mange gode kon­ser­ter. Og jeg kan varte opp med et hel­af­tens kåseri om Jaco Pas­to­rius alene. Jepp! Jeg så ham både som bas­sens gud på Château Neuf i 1980, og som et psy­kia­trisk vrak i 1985. Men storyen om Jaco, den er et helt lite even­tyr. Eller hva med et fore­drag om hvor­dan jeg ufat­te­lig nok opp­levde Oscar Peter­son Trio i Gjø­vik kino i 1979?

Jeg har i til­legg begått tide­nes brø­ler på grunn av hobby­mu­si­se­rin­gen, og gått glipp av en jazz­his­to­risk begi­ven­het her i Lil­le­ham­mer. Da Chet Bakers spilte en kon­sert på nye Gre­na­de­ren i Lil­le­ham­mer i 1986, satt jeg og øvde sam­men med Lil­le­ham­mer Musik­for­ening (bare én k, som i Lil­le­ham­mer Ski­klub med én b…) Dette er uav­kor­tet min STØRSTE tabbe. Jeg må inn­rømme det! Chet Baker døde dess­verre kort tid etterpå.

Men her i musikk­bol­ken har jeg tenkt å melde litt om hva jeg for­står av det som fore­går i Lil­le­ham­mer, m.m. Den største nyhe­ten ble det aldri noe av. Joe Zawinul kom aldri hit. Ei hel­ler Jaco Pas­to­rius. De er begge døde, dess­verre. Men Chick Corea har vært her. Jeg har sett Lee Koo­nitz i Lil­le­ham­mer. Jeg har til og med bilde fra kon­ser­ten med James Moody på Café Scala (Blå­mann i dag) i 1990. Joda, det skjer på Lil­le­ham­mer. Ingen tvil om annet. Dess­verre er kon­ser­ter som regel på det tids­punk­tet i døg­net at jeg helst er senge­lig­gende. Ergo blir det lite kon­ser­ter på grunn av smer­tene. Desverre.

Så får vi se…

Print PDF