Noen liker mora…

Den ene hånda vet ikke hva den andre gjør, heter det seg, når vi vil si at vi har dum­met oss ut eller hand­let ube­tenk­somt. Bak lig­ger en tanke om at hvis en bare tok seg tid, så ville tin­gene falle på plass. I dagens Aften­pos­ten har jeg en slik for­nem­melse, når de på side 5–6 i nyhet­sek­sjo­nen spør om «hvor blir det av de syke?» I samme avis, på side 16–17 hev­der avi­sen at syke­fra­væ­ret går «rett til værs», i øko­nomi­sek­sjo­nen.Syke­fra­væ­ret etter­spør Aften­pos­ten på bak­grunn av de pan­de­miske til­stan­der med svine­in­flu­en­saen, i følge de som har greie på slikt.

Dette har imid­ler­tid ikke ført til en pan­de­misk fra­værs­sta­ti­stikk. Godt for sta­ten, men ikke i tråd med myn­dig­he­te­nes opp­lys­nin­ger om at 3/4 mil­lion nord­menn kan ha hatt svine­in­flu­ensa alle­rede. Her er det altså ikke sam­svar mel­lom syk­dom­mens utbre­delse og alvor­lig­hets­grad kor­re­lert mot antall fra­værs­da­ger og syke.

Øko­nomi­sek­sjo­nens fra­vær hand­ler om kost­na­dene ved syke arbeids­ta­kere i inn­e­væ­rende år. Sta­ten har vært nødt til å opp­jus­tere pro­gno­sene for 2009 fra 33,2 mil­li­ar­der til 36,2 mil­li­ar­der kro­ner. I løpet av ti måne­der har sta­ten for­stått at pro­gno­sene bom­mer med hele fire mil­li­ar­der kro­ner, eller rundt reg­net en tusen­lapp per hode over 18 år. Dette kan også ses som at alle myn­dige per­son har i snitt vært borte en dag fra job­ben. Verre er det at eks­per­tene ikke for­står hvor­for, ifølge Aftenposten.

Tall tel­ler, de for­tel­ler ikke

Begge artik­lene er vesent­lige og inter­es­sante, og er hyp­pig brukt til sine for­mål. Fra­væ­ret av syke­meldte på grunn av svine­in­flu­ensa vil ganske sik­kert bli gjen­stand for eva­lu­e­rin­gen av krise­be­red­ska­pen, etter at Regje­rin­gen inn­vil­get en blanko­full­makt på åtte dager uten syke­mel­ding for de som fikk influ­ensa. Kost­na­dene ved syke­fra­væ­ret vil imid­ler­tid også bli brukt ute­luk­kende poli­tisk, og har vært det lenge.

Den som tror at det er full fest og uen­de­lig mye moro å være uten fysikk til å gå på job­ben, den må tro om igjen. De fleste tror at når en bare er blitt kvitt job­ben, da skal det jam­men meg bli sving på det meste en ikke fikk tid til tid­li­gere. Fak­tum er at det er et sant hel­vete å være syk, også i Norge. I til­legg vil jeg si at pro­fes­sor i sosial­me­di­sin, John Gun­nar Mæland, har used­van­lig gode poen­ger i en kro­nikk i Aften­pos­ten 18. novem­ber i år.

Lege Jør­gen Skav­lan var en av de første til å pirke i denne debat­ten, jfr. hans kro­nikk i Aften­pos­ten 15. okto­ber i år. Hans utgangs­punkt er følgende:«Vi søker kur og terapi, foku­se­rer på syke­lig­het i ste­det for frisk­het, pre­mie­rer syk­dom med trygd. Hvor­for tør vi ikke dis­ku­tere dette?»

Ja, hvor­for ikke det? Ene og alene fordi vi får den samme debat­ten nå, som vi har hatt tid­li­gere. Gang på gang deles fol­ket i to grup­per: for eller imot vel­ferds­sta­ten. Den debat­ten er stein død. Ingen i dette lan­det vil til­bake til natt­vek­ter­sta­ten, selv ikke Frem­skritts­par­tiet eller Høyre. Men dette er seman­tikk av første skuffe. I prak­sis betyr bor­ger­lig poli­tikk å skatt­legge indi­rekte, gjen­nom avgif­ter i als­kens valø­rer, for siden å gi smu­ler i skatte­lette til folk flest  og rike spesielt.

Et spørs­mål om arbeidsmoral

Denne uka har Regje­rin­gen og stats­mi­nis­ter Jens Stol­ten­berg vars­let nye til­tak mot det høye syke­fra­væ­ret. Vel og bra, det — men de ska­per et inn­trykk av at vi er et folk med slabbe­das­ker som bør tre­nes opp til å bli «nye» sir­kus­lø­ver. Ver­den og vir­ke­lig­he­ten er helt annerledes.

Det er sjel­dent at noen påpe­ker det sta­tis­tisk åpen­bare: vi har og har hatt en av ver­dens høy­este sys­sel­set­tings­fak­to­rer. Der­med er antal­let syke i jobb desto høy­ere. For­kla­rin­gen fin­ner en lyn­kjapt i Norge også, der­som en ser på at i perio­der med høy arbeids­le­dig­het, så syn­ker syke­fra­væ­ret til de samme stør­rel­ser som land vi liker å sam­men­likne oss med. Det under­lige er at disse tal­lene er med, som for­kla­ring på at vi har et alt for høyt syke­fra­vær uten at denne reflek­sjo­nen er med samtidig.

Leder av Lands­or­ga­ni­sa­sjo­nen (LO), Roar Flåt­hen, påpekte dette i et inter­vju fra LO-kongressen denne uka. Han mente i lik­het med oss «på gøl­vet» at inn­tryk­ket om de uføre, som men­nes­ker med lavere arbeids­mo­ral enn ellers i sam­fun­net, ikke er en del av dis­ku­sjo­nen om syke­fra­væ­ret. Men når jeg hører på de bor­ger­lige poli­ti­kerne, og f. eks. Kris­tin Cle­met i Civita, så er nett­opp dette sakens kjerne.

Uføre er per­soner uten­for arbeids­li­vet, som pro­fi­te­rer på rause vel­ferds­ord­nin­ger. For det første er raus­he­ten ikke reell, men opp­tjent — for de aller fleste. For det andre er det slett ingen luk­sus å være kro­nisk syk. Sna­rere tvert imot.

Arbeids­gi­vere og –takere har for­plik­tet seg til et inklu­de­rende arbeids­liv, den såkalte IA-avtalen. Den er ikke annet enn en papir­ti­ger for å unngå karens­da­ger i Norge. Dette har i prak­sis arbeids­gi­verne slåss om siden vi fikk en av ver­dens beste vel­ferds­ord­nin­ger, om at alle arbeids­ta­kere har blanko 12 dager for­delt på 4 perio­der i løpet av tolv måne­der til å være syke uten å syk­mel­ding. Og at det i disse pan­de­miske tider er inn­ført en blanko­full­makt på hele åtte dager, for de som får et snev av influ­ensa, rett og slett for å spare arbeids­mil­jøet for ytter­li­gere spredning.

Men IA-avtalen ble videre­ført av par­tene mens stats­mi­nis­ter Jens Stol­ten­berg glede­strå­lende snak­ket om hvor­dan klapp­jak­ten på snyl­terne skulle bli bedre. Det er et paradoks!

Alle vil reser­vere seg mot dette inn­tryk­ket, på papi­ret. Men hvis en lyt­ter grun­dig etter, så er det like­vel dette de fleste sier. De syke er en arbeids­re­serve som skal utnyt­tes bedre. Ja, og til hvil­ken pris? Spør jeg, og ten­ker på alle til­ta­kene. Altså de til­tak som svært ofte fører til rause anset­tel­ses­for­hold for dem som skal admi­ni­strere til­ta­kene. I til­legg er det jo slik at de syke, blir da ikke mindre syke av å jobbe. Sna­rere tvert imot, det også!

Så lenge jeg var arbeids­før, skor­tet det aldri på vil­jen til å ta i et tak. Jeg har hatt vans­ke­lig for å si nei, hele livet. Det samme har vært en rette­snor i alle job­bene jeg har hatt: ta ut alt, til siste trevl! Årsa­ken er denne at jeg vil jo gjøre en så topp jobb som over­ho­det mulig. Det er jo slikt arbeids­gi­vere og sje­fer ser etter, ikke sant? Altså står en på, møter hver en utford­ring med eks­tra inn­sats, helt til det en dag sier stopp. Slik tror jeg rett og slett alle er inn­ret­tet, med unn­tak for Siv Jen­sen og andre som sprer inn­tryk­ket om det motsatte.

Det kan selv­sagt i mange til­fel­ler være slik at syke kunne hatt like stort utbytte av å gå på jobb. Eksem­pel­vis hev­der flere at gra­vi­di­tet ikke er noen syk­dom men en til­stand. Andre kan ha vært hjemme på grunn av syk­dom i fami­lien, som jo hel­ler ikke er direkte syk­dom, men som vans­ke­lig kan kom­bi­ne­res med aktiv sykmelding.

Jeg bøyer meg ikke for argu­men­ta­sjo­nene om at det fin­nes gra­tis­pas­sa­sje­rer i arbeids­li­vet. Det lengste jeg kan strekke meg, heter umo­ti­verte arbeids­kol­le­ger Men jeg har vel sett flere sje­fer enn kol­le­ger som har pro­fi­tert på and­res og min inn­sats, og som har «job­bet med beina på bor­det» — høyst ufor­tjent. Ikke slik å for­stå at det er umu­lig å gjøre en skik­ke­lig jobb med beina på bor­det. Her hand­ler det om at mange har stått på så hardt og så lenge at når de ende­lig får ledende stil­lin­ger, så slip­per de skuld­rene ned. Først da! Og blir dår­lige ledere!!!

Høyt syke­fra­vær et spørs­mål om ledelse

Man­gel på arbeids­mo­ral er slett ikke spørs­må­let i Norge. Det er man­gel på gode ledere. Dette er fak­tisk det største og eneste pro­ble­met. De ska­per og for­val­ter den beste og mest grunn­leg­gende årsa­ken til unor­malt høyt syke­fra­vær. I dette lig­ger det at selv om årsa­ken til fra­væ­ret ikke er knyt­tet direkte til ledel­sen, er saken uan­sett et spørs­mål om ledelse. En god leder tar ansvar og ryd­der opp, over­alt! Ellers end­res ikke de grunn­leg­gende for­hol­dene, de som ska­per det høye syke­fra­væ­ret — med unn­tak for dem som har job­bet helsa av seg.

Skal jeg være drøy, så vil jeg si at det ikke er ledere per se, som er pro­ble­met. Det er alle de Tor­dens­kjold sol­da­ter, som en leder omgir seg med, som er det egent­lig og mest sen­trale pro­ble­met. Mel­lom­le­dere er arbeids­li­vets capo’er i kon­sen­tra­sjons­leire, for å gjøre en upen sam­men­lik­ning. Et opp­blåst ego, som ikke har ste­get raskt nok i gra­dene etter eget skjønn, de er etter min erfa­ring det bas­tante pro­ble­met. Disse er med på å gjøre mange arbeids­ta­kere mye, mye sykere.

Der­som Nærings­li­vets Hoved­or­ga­ni­sa­sjon (NHO) er så levende opp­tatt av syke­fra­væ­ret, så skulle de lete mer innen egne rek­ker enn van­lige lønns­mot­ta­kere. Kom­mu­ni­ka­sjondi­rek­tø­ren i Hydro, Ceci­lie Ditlev-Simonsen, hav­net eksem­pel­vis i et veri­ta­belt spe­tak­kel, på bak­grunn av bygge­ar­bei­der på fami­li­ens fel­les­hytte i Gud­brands­da­len. Hen­nes far, Per Ditlev-Simonsen, gikk av som ord­fø­rer for Høyre i Oslo i 2007, på grunn av at dette. Det var brukt svart arbeids­kraft, penge­trans­ak­sjo­ner i fra Sveits, etc. Ceci­lie var deri­mot så utslitt av sine egne kol­le­ger at hun syk­meldte seg.

Her ser vi eksemp­lets makt i all sin velde, der det ganske sik­kert var lite bil­lig å syk­melde en direk­tør, for noe som strengt tatt ikke er en syk­mel­ding men en utmel­ding av sam­fun­net for en periode. Poen­get er at i dette til­fel­let var hun da vit­ter­lig ansatt for å takle slike utford­rin­ger. I ste­det for å bryte sam­men og til­stå, valgte altså Ceci­lie Ditlev-Simonsen å sende reg­nin­gen til sin arbeids­gi­ver for de første 14 dagene, der­nest til fel­les­ska­pet — fordi det «blåste på top­pene». Alt dette fordi hun ikke tak­let den job­ben hun var satt til å bestyre!

Rett skal være rett: Hun innså fade­sen, og gikk av som direk­tør i Hydro, etter kort tid. Men hun fikk da med seg 2,6 mil­lio­ner kro­ner i slutt­veder­lag fra arbeids­gi­ver. Også det en ikke ube­ty­de­lig sykekasse,spør du meg. Det er mer enn jeg får utbe­talt i de neste ti årene, for å si det slik. Gadd vite hvor­dan Hydro regn­skaps­førte disse tal­lene? Belø­pet begren­set i alle til­fel­ler sel­skaps­skat­ten til Hydro med 2,6 mil­lio­ner kroner.

Dette er sum­mer som vi lavt­lønte og tryg­dede kun har en mulig­het til: det heter Lotto. Og vi beta­ler inn pre­mie hver eneste lør­dag, vi! Ikke som en del av anset­tel­ses­for­hol­det, der­som vi gjør en dår­lig jobb, for det heter fens­gel — etter­som ube­ret­ti­get trygd, og i alle til­fel­ler beløp over 6.000,- kro­ner, blir anmeldt og sik­tet for bedra­geri. Det var vel noen tid­li­gere stor­tings­re­pre­sen­tan­ter som hadde fått dob­bel beta­ling, litt tid­li­gere her i år, der de som lagde lovene mente at loven ikke skulle gjelde for dem.

Opp­tjente rettigheter

Tal­lene tel­ler, men de for­tel­ler ikke at grun­nen til disse svim­lende sum­mene skyl­des opp­tjente ret­tig­he­ter. Jo høy­ere lønn, desto hef­ti­gere opp­tje­ning — dog inn­til 6G. Dette betyr Folke­tryg­dens grunn­be­løp gan­ger med seks. Pro­fes­sor Mør­land, er inne på dette i sin kro­nikk. Han viser hvor­dan regne­styk­ket blir så vold­somt, rett og slett fordi vi står foran de største alders­grup­pene som blir alders­tryg­det. Og dette har vi visst om i snart 30 år. Der­for er det litt seint å snyte seg, når nesa er borte.

Men det er et mye større håp for oss i Norge enn i noen annen popu­la­sjon i hele ver­den. Det heter Olje­fon­det popu­lært, men heter spe­si­fikt Sta­tens Pen­sjon­fond — Utland. Og, jada — dette er sove­pu­ten. Og sutte­klu­ten til at dette regne­styk­ket vil gå opp. Vi er fullt opp i stand til å inn­fri alle løf­ter, selv før Pen­sjons­kom­mi­sjo­nen kom på banen og end­ret Folke­tryg­dens poeng­be­reg­ning, slik at beste­års­re­ge­len har falt borte for de yngste.Nå gjel­der det at alle 40 år tel­ler like mye.

I til­legg mang­ler det i alle sam­men­stil­lin­ger av disse tal­lene en over­sikt over inn­be­talte ytel­ser. Det angis kun hvor mye dette vil koste stor­sam­fun­net i enkelte år. Det sies ikke et pip om hvilke sum­mer som kom­mer inn over skatte­sed­de­len, til å dekke dette svim­lende regne­styk­ket. Det er her alle pro­gno­sene har slått feil, hver eneste gang. Men de er jo effek­tive argu­men­ter for å stramme inn, selv der det ikke er behov for slikt. Men når har det blitt god poli­tikk for vel­ferds­sta­ten å spare på vel­ferds­til­ta­kene, slik at vel­ferds­sta­ten skal over­leve. Vi kan da ikke mene seriøst at vi spa­rer den helt vekk, til slutt?

Hvis ikke vi i Norge får dette til, så er det fabel­ak­tig dår­lig stilt med alle andre! Så får slabbe­das­kene i Frem­skritts­par­tiet og Høyre skjerpe sin skatte– og arbeids­mo­ral først! Da vil nu alt gå så meget bedre…

Print PDF