Uke 47: Kakelinne og grønn vinter

På fre­dag i for­rige uke begynte det å snø her inne i dalene. Novem­ber­mør­ket har vært bis­ter inn­til ganske nylig. Kake­linne og sørpe­føre fulgte vin­te­rens første snø­rike week­end. Det vil si at det kom noen snø­fil­ler i rykk og napp tid­lig i okto­ber. Det vir­ker som vi skal få en like mild vin­ter som for tre år siden. Da var det også knapt med snø, men mye rogne­bær — som nå.

Rogne­bæra er lik­som det mest påli­te­lige vær-tegnet i Lil­le­ham­mer. Er det mye, blir det ditto med snø. Fra infor­mert hold har jeg også fått høre at rogne­bær­høs­ten er alde­les omvendt på Vest­lan­det. Begrun­nel­sen her er imid­ler­tid at etter høst med mye rogne­bær og mye snø, blir bus­kene så tunge og med­tatt av dette at de regu­le­rer seg selv. Gadd vite hvem som har rett?

Nå har for så vidt jeg levd så lenge at jeg har for­so­net meg med værets omskif­te­lig­het. På Face­book regist­re­rer jeg at mine ven­ner og kjente fra unge år på Lil­le­ham­mer, sav­ner vin­te­ren fra anno dazu­mal på 1970-tallet. Mange er til dels snø­ro­man­ti­kere av rang! Ikke jeg, i utgangs­punk­tet. Og etter at helsa svik­tet, der beina ble lite jam­si­des og like, så er jeg blitt sterk mot­stan­der av alt som heter vin­ter, slapse­føre, kake­linne og snø.

Men det er i grun­nen pus­sig hvor even­tyr­lig opp­tatt vi er av været. Både her i norge spe­si­elt, men også gene­relt noe jeg har lagt merke til i andre deler av verden.

For egen reg­ning har det sine årsa­ker. Jeg blir dår­lig av sterke svig­nin­ger ved trykk­fall. Dritt­væ­ret kjen­ner jeg fak­tisk på gikta. Fin­væ­ret også, for den del. Og mer­ke­lig nok er jeg blitt mindre mot­stands­dyk­tig over­for sterke høy­trykk. Når meteor­lo­gene med et dei­lig smil mel­der slikt, da blir jeg para­dok­salt nok morsk. Det skyl­des været.

Ut på tur — all­tid sur

Egent­lig burde jeg ikke være her i det hele tatt om vin­te­ren. Men jeg er uføre­tryg­det og strip­pet for mange alter­na­ti­ver res­ten av livet. Som f. eks. at jeg kunne bevil­get meg turer til Kroa­tia. Der har de et klima jeg fant alde­les ypper­lig i 1983. Da var jeg på en stu­die­tur til Dubrov­nik. Det var etter den turen jeg opp­da­get at vin­te­ren ble langt mindre plag­som, der­som en valgte noe så lite som ei uke unna. I til­legg var det jo svine­bil­lig! De gær­nin­gene vi fikk til­bake for den norske krona den gan­gen, målte de så å si opp med lin­jal. Slik er deet i en øko­nomi med hyper­in­fla­sjon. På det ver­ste, før kri­gene brøt ut, så var det vel noen hundre pro­sen­ter i året…

Det vil si at jeg har snust litt på ord­nin­ger med kur­opp­hold i utlan­det, dels støt­tet av det norske helse­ve­se­net. Men jeg slår det fra meg hver gang. Det er to hen­syn som gjør at jeg hol­der meg unna. For det første er jeg i egne øyne ikke syk nok til å ta fra dem, som kan­skje er sykere og mer tren­gende meg, en mulig­het. Det andre er reint per­son­lig. Jeg mis­tri­ves fort, hvis jeg er langt unna de per­ma­nente telt­plug­gene. Mitt hjem er blitt mitt fort. Inn­mari fort, til og med.

I neste uke skulle jeg egent­lig en tur til Oslo. Mye fint og mye moro der, men jeg gruet meg — helt til de ringte fra Smerte­kli­nik­ken ved Oslo uni­ver­si­tets­syke­hus Aker. (Ehrm… kan noen gjen­opp­finne nav­nene til syke­hu­sene fra disse stu­pide endel­sene i våre tider, når helse­stel­let ellers er like stivt og ufor­and­ret — uan­sett refor­mer?) De spurte om turen til Oslo egent­lig var en pro­forma sak om et under­skre­vet papir og et stem­pel fra dem, sånn at jeg ikke må svi av omtrent 30.000,- kro­ner i året på medi­si­ner? Og når jeg svarte ja til det, da ble timen kan­sel­lert. Mis­sion accom­plis­hed! — uten å gjøre noe som helst…

Grun­nen til at jeg gruet meg, er at jeg blir så sli­ten av rei­ser. De tøm­mer meg for kref­ter i flere uker etterpå. Og i høst har jeg hatt det bein­tøft med å henge med i svin­gene på mas­ter­stu­diet i film­vi­ten­skap ved Høg­sko­len i Lil­le­ham­mer, og snub­let i siste indre. Jeg strøk til eksa­men, opp­da­get jeg for en uke siden.

Far­vel til studiene

En under­lig følelse, rett og slett. Stryke til eksa­men, altså — det er jo egent­lig en skam. Ikke for meg. Jeg ville fak­tisk bare stu­dere for å se hvor langt jeg kom. Jeg ville se hvor og når jeg stan­get i veg­gen. Sam­ti­dig ganske befri­ende. Nå har jeg fått svar. Jeg er kom­met til veis ende, også som stu­dent. Trist, men ikke ufor­ut­sett. Og i edrue­lig­he­tens navn så jeg pekte mine sko ut hvor det bar på bachel­or­stu­diet. Jeg gjorde ingen stor­ar­tet eksa­mens­inn­sats, der heller.

Det vil si at jeg har inn­mari lyst til å følge kur­set i film– og fjern­syns­his­to­ri­ens fil­mo­grafi. Det begyn­ner rett over nyttår. Jeg har alle­rede hek­tet meg av det andre kur­set i høst­se­mes­te­ret, sånn at jeg skulle være «fit for fight» da. Men etter­som jeg har så vondt for å henge med i svin­gene, har det mindre prio­ri­tet nå. Årsa­ken er at under­vis­nin­gen vil jo bli lagt opp på semin­raer og slikt, der jeg sann­syn­lig­vis ikke kan stille opp. Da går dette ut over andre, som har en fram­tid i en av vår tids mest spen­nende viten­ska­per. Faget er nytt. Faget er i en rasende utvik­ling. Og det er store mulig­he­ter for å bli «konge» fort — for den som har evner og inter­es­ser i fag­fel­tet. Hvil­ket jeg har. Men som jeg ikke har til­strek­ke­lig med kref­ter til å fullføre.

Dette kom­mer nok som en gedi­gen over­ras­kelse på de fleste. Jeg har ikke hørt annet enn at dette farer jeg igjen­nom med lysets has­tig­het. Selv har jeg vært reser­vert. Og det hadde jeg mer enn en grunn til å være. Nå fikk jeg rett, men føler sam­ti­dig at det var denne gan­gen at jeg ikke skulle få rett.

Ingen ting å gjøre med det. Jeg får hel­ler fikle videre i mitt inter­ak­tive liv, sånn som her på dette nett­ste­det. Og slik går dagene.