www.storsanden.com » Aktuelt, Lillehammer » Uke 47: Kakelinne og grønn vinter
Uke 47: Kakelinne og grønn vinter
På fredag i forrige uke begynte det å snø her inne i dalene. Novembermørket har vært bister inntil ganske nylig. Kakelinne og sørpeføre fulgte vinterens første snørike weekend. Det vil si at det kom noen snøfiller i rykk og napp tidlig i oktober. Det virker som vi skal få en like mild vinter som for tre år siden. Da var det også knapt med snø, men mye rognebær — som nå.
Rognebæra er liksom det mest pålitelige vær-tegnet i Lillehammer. Er det mye, blir det ditto med snø. Fra informert hold har jeg også fått høre at rognebærhøsten er aldeles omvendt på Vestlandet. Begrunnelsen her er imidlertid at etter høst med mye rognebær og mye snø, blir buskene så tunge og medtatt av dette at de regulerer seg selv. Gadd vite hvem som har rett?
Nå har for så vidt jeg levd så lenge at jeg har forsonet meg med værets omskiftelighet. På Facebook registrerer jeg at mine venner og kjente fra unge år på Lillehammer, savner vinteren fra anno dazumal på 1970-tallet. Mange er til dels snøromantikere av rang! Ikke jeg, i utgangspunktet. Og etter at helsa sviktet, der beina ble lite jamsides og like, så er jeg blitt sterk motstander av alt som heter vinter, slapseføre, kakelinne og snø.
Men det er i grunnen pussig hvor eventyrlig opptatt vi er av været. Både her i norge spesielt, men også generelt noe jeg har lagt merke til i andre deler av verden.
For egen regning har det sine årsaker. Jeg blir dårlig av sterke svigninger ved trykkfall. Drittværet kjenner jeg faktisk på gikta. Finværet også, for den del. Og merkelig nok er jeg blitt mindre motstandsdyktig overfor sterke høytrykk. Når meteorlogene med et deilig smil melder slikt, da blir jeg paradoksalt nok morsk. Det skyldes været.
Ut på tur — alltid sur
Egentlig burde jeg ikke være her i det hele tatt om vinteren. Men jeg er uføretrygdet og strippet for mange alternativer resten av livet. Som f. eks. at jeg kunne bevilget meg turer til Kroatia. Der har de et klima jeg fant aldeles ypperlig i 1983. Da var jeg på en studietur til Dubrovnik. Det var etter den turen jeg oppdaget at vinteren ble langt mindre plagsom, dersom en valgte noe så lite som ei uke unna. I tillegg var det jo svinebillig! De gærningene vi fikk tilbake for den norske krona den gangen, målte de så å si opp med linjal. Slik er deet i en økonomi med hyperinflasjon. På det verste, før krigene brøt ut, så var det vel noen hundre prosenter i året…
Det vil si at jeg har snust litt på ordninger med kuropphold i utlandet, dels støttet av det norske helsevesenet. Men jeg slår det fra meg hver gang. Det er to hensyn som gjør at jeg holder meg unna. For det første er jeg i egne øyne ikke syk nok til å ta fra dem, som kanskje er sykere og mer trengende meg, en mulighet. Det andre er reint personlig. Jeg mistrives fort, hvis jeg er langt unna de permanente teltpluggene. Mitt hjem er blitt mitt fort. Innmari fort, til og med.
I neste uke skulle jeg egentlig en tur til Oslo. Mye fint og mye moro der, men jeg gruet meg — helt til de ringte fra Smerteklinikken ved Oslo universitetssykehus Aker. (Ehrm… kan noen gjenoppfinne navnene til sykehusene fra disse stupide endelsene i våre tider, når helsestellet ellers er like stivt og uforandret — uansett reformer?) De spurte om turen til Oslo egentlig var en proforma sak om et underskrevet papir og et stempel fra dem, sånn at jeg ikke må svi av omtrent 30.000,- kroner i året på medisiner? Og når jeg svarte ja til det, da ble timen kansellert. Mission accomplished! — uten å gjøre noe som helst…
Grunnen til at jeg gruet meg, er at jeg blir så sliten av reiser. De tømmer meg for krefter i flere uker etterpå. Og i høst har jeg hatt det beintøft med å henge med i svingene på masterstudiet i filmvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer, og snublet i siste indre. Jeg strøk til eksamen, oppdaget jeg for en uke siden.
Farvel til studiene
En underlig følelse, rett og slett. Stryke til eksamen, altså — det er jo egentlig en skam. Ikke for meg. Jeg ville faktisk bare studere for å se hvor langt jeg kom. Jeg ville se hvor og når jeg stanget i veggen. Samtidig ganske befriende. Nå har jeg fått svar. Jeg er kommet til veis ende, også som student. Trist, men ikke uforutsett. Og i edruelighetens navn så jeg pekte mine sko ut hvor det bar på bachelorstudiet. Jeg gjorde ingen storartet eksamensinnsats, der heller.
Det vil si at jeg har innmari lyst til å følge kurset i film– og fjernsynshistoriens filmografi. Det begynner rett over nyttår. Jeg har allerede hektet meg av det andre kurset i høstsemesteret, sånn at jeg skulle være «fit for fight» da. Men ettersom jeg har så vondt for å henge med i svingene, har det mindre prioritet nå. Årsaken er at undervisningen vil jo bli lagt opp på seminraer og slikt, der jeg sannsynligvis ikke kan stille opp. Da går dette ut over andre, som har en framtid i en av vår tids mest spennende vitenskaper. Faget er nytt. Faget er i en rasende utvikling. Og det er store muligheter for å bli «konge» fort — for den som har evner og interesser i fagfeltet. Hvilket jeg har. Men som jeg ikke har tilstrekkelig med krefter til å fullføre.
Dette kommer nok som en gedigen overraskelse på de fleste. Jeg har ikke hørt annet enn at dette farer jeg igjennom med lysets hastighet. Selv har jeg vært reservert. Og det hadde jeg mer enn en grunn til å være. Nå fikk jeg rett, men føler samtidig at det var denne gangen at jeg ikke skulle få rett.
Ingen ting å gjøre med det. Jeg får heller fikle videre i mitt interaktive liv, sånn som her på dette nettstedet. Og slik går dagene.
Arkivert under: Aktuelt, Lillehammer · stikkord: IA-avtalen, sykefravær, uførhet, vinter










Respons