Nye sider — og et nytt liv

Så er tiden kommet til å gi disse si­dene en skik­kelig over­ha­ling. Det trengs! Alt for lenge har disse si­dene stått og råtnet på rot mens jeg har vært opp­tatt med mye annet. Blant annet har jeg vel etab­lert meg som blogger på www​.stor​fanden​.com Det er i hvert fall der Google-​annonsene blir vist mest, og ge­ne­rerer flest kroner. Ikke slik at jeg noen gang kommer til å bli noen krøsus. Det betyr bare at jeg ikke trenger å over­lesse si­dene her. (eh, det blir en sky­skraper ved siden av innleggene…)

Denne høsten er jeg ferdig med første runde på mas­ter­stu­diet i film­vi­ten­skap på Høg­skolen i Lil­le­hammer. Det ble mye striere enn jeg hadde regnet med. Viten­skaps­teori var selv­sagt al­deles herlig, selv om jeg nok feil­be­dømte litt ut av hoppet. Ettersom vi hadde en meget flink fi­losof i An­stein Gre­gersen, så mener jeg selv at jeg kom rundt — tja, sånn passé.

Forsk­nings­me­tode var vel også greit, men her var det så­pass lange se­sjoner med se­minar, til dels uten pauser, som tok full­stendig kref­tene fra meg. Dette til­sier at jeg må gruble grundig over om jeg har noe på dette stu­diet å gjøre, og sei­nest en gang på vår­parten strekke flagg, dersom det ikke blir noen bed­ring på smer­tene. Det er ikke stu­diet og stu­den­tene det er noe galt med; det er meg. Jeg har helt enkelt ikke fy­sikk til å henge med i svingene.

Mye tyder imid­lertid på at jeg er ved veis ende i en aka­de­misk kar­riere. Det lyktes heller ikke denne gangen å bli ferdig. Ho­vedfag his­torie stampet i mot­vind, inntil det ikke var mer penger å stu­dere med eller for. Da ble det ar­beids­li­vets gleder og sorger, der jeg fort glemte at jeg satt på en halv­skrevet ho­ved­opp­gave. Den ligger for så vidt godt be­gravd på min gamle Mac Plus, som jeg skrotet i 1999. Den slep­bare bagen med alt står og samler støv på soverommet…

Jeg trodde at stu­diene skulle gå mer smør­blidt gjennom, nå som jeg hadde flyttet til­bake til Lil­le­hammer. Ikke noe galt med Brøttum, der jeg bodde i tre år, men det var for langt til alt for mye — for meg. Det gikk med meg, som med bonden som ville flytte ifra nissen. Det egent­lige pro­blemet, mer kon­kret de kro­niske smer­tene, er like ule­ve­lige i Mad­shus Pa­no­rama som i Brøttum. Når det sam­tidig er kun en hånd­full master-​studenter på film­vi­ten­skap, blir jeg en ve­sentlig bremse­kloss i se­mi­nar­ar­beider, etc. En ting får være at jeg har trøbbel. Verre er det, når dette går ut over andre.

Re­la­terte artikler:

• Ingen re­la­terte artikler