Nye sider — og et nytt liv

Så er tiden kom­met til å gi disse sidene en skik­ke­lig over­ha­ling. Det trengs! Alt for lenge har disse sidene stått og råt­net på rot mens jeg har vært opp­tatt med mye annet. Blant annet har jeg vel etab­lert meg som blog­ger på www.storfanden.com Det er i hvert fall der Google-annonsene blir vist mest, og gene­re­rer flest kro­ner. Ikke slik at jeg noen gang kom­mer til å bli noen krø­sus. Det betyr bare at jeg ikke tren­ger å over­lesse sidene her. (eh, det blir en sky­skra­per ved siden av innleggene…)

Denne høs­ten er jeg fer­dig med første runde på mas­ter­stu­diet i film­vi­ten­skap på Høg­sko­len i Lil­le­ham­mer. Det ble mye stri­ere enn jeg hadde reg­net med. Viten­skaps­te­ori var selv­sagt alde­les her­lig, selv om jeg nok feil­be­dømte litt ut av hop­pet. Etter­som vi hadde en meget flink filo­sof i Anstein Gre­ger­sen, så mener jeg selv at jeg kom rundt — tja, sånn passé.

Forsk­nings­me­tode var vel også greit, men her var det såpass lange sesjo­ner med semi­nar, til dels uten pau­ser, som tok full­sten­dig kref­tene fra meg. Dette til­sier at jeg må gruble grun­dig over om jeg har noe på dette stu­diet å gjøre, og sei­nest en gang på vår­par­ten strekke flagg, der­som det ikke blir noen bed­ring på smer­tene. Det er ikke stu­diet og stu­den­tene det er noe galt med; det er meg. Jeg har helt enkelt ikke fysikk til å henge med i svingene.

Mye tyder imid­ler­tid på at jeg er ved veis ende i en aka­de­misk kar­riere. Det lyk­tes hel­ler ikke denne gan­gen å bli fer­dig. Hoved­fag his­to­rie stam­pet i mot­vind, inn­til det ikke var mer pen­ger å stu­dere med eller for. Da ble det arbeids­li­vets gle­der og sor­ger, der jeg fort glemte at jeg satt på en halv­skre­vet hoved­opp­gave. Den lig­ger for så vidt godt begravd på min gamle Mac Plus, som jeg skro­tet i 1999. Den slep­bare bagen med alt står og sam­ler støv på soverommet…

Jeg trodde at stu­diene skulle gå mer smør­blidt gjen­nom, nå som jeg hadde flyt­tet til­bake til Lil­le­ham­mer. Ikke noe galt med Brøt­tum, der jeg bodde i tre år, men det var for langt til alt for mye — for meg. Det gikk med meg, som med bon­den som ville flytte ifra nis­sen. Det egent­lige pro­ble­met, mer kon­kret de kro­niske smer­tene, er like ule­ve­lige i Mad­s­hus Pano­rama som i Brøt­tum. Når det sam­ti­dig er kun en hånd­full master-studenter på film­vi­ten­skap, blir jeg en vesent­lig bremse­kloss i semi­nar­ar­bei­der, etc. En ting får være at jeg har trøb­bel. Verre er det, når dette går ut over andre.

Print PDF