Så er tiden kommet til å gi disse sidene en skikkelig overhaling. Det trengs! Alt for lenge har disse sidene stått og råtnet på rot mens jeg har vært opptatt med mye annet. Blant annet har jeg vel etablert meg som blogger på www.storfanden.com Det er i hvert fall der Google-annonsene blir vist mest, og genererer flest kroner. Ikke slik at jeg noen gang kommer til å bli noen krøsus. Det betyr bare at jeg ikke trenger å overlesse sidene her. (eh, det blir en skyskraper ved siden av innleggene…)
Denne høsten er jeg ferdig med første runde på masterstudiet i filmvitenskap på Høgskolen i Lillehammer. Det ble mye striere enn jeg hadde regnet med. Vitenskapsteori var selvsagt aldeles herlig, selv om jeg nok feilbedømte litt ut av hoppet. Ettersom vi hadde en meget flink filosof i Anstein Gregersen, så mener jeg selv at jeg kom rundt — tja, sånn passé.
Forskningsmetode var vel også greit, men her var det såpass lange sesjoner med seminar, til dels uten pauser, som tok fullstendig kreftene fra meg. Dette tilsier at jeg må gruble grundig over om jeg har noe på dette studiet å gjøre, og seinest en gang på vårparten strekke flagg, dersom det ikke blir noen bedring på smertene. Det er ikke studiet og studentene det er noe galt med; det er meg. Jeg har helt enkelt ikke fysikk til å henge med i svingene.
Mye tyder imidlertid på at jeg er ved veis ende i en akademisk karriere. Det lyktes heller ikke denne gangen å bli ferdig. Hovedfag historie stampet i motvind, inntil det ikke var mer penger å studere med eller for. Da ble det arbeidslivets gleder og sorger, der jeg fort glemte at jeg satt på en halvskrevet hovedoppgave. Den ligger for så vidt godt begravd på min gamle Mac Plus, som jeg skrotet i 1999. Den slepbare bagen med alt står og samler støv på soverommet…
Jeg trodde at studiene skulle gå mer smørblidt gjennom, nå som jeg hadde flyttet tilbake til Lillehammer. Ikke noe galt med Brøttum, der jeg bodde i tre år, men det var for langt til alt for mye — for meg. Det gikk med meg, som med bonden som ville flytte ifra nissen. Det egentlige problemet, mer konkret de kroniske smertene, er like ulevelige i Madshus Panorama som i Brøttum. Når det samtidig er kun en håndfull master-studenter på filmvitenskap, blir jeg en vesentlig bremsekloss i seminararbeider, etc. En ting får være at jeg har trøbbel. Verre er det, når dette går ut over andre.
