Dagen derpå

Nobel­ko­mi­te­ens leder, Thor­bjørn Jag­land, utmer­ket seg skik­ke­lig i går. For det første eide han ikke mage­mål, men snak­ket så mye at USAs pre­si­dent, Barck Obama, og årets freds­pris­vin­ner sa det slik på ban­ket­ten etterpå: — Han fikk meg til å tro at jeg for­tjente prisen…

Andre vittig-per’er har her­jet solid på nett. Det var imid­ler­tid ei vittig-kari som for­mu­lerte dagens aller beste kommentar:

Den som skrev talen til Jag­land, burde skre­vet den med lydskrift.

Vi andre døde­lige har regist­rert dette lenge. Det er noe eget med de AOF-kursene som spe­si­elt repre­sen­tan­ter fra Det norske Arbei­der­parti har. De har en slags Kongsberg-knekk i knea mens de meis­ler ut sitt bud­skap med en spruk­ken stemme og en svin­gende hånd med Telemark-nedslag, som i mangt og mye kan bli årets snakkis i de engelsk­språk­lige land: sil­li­ing­lisj! En helt sær­egen «pid­gin», vil en engelsk­språk­lig si.

Spørs­må­let er bare: Hva skal vi gjøre? For at vi skal fram­stå som litt mer hånd-pomerte inn­byg­gere av ver­dens­sam­fun­net, så må noe abso­lutt gjø­res. Ikke en gang Lenin ville vært like ube­hjel­pe­lig, enda han ikke kunne noe annet sveitser-russisk, etter langt eksil før Revolusjonen.

Vi får håpe at par­tiet enten ser kri­sen i øynene, eller inn­fø­rer engelsk alle­rede i «Barne­hage­løf­tet»… Ellers må alle adjunk­ter i engelsk få utle­vert øreplugger!

Print PDF