Jeg sitter med all den musikken jeg vil ha, rett på øra, uten at det bryr noen andre enn øra mine. Og de er pent «innkjørrt» på musikk fra 1970-tallet, et tiår jeg selv brukte mesteparten av tida til å lytte til musikk,og fant den store lykken i Weather Report. Etterpå ble livet aldri det samme, men du store kineser for et musikalsk liv! Jeg har vært uanstendig privilegert.
Nå har jeg lagt til ei spilleliste for den nysgjerrige, som alternativt ikke har opplevd 1970-tallet, eller de som ikke har hørt om bandet før. What a shame!?! Det erkanskje den eneste sykdommen jeg aldri har bedt om noen hestekur for: Weather Report!
Livet blir heller ikke det samme med slike spesifikasjoner som Grooveshark tilbyr:
Thinking of a song? Add it to your blog. Be awesome.
What’s the catch?
There isn’t one! You’re only limited by the amount of music you can think of. It’s all there, it’s all free, and it’s all waiting.
I have a problem. What do I do?
If something breaks, something sucks, or you have any questions + suggestions + thoughts, definitely send us an email!
Dette er reine ord for øra! Mer kontant uten at det gjør vondt i lomma, det kan det pinadø ikke bli. Det eneste som er litt trist, er kanskje at det er noe som heter opphavsrett. Den går vel fløyten her. Men for det første er Jaco og Josef døde. For det andre mener jeg at det forholder seg slik at alle vi som plasker i freebies, vi kjøper også — over tid. Personlig har jeg så å si aldri utnyttet mitt digitale liv til regelrette tyverier. Og ikke minst: Jeg handler, når jeg finner noe jeg ikke kan unnvære. Mitt iTunes-bibliotek er ganske velfylt, der det også er handlet for betydelige summer — over tid. Dersom jeg i tillegg finner noe jeg absolutt må ha i henda, så kjøper jeg også dette på nett.
Guttemusikken!
Jeg hadde fint lite valgmuligheter, da jeg ble med i skolemusikken. Det gjorde jeg i fjerdeklasse på Hammartun barneskole, med notekurs høsten 1972. Bakgrunnen var at mine to eldre brødre allerede var med i «guttemusikken». Det andre at faren min var formann i «guttemusikken». Og for det tredje var mora mi og jeg med på kjøtt og flesk i «guttemusikken», fra før. Vi kunne jo fint lite protestere når det var stevner og slikt, ettersom 60% av husstanden allerede var påmeldt, ikke sant? Og slik ble det.
Nåt jeg skriver «guttemusikken» med ploger, så signaliserer dette at jentene hadde gjort sitt inntog i korpset. Men opprinnelig er dette Lillehammer guttemusikk, den som det synges om. Årsaken er at han som skrev sangen, og framførte den Barnetimen på radio, det var den etter hvert landskjente arkitekten Kjell Lund. Han har i arkitektkontoret Lund & Slaatto tegnet noen av Norges fresmte signalbygg, som f. eks. Norges Banks nye bygg ved Bankplassen i Oalo.
For oss lillehamringer er Kjell Lund mest kjent å ha skrevet selve nasjonalsangen «Her kommer guttemusikken»,en hyllest til hele Norges korpsbevegelse. Men bakgrunnen for at han skrev sangen, var at han selv aldri spilte i «guttemusikken». Under gallaforestillingen for Lillehammers 150-årsjubileum i Lillehammer kino, ble imidlertid Kjell Lund utnevnt til æresmedlem. Uniform fikk han også! Uhyre fortjent, tenkte jeg — mens jeg sto på scenen og spilte for vårt nye æresmedlem!
Privilegert
Da tida kom for å pensjonere seg i «guttemusikken», ble det selvsagt «stormusikken». Det vil si Lillehammer Musikforening (med bare én k, som i Lillehammer Skiklub…) Og i musikkforeninga var det like historiske dimensjoner, siden det ble stiftet i 1863 — altså 99 år før jeg ble født. I dag heter korpset Lillehammer Janitsjar, og er Norges eldste korps i kontinuerlig drift. Og der var jeg med i rykk og napp, alt ettersom det passet seg i forhold til utdanning, siviltjeneste og bosted.
Men jeg ble uhyre privilegert av denne musikalske hobbyen fordi jeg øvde sammen med noen av Norges og verdens fremste utøvere. Min dirigenten var i alle år Odd R. Antonsen. Han er faren til Ole Edvard Antonsen, kanskje verdens hvasseste trompetist, ved siden av å ha to framtredende studiomusikere i Jens Petter og . Nei, forresten — han er verdens fremste på sitt instrument, men må passe seg for den yngre Tine Thing Helseth. Hun har samme holdning til instrumentet som Ole Edvard. Du ser det i det de setter an første tonen.
Ole Edvard og jeg er like gamle, og var russ samtidig. Medruss var Inger Besserudhagen (Bessie), som egentlig skulle bli noe helt annet enn musiker, men havnet på Toneheim folkehøgskole på Ridabu ved Hamar, og i nabolaget til familien Antonsen. Jeg traff Inger på T-banen, da hun reiste ut til prøvespill ved Norges Musikkhøgskole i Bærum, og sa hun hadde ingen forhåpninger om å spille seg inn. Der tok hun dundrende feil, og ble etter hvert solohornist i Oslo filharmoniske orkester (OFO). Dette har i Ingers karriere under Mariss Janson blitt en av verdens ledende symfoniorkestre. Der spilte hun selvsagt med Ole Edvard. Med årene kom min barndomsvenn, Ketil Sandum, etter i bassgruppa.
Og det er alltid like fornøyelig å gå på konserter, og konstatere hvem jeg eventuelt har spilt sammen me en eller annen gang. Min generasjon var den første til å velge estetiske fag som utdanning. Derfor ble det en slik inflasjon i strålende musikk, takket være kulturskolenes komme, og at de fikk utvikle og utdanne seg til framtredende kunstnere.
Eksempelvis Silje Nergaard. En meget fordekt historie er at jeg en kort periode kompet tensingkoret Salt i Lillehammer i 1981. Og her spilte Ketil Sandum bass, for øvrig. Ja, han spilte nå bass i ExcAlibur, også — et av byens hete rockeband anno dazumal.
Men altså, en av de tingene vi var ute på med Salt, var tensing-treff - heriblant på Brumunddal. Jeg ble med i koret fordi de hadde et Fender Rhodes el-piano, som jeg og de fleste andra ville ha sagd av oss armene for å få kloa i. Jeg satt inne i kirka og moret meg litt, for å varme opp fingra, mens ei jente gikk og puslet for seg sjøl i bakgrunnen. I ettertid har jeg fått vite at dette var den purunge Silje Nergaard, som i 1985 gjorde furore på Molde Jazzfestival med Ham Jam!
Musikernes musikere
Jeg har med andre ord etablert en meget eksklusiv smak for musikk fordi jeg har hett en slik enestående hobby og møtt så mange vesentlige personer. Men det var en bursdagspresang i 1977 som forandret mitt liv aller mest. Da fikk jeg Heavy Weather, den mestselgende skiva til Weather Report. Og til dags dato er Josef Zawinul for meg en av musikkens mest interessante komponister og utøvere, sørgelig ukjent for det store flertall. Det vil si at jazzens «grand old man» i Lillehammer, Kyrre Rosenvinge, og jeg har en melodi av Zawinul som vår ballade over alle ballader: Midnight Angel! Ta med In A Silent Way i samme bukett, så har du både inn– og utgang for mine musikkønsker, når jeg har slutta å røyke og skoa kommer først ut av Lillehammer kirke! Pluss at det kanskje bør spilles, slik Thor Petter Krosby ønsker seg: New York (… Start spreading the news, I’m leaving today…) og Return To Sender 
Det skal imidlertid sies før den tid at jeg har hatt en fin uvane i å velge meg musikernes musikere som favoritter. Dels har dette kommet i stand ved anbefalinger av jevnaldrende og musikkinteresserte. Dels har det vært slik at jeg alltid leser ‘credits’ og slikt på baksiden av skivene. Dette er reine gullgruver for den som vil ta et grunnfag i musikk. Det er her kunnskapens tre står støtt og stedig. Her er fingeravtrykket i historien over de som har vært med, og et incitament for den som lytter til å undersøke videre. Og slik ble min platesamling stor og god, med omtrent 400 LP’er, like mange CD’er (minst) samt iTunes til min beste turkamerat, iPod nano.
Underveis har jeg sett så å si alle musikere det er verdt å se, med to unntak: Keith Jarrett og Miles Davis. Den første fordi jeg orker ikke å se, men elsker å lytte til ham. Keith Jarrett har et så aparte kroppspråk mens han spiller at det klarer jeg ikke å se på. Jeg har prøvd å se flere ganger på TV, men har måttet gi opp. Miles kunne jeg sett ved et par anledninger, men valgte å si nei fordi han kunne være ei urokråke, samtidig som Knut Borges første intro av Miles i Molde også har et poeng: Det finnes mange jazzens mødre og fedre, men akkurat nå sitter Gud i herregarderoben! (Jeg lo nesten på meg magebrokk — da konserten ble overført på NRK Radio…)
1980-tallets gleder og oppturer
Etter å ha gått alle de musikalske gradene på Lillehammer, så ble jeg endelig så gammel at jeg kunne farte på egen hånd. Før jeg kom så langt, hadde jeg blant annet sett Oscar Peterson Trio med Niels Henning Ørsted Pedersen og Joe Pass samt fingerferdigheten par exellence, Oscar, i Gjøvik kino (!!!) i august 1979. Trioen spilte i Montreux det året, der Oscars pianoløp kan fornemmes på skiva Digital in Montreux (1979), og som var like sterkt tilstede på Gjøvik.. Det er musikk det swinger noe aldeles grassat av. Milde mirakler, for en konsert!
Da jeg endelig fikk slite meg fra oppsyn, så bar det til Oslo. Eldstebroren min bodde på Bjerke studenthjem, så jeg hadde et par netter der. Spesielt konserten med Weather Report i oktober 1980 står som en påle, den dag idag. Det var her jeg fikk se Jaco Pastorius for første gang. Makeløst, er kun en forsiktig omgang av begrepet. Det var et stunt med Slang og Jaco, som tok fullstendig lua av oss som var tilstede. Og det var i praksis alle progressive musikere i Oslo-området samt at Se & Hør ikke hadde fått feste ennå, slik at jeg ikke havnet i bladet sammen med musikkeliten i Norge. Jeg tror til og med det som en dag skulle bli A-ha drev og solgte LP’er for et band utenfor…
Det er altså 30 år siden, sånn cirka at jeg fikk stilnet min tørst på levende musikk. Jeg måte bare bli gammel nok, for å si det slik. Men jazzfestivalen på Lillehammer, Døla Jazz, kom betimelig på plass i 1978. Der så jeg storheter som Arne Domnerus, Bengt Hallberg, Pepper Adams (saft suse, for en konsert for 50 tilhørere i kinoen), Radka Toneff (jøss, jeg har sett ‘a!) og alle de andre innen norsk jazz, før jeg dro til Oslo og fikk musikalske vinger ut av tid og rom. I 1980 var jeg første gang på jazzfestivalen i Montreux. Kongsberg Jazzfestival har levert noen uforglemmelige øyeblikk, blant annet den aller siste konserten med Weather Report i 1984.
Men pussig nok var en av 1980-tallets store konserter også på Lillehammer. Det var den lørdagsnatta vi fikk rundvaska ørene med Lee Koonitz på Brenneriet. Det kom folk helt fra Stockholm for å jamme med ham etterpå. Ketil Sandum og Bjørn Leine fikk Koonitz til bords. Han til trivdes så godt at han like godt forsynte seg av pizzaen til gutta. Elin Risseland satt ringside og turde ikke gå opp mens Lillehammers «grand old lady», Vesla Hagen trippet og trallet og hadde det aldeles fem’enalt på scena! Joda, det har swinget noe aldeleles «kolossalt frakt» på Lillehammer!!!
Min aller verste tabbe, den begikk jeg også på Lillehammer. Det var en torsdagskveld i 1987 at jeg gikk på øvelse i Lillehammer Musikforening, og glemte at jeg skulle gå på konsert i pausen. Jeg kom meg aldri til «nye» Grenaderen, der ingen ringere enn Chet Baker spilte sammen med en bunt norske musikere, i annen etasje på Rydjords gamle konfeksjonsfabrikk. Lillehammers kresne publikum utmerket seg som vanlig. Jeg mener å huske at Lillehammer Tislkuer skrev at det var 15 betalende til stede… Og pinadø ramla ikke Baker ut av et hotellvindu i Amsterdam og døde, et år seinere. Han rakk imidlertid å gjøre noen uforglemmelige opptak med Jan Erik Vold, der plata Blåmann! Blåmann! (1988) er et musikalsk klenodium! Hverken mer eller mindre!!!
Min tristedste opplevelse ble imidlertid en konsert 25. januar1985 på Club7 i Oslo. Jada, jeg er så gammel. Jeg har hatt en del artige opplevelser på klubben. Den tristeste opplevelsen var et svært labil Jaco Pastorius som sammen med Brian Melvin Night Food i prinsippet ikke gjennomførte noen konsert, i det hele tatt. Det utartet såpass at Jaco sparket ned trommesettet, osv. Nei, jeg var ikke oppløftet mens jeg satt på Cafe Sjakk Matt lenger opp i gata i Munkedamsveien, og ventet på trikken hjem til Grefsen.
En av de virkelig store hurra-konsertene ble imidlertid Tower of Power 28. februar 1986. Utgangspunktet var at Bjørn Leine og jeg satt på Brenneriet i Lillehammer en torsdagskveld (studentkvelder…) og pratet om konserten, innen Bjørn tok en telefon til Ketil i Oslo og sa det var ordnet etterpå. Jeg tror praktisk talt alle på Musikkonservatoriet i Oslo var på den konserten pluss en bunt med gærne lillehamringer. I baren på kjelleren i Chateu Neuf sto vingnesjenta Evelina Maria Mori, som mente etterpå at dette hadde vært en av de fineste konsertene hun hadde jobbet på. Men du store for en beleven aften, der vi i drosja hjemover med Ketil og ‘roomie» Tine Asmundsen (jada, jazzbassisten og den tøffeste jenta i norsk jazz!) fikk vite at Olof Palme var skutt og drept i Stockholm. Han døde etter midnatt, slik at det er meget enkelt å huske datoen for konserten. Ja, musikk kan brukes til alt…
—
Slik kunne jeg fortsatt i det evige. Men poenget er imidlertid etablert: jeg er en jazzmann av rang! Og det skammer jeg meg ikke over, enda AKP (m-l) solgte en button rundt 1980 med teksten «Rock mot rasisme — jazz er feigt», og som jeg hadde på meg. Ved siden av hadde jeg en button fra Montreux, som det sto «Jazz makes me horny». Det var jo mye, mye mer sant! Et garantert sjekketriks er å spille My Song med Ketih Jarrett og Jan Garbarek, m.fl. Den finner du ganske sikkert på Grooveshark! Da tenker jeg den sitter…
