www.storsanden.com » Aktuelt » Tobakken ut av syne

Tobakken ut av syne

6. desember, 2009 | Skriv en kommentar

Aftenposten på nett minner oss i dag på at ved årsskiftet er det forbudt å ha tobakksvarer framme ved disken. Skritt for skritt forsvinner sigaretter, snus og tobakk i skjul. Spørsmålet er om dette har noen effekt?

Det neste og mer opplagte spørsmålet er naturligvis: Er ‘e så nøye a?

Nei, det er kanskje ikke så nøye?!? I hvert fall tyder mye på at nikotinvrak går magrere og magrere kår i møte. Dette har vært en krig med alle midler, og på alle fronter.

Det er over 30 år siden Statens Tobakkskaderåd fikk innført forbudet mot tobakksreklame. Snart er det kun et forbud igjen: fullstendig røykfritt land! Utopistene er i ferd med å vinne en krig som de fleste medier lo hånlig av for tretti år siden. I dag er selv de våteste drømmene til de største nikotinfascistene et faktum.

Det er forbløffende hvor raskt dette skiftet egentlig har skjedd. Først var det selvsagt en rekke protester og en knusende motstand mot at Velferdsstaten også skulle bli en vokter av enkeltindividenes liv og levnet. Men statsråd Tove Strand Gerhardsen visste råd, og modifiserte loven om røykeforbud i 1988. Fra da av har det gått en eneste vei: utforbakke!

Da statsråd Dagfinn Høybråten gikk til full krig mot all røyking, så fikk han Stortinget med seg til at fra 1. juli 2003 ble det forbudt å røyke på alle utesteder. Det gjenstår altså bare et forbud igjen: Forbud mot å røyke i eget hjem. Men fortvil ikke; det kommer, det også!

Mamma Stat

Det er et tegn i tiden, dette — som alt annet. Vi leser i alle medier at folk er rasende over at de ikke får juridisk bistand i utlandet, kfr. tre dødsdommer i henholdsvis Kongo og Pakistan. Noen ungjenter hadde kokain i bagasjen i Colombia, og det presses på i landets medier om at Norge skal bistå klientene med alle rettigheter og selvsagt få satt dem fri i en fei. Det arrangeres fakkeltog, for at Norge ved utenriksminister Jonas Gahr Støre skal intervenere i rettsspørsmål i staten Jemen fordi en morder har gått i skjul der, som i saken rundt drapet på Martine Vik Magnussen i London i 2008. Det forhandles — i hemmelighet — og forties at en nordmann har gått bak fiendens linjer i Afghanistan og blitt tatt til fange av Taliban, som i saken rundt frilansjournalist Pål Refsdal forleden. Det er et unisont kor om at Mamma Stat skal sørge for absolutt alt, selv i spørsmål der en norsk borger er utenfor landets grenser, og i alle tilfeller er utenfor norsk jurisdiksjon. Alla skal ha hjelp til alt, uten kostnader og krusedull: Få dem satt fri!

Ja, det er i grenser for hva folks rettsfølelse skal innebær i våre tider. Det vi ikke liker, må forbys. Alt det vi ikke tåler, må gjøres om. Og alt det som hender oss, er vi selvsagt aldeles fritatt for skyld i. Det er simpelthen ingen grenser for hvilke interesser en norsk nordmann kan kreve i våre dager.

Spørsmålet er om enten skoleverket eller våre medier har tatt en litt for enkel versjon til oss alle. Det er ikke slik at norsk lov står over all annen lov. Det er risiko å kjøpe en billett til Langtbortivegga og gjøre som en vil. Det er noen sånne småting som reiseforsikring, vett og forstand — og ikke minst: kunnskaper om reisemålet. Det er forbudt å drikke alkohol i muslimske land. Det er forbudt til og med i Norge å drepe noen, dersom det nå viser seg at man har begått handlingen. Vi resier på lykke og fromme, som det heter. Og det har en rekke konsekvenser.

I tillegg er det slik at den generelle rettsfølelsen i Norge tilsier at vi er for snille, for lettvinte, gjør alt for forbryteren mens offeret får svi, osv. Det er ikke grenser for hvor kyndige vi er i lovsaker når det gjelder utlendinger. Alt dette gjelder så lenge vi snakker om her i Norge. Om alt som skjer i u utlandet, vet vi så evinnelig mye bedre..

Vi er blitt et så fundamentalt moralistisk samfunn at det griner oss i møte, dersom vi gidder å reflektere over disse spørsmålene. Og det burde en hver, naturligvis. I alle tilfeller om en skal reise utenlands.

Nesevis intoleranse

For alle som ikke er født med ski på beina, er det vanskelig å unngå intoleransen i Norge. Respekten for alle andre enn egen navlelo er høyoktan pressejustis, for øyeblikket. Når en norsk person havner i heisen i utlandet, er det umiddelbart noe galt med rettsvesenet i alle andre land enn Norge. Det kan selvsagt stilles spørsmål ved praksis av lovverket, men selve lovverket har vi utenfor nasjonalstatene ikke en døyt med.

La oss ta det omvendte problem: Norge er verdens beste land å bo i, i følge FN. Dette får oss til å bli høylytte i samtlige samtaler, overmale avisenes forsider og feire på TV. Se her! Vi har det svart på hvitt. Og nåde den parasitten som titter fram fra et lite hull og sier at «ehrm, det er altså slik at…» Den stakkaren har ikke en snøballs sjanse i Helvete.

Vi vil nemlig ha oss frabedt alle hentydninger på at Norge ikke er verdens beste land å bo i. Vi har selvsagt en rettsstat, praktiserer lover etter juridisk akseptable regler, osv. Dette er opplest og vedtatt en gang for alle: Norge er veien, sannheten og livet — liksom.

Samtidig er det omtrent dagstøtt at innbyggerne er utsatt for den mørkeste middelalder med vilkårlighet, den lille manns tapte kamp mot systemet, juks og triks og korrupsjon, m.v. For slik kommer morgenkaffen som oftest på vrangen fordi en eller annen har møtt totalt mangel på anstendighet i samfunnet.

Daglig leser vi i små notiser om at folk dør på gata i Oslo. Men pytt — det er jo ikke så farlig, overdoser er uunngåelig, sier de fleste.

Daglig leser vi i store oppslag om utlendinger som av rein økonomisk nød blir lommetyver i Norge. Da er vi rasende over at noen kommer hit og skaker oss, til tross for at mye av den fattigdommen som rumenerne er et resultat av, det er vår egen kapitalistiske velstand.

Ukentlig er det nye skandaler og rystelser i det politiske miljø, offentlige institusjoner, osv. Det er for tiden like populært å pisse i brønnen til NAV, enda dette er altså vår velferdsstats lange arm ut til oss innbyggerne, der ingen et øyeblikk husker at den som sitter bak skranken er et like ynkelig vesen som det foran. Eller at de som sitter bak skranken innser at de sitter der på grunn av dem som står foran skranken. Eller at den eller de politikerne har melet sin egen kake, kjørt for fort, bedrevet bakvaskelser, m.m.

Fortsatt er det slik at morgenstundens nyhetshunger knapt har kommet til side fire i Aftenposten, eller til oppslag tre på nettaviser — før en har vært innom minst to av disse nevnte områdene. Det er rett og slett ikke ende på ulykker, sjusk og fanteri i denne verden. Og hvis det skulle mangle litt krydder i Norge, så er det alltids en eller annen gærning som har plaffet ned noen på åpen gate i USA.

Vel, det er ikke så fordømt enkelt, vil noen si da. Nei, det er også greit å drite seg ut, men det kunne være interessant at man for framtiden slamret litt mindre med døra — hver gang. Den vil før eller seinere ramle ned av seg selv, og dessverre i fanget på den som minst venter det.

Er ‘e så nøye a?

Ja, det er innmari nøye hver gang det går ut over en selv, men fullstendig uinteressant om det skjer hos naboen. Slik kan en nær-lese den norske mentaliteten anno 2009 at alt som går galt, det går til helvete hos naboen men aldri hos meg selv!

Nå er tobakken samfunnets autoritative fiende nr. 1, enda det uanstendige i sakens anledning er at alkoholen dreper omtrent dagstøtt i Norge. Og det er selvsagt enda verre at kreftsyke søker smertelindring i cannabis fordi det er mye verre enn alkohol, og vi har et problem for mye da. Samtidig er ingen spesielt kjent for å bli voldelig av å røyke cannabis, og spriker voldsomt med at hvert eneste politikammer kan fortelle hver den som spør at fyll har skadet både mennesker, innbo og skapt generelt mye kvalm daglig.

Moralen er denne: La røykerne bli internert på Finnskogen. Overlege Carl-Ditlef Jakobsen forslo dette i fullt alvor for omtrent 15 år siden. Nå er vi nærmere internering enn noen gang. Det snakkes allerede om at tobakk bør bli reseptpliktig fordi det har vært en torn i øyet at varen er tillatt og lovlig i Norge, og at det ikke blir færre røykere med dagens régime.

Den velmente holdningskampen er i dag blitt til en systematisk mobbing av røykerne. Klagene er selvsagt helt legitime, all den tid alle forbud gjør at røykerne klumper seg sammen i kroker og ved inngangsdører. Det er klart at tiltakene røyker ut nikotinvrakene, og setter dem på utstilling ved alle steder der folk ferdes. Dette ble særdeles effektivt, og glatt oversett av myndighetene.

Samtidig er det jubelreportasjer om kommuner som innfører fullstendig røykeforbud på jobb. Hvem kunne gjettet at vi skulle få yrkesforbud ved hjelp av lovlige vedtak i Norge? Den som hadde tippet det i 1977, den ville vært på Gaustad og dødd av overlegenes piller for lengst!

Verre er det at noen tror denne intoleransen vil vare ved. Vi får imidlertid trygle til høyere makter at holdningen blant ungdommen er stabil, og at det forblir ukult å røyke. Sånn sett er det ei pølse i slaktetida at røykesakene havner under disk. Det er ei hylle unna totalforbud. Og mer politi…