Det har vært mye ruskevær i den tredje adventsuka her i Lillehammer. Det merker jeg fint lite til, her i Madshus Panorama. Jeg går praktisk talt tørrskodd gjennom denne vinteren. Dersom det er møkkavær, kan jeg hoppe inn i bilen i garasjekjelleren. På veien har jeg ikke tatt et eneste spadetak med snø. Det merkes på ryggen, som ikke på langt nær er like eitrende forbannet på denne tida av året, som ellers.
Mye ruskevær gir imidlertid glimrende muligheter til å ta bilder. Bildet til venstre er tatt på lørdag ettermiddag 5. desember. Dette sier noe om hvilken tid vi er inne, for nå er det ikke lyst mange minuttene i løpet av et døgn. Om to uker har imidlertid sola snudd, så da så…
—
Hele det norske folk er i en kollektiv rus av Klimatoppmøtet i Köbenhavn denne uka, samt at det er utdeling av Nobels fredspris for 2009 i Oslo. Begge steder går alle og venter på USAs 44. president, Barack Obama. På norsk side er det vel en liten skuffelse at Obama kommer så seint til Oslo, blir kun et døgn, og deltar praktisk talt ikke på de faste Nobelfestlighetene utenom banketten og folkets hyllest på balkongen til Grand Hotel.
Tirsdag sprutregnet det fra morgenen av. Dette setter litt av diskusjonen i Köbenhavn i perspektiv. Mine vintre i Lillehammer i barndommen var fylt av snø, ikke plaskregn. Siden jeg landet i dalstrøekene innafor, har vintrene sjeldent kommet før på nyåret, og da — bums! — rett i hodet på oss. Det har tæret på kreftene å møke snø, noe jeg er fritatt for denne vinteren. Men det er selvsagt ikke trivelig med skikkelig blankskurt is, heller. Jeg trives dårlig med brodder fordi det er noe træl å ta av og på, for en rygg som slett ikke er fleksibel lenger.
Onsdag hadde kakelinna slått til for fullt i Lillehammer. Blankskurt is over hele byen. Men folk flest holdt seg innomhus. Det var den store Obamarama-dagern i Norge. NRK TV kjørte direktesending hele dagen.
Mor og jeg vaksinerte oss i Håkons hall mens de fleste satt limt foran TV og så Obamarama. Vi var der sammen med mange av byens eldre i Lillehammer. Jeg så mange av mine skole– og musikkvenners foreldre. Det var innmari fort gjort, og hun som satte vaksinene hadde dønn peiling! Jeg har irritert meg mer over et myggstikk, for å si dt slik. Men så hadde hun noe annet enn de heklenålene de brukte, den gang vi ble vaksinert jevnt og trutt i barndommen. Akk ja, verden går framover.
—-
Jeg trodde at jeg hadde god tid med juleforberedelser, men ble straffet stygt mandag denne uka. Først ved at far havnet på sykehus. Dernest at Postens TV-reklame om at dersom du leverer alt innen 16. desember, er alle hjerter tent med forventning foran julebuskene. Det riktige skulle være 4. desember, i følge ei alt for pen jente på Posten. Da var det totalt umulig å sette inn et sinna argument om reklame…
Jeg trodde far var i trygge hender, da vi forlot ham på sykehuset, men i løpet av natten forverret situasjonen seg. Det skulle stå om livet i noen små nattetimer, der han selvsagt hadde sagt at det var ingen grunn til å ringe mor. Begge var skjønt enige om at hun sikkert ikke hadde hørt mobiltelefonen, som hun selvsagt har liggende ved stuebordet — ikke ved nattbordet. Hvordan det har gått i natt, vet jeg ikke ennå — men antakelig har de fått et diagnostisk bilde nå, som var fraværende mandag ettermiddag. Hvor vanskelig er det å ta et røntgen og finne vann i lungene, når han ikke har lungebetennelse? Det er spørsmålet. Og som nå er på skinner, ved at han har hatt kontinuerlig ettersyn på hjerteovervåkingen.
Dette har imidlertid ikke hindret meg i å skrive hele 11 julekort, til folk jeg ikke har hatt kontakt med på mange, mange år. Det er liksom de store jubileer i år. Det er 25 år siden en bunt av oss ble uteksaminert fra Oppland Distriktshøgskole, nåværende Høgskolen i Lillehammer. I tillegg er det 25 år siden min store plan om å underlegge meg planeten Tellus endte med partymiks i Mexico i fire stive uker — HIV og Ohoi! 1980-tallet…
Verre er det at jeg ikke er helt i form, enda jeg ikke har funnet på noe ekstremt de siste ukene. Ei heller fikk jeg ettervirkninger av vaksineringen. Men det er sikkert ikke sunt å sitte på sykehus og suge til seg bakteriebomber i alle luftens retninger.
Nå er det på tide med litt møysommelig finlesing av dager og timer. Det er for seint i kveld, dersom noe er glemt i posten, altså. I tillegg er det minst en million ting jeg burde ha tenkt på!
