Det velmente tyranni

Dag­bla­det skrev tirs­dag 5. januar i år om inn­fø­ring av total­for­bud mot røy­king på jobb i Alta og Sørum. Sist vi hadde slike direk­ti­ver eller for­ord­nin­ger, som gene­relle for­bud med all­menn lovs kraft i strid med gjel­dende rett i Norge, så het stats­le­de­ren Vid­kun Quis­ling. Med dette for­bu­det har Alta og Sørum inn­ført yrkes­for­bud. Dette er ikke annet enn et vel­ment tyranni og poli­tisk over­grep, som set­ter indi­vi­du­elle ret­tig­he­ter på en kraf­tig prøve.

Vi er nå vitne til at høyst vel­mente hold­nin­ger antar direkte usunne poli­tiske stør­rel­ser. Arbei­det med å kutte røy­ken ble i sin tid hef­tig for­svart med at det ikke var røy­ke­ren man ville til livs. Vi kan i de over tretti årene, siden for­bu­det mot tobakks­re­klame kom, resig­nert kon­sta­tere at yrkes­for­bud nå inklu­de­res på lista over hvor­dan helse­fa­scis­tene «kap­per land» i Norge. Det er bare et eneste for­bud som mang­ler: for­bud mot å røyke over alt, selv i pri­vate hjem. Da er Adolf Hit­lers våteste drøm full­brakt. Han var fana­tisk ikke-røyker, også.

Demo­kra­tisk problem

Frykt og moral har aldri vært noen god måle­stokk i det poli­tisk kom­pass. Dette er det liberal-demokratiske sam­fun­nets pro­blem at det lett kan bikke over. Der­som ute­luk­kende fler­talls­valg blir bestem­mende for den all­menne retts­fø­lel­sen, så ville vi anta­ke­lig levd i den mør­keste mid­del­al­der fortsatt.

Fler­tall er nem­lig så mangt. Og nett­opp i mid­del­al­de­ren sto tole­ran­sen svakt, slik at kir­ken (som sam­fun­nets vik­tigste admi­ni­stra­tive enhet) ble alt annet enn et arne­sted for bud­ska­pet neste­kjær­lig­het og med­men­nes­ke­lig­het. Årsa­ken har selv­sagt med hvilke ledere en vel­ger seg, og hvil­ken makt de er vil­lig til å sette inn for å styre samfunnet.

Jens Bjør­ne­boe trakk den mot­satte kon­se­kven­sen, og hev­det at fler­tal­let aldri har rett, kun ret­ten til å ha rett. Dette er selv­sagt det umu­lige mot­styk­ket til majo­ri­tets­vo­tum. Et sted må en finne en mid­lere og mil­dere vek­ting av mål og middel.

Vi ser i dag at så vel niko­tin­fa­scis­tene og helse­fa­scis­tene har fått rett. Helse­fa­scis­tene sit­ter imid­ler­tid med trum­fen i dagens situa­sjon, når de så langt har klart å hal­vere antall niko­tin­vrak på tretti år. Men den uvil­lige flok­ken blant niko­tin­fa­scis­tene får også rett, der­som helse­fa­scis­tene inn­skren­ker  den indi­vi­du­elle fri­he­ten. Yrkes­for­bud er ute­luk­kende en logisk kon­se­kvens, men det ska­per en retts­til­stand som aldri må få fot­feste i samfunnet.

Pro­ble­met er selv­sagt dette at der­som noen kla­rer å etab­lere et fler­tall, og bru­ker dette kynisk, så kan selv en retts­stat bli et dik­ta­tur. Det kan skje dra­ma­tisk fort, har vi erfart i Tysk­land. Adolf Hit­ler brukte kun 13 år på å føre ver­dens fremste kul­tur­na­sjon til dik­ta­tur og full­sten­dig ruin. Alle ten­ker først og fremst på at Hitler-Tyskland er ver­dens ver­ste eksem­pel. De fær­reste har in mente at Hit­ler kom til mak­ten ved Riks­dags­val­get i 1932 og demo­kra­tiske midler.

Print PDF