www.storsanden.com » Aktuelt » Kjeklingen igang
Kjeklingen igang
Det samfunnet har minst behov for, er det vi får. Dette er en læresetning som får mer og mer gyldighet. Vi kommer til å se grundig dokumentasjon på dette, når Regjeringen har satt ned utvalg, startet forhandlinger om IA-avtalen, satt uføre på lista til arbeidsledige hender fra mars, osv.
Arbeidslivforsker Knut Røed hevdet i en rekke medier i går at én av fire uføre har arbeid. (bildet er sakset fra artikkelen til Dagbladet nett) Ja, det er nok flere, dersom vi hadde løftet blikket og tatt med de med redusert arbeidsevne. Denne statistiske fiifgheten vil eksistere — uansett hvilket system en innfører. Rett og slett fordi det ikke er unaturlig at en av fire vil finne noe å gjøre, i stedet for å være et vegeterende individ. Det bør i tillegg vektlegges at uføre slett ikke er en med hodet under armen, og armen i bind. Snarere kan flere årsaker være grunner til uføretrygding, der litt arbeid til og med kan være med på å bedre den uføres situasjon ellers i samfunnet.
Ingen skapning er født uvirksom. Sykdom kan imidlertid tvinge noen til å legge seg ned, lenge før en er død. Det er bare individer som aldri har hatt en skikkelig jobb, eller noen på statsregulativ, som ikke skjønner dette. Eller slik later det til å være, dersom en skal ta voksne folk på alvor, uansett om de er ansatt i Nav eller er heldagspolitikere.
Men det vi nå er vitne til, det er klappjakt på samfunnets ressurser. Svaret er så langt at de syke suger mest. Dette er ikke bare farlig, det er idiotisk til å besvare de spørsmål som vårt samfunn har et økende behov for. Behovet kalles effektivisering av offentlig sektor, oppbremsing av galopperende utgifter til velferd, og at noen må finansiere Statens utgifter. Men her er de syke til liten hjelp, dessverre.
Myter og maniert egoisme
Det første og farligste vi har åpnet for i denne debattrunden er at ei uke etter valget ble det poengtert at 1/3 av Statsbudsjettet går til trygder og sykefravær. Jeg så ingen som tok forbehold om drift og sløsing av penger innad i Nav, kun at dette kostet samfunnet så og så mye av hele «smala».
Vi kommer ingen vei uten presisjon i debattnivå. Her stryker alle politikere fordi de sitter i glasshus. Eller de ikke vet bedre… Hvilket er alt for mange av dem, egentlig.
Det er de facto for mange syke, innvandrere, gratispassasjerer og snyltere i det norske samfunnet, også. Men kunnskapen som ble etablert, var at de syke ble satt i spill først. I det skjulte tok man og skrapte alle krøplinger på tidsbegrenset uføretrygd under en kam, kalt arbeidsavklaringspenger. Overflødige innvandrere ble i grålysningen smuglet inn med busser til Oslo Lufthavn Gardermoen, og tvangsreturnert.
Etterpå har justisminister Storberget lovet at han skal bli «enda hardere i klypa». Arbeidsminister Bjurstrøm skal lytte og lære av bl. a. Sigrun Vågseng, som ikke har skrevet annet i Aftenposten så lenge jeg kan huske at næringslivet bærer en for stor del av samfunnskaka, og da er ministeren vel i prinsippet «sæla på» for oppgaven. Og finansminister Johnsen er så glad i å telle penger at nå vil han ha mer i egenandeler, osv.
Men det er klin umulig å unngå et ja på alle spørsmål om at vi har for mangt og mye av alt. Det norske samfunnet er nettopp så komplett og så komplekst blitt at det er ingen ensartet jurtapp igjen i Kongeriket. Derfor må slike spørsmål håndteres med viss delikat finfølelse, ikke som ei klappjakt med ens grupper og en tilskåret logikk for handling. Eller som Gro Harlem Brundtland hevdet: Alt henger sammen med alt, selv om vi lo litt av utsagnet, da det falt på steingrunn i forhold til det hun svarte på, der og da.
Så har vi den Stutumske bruk av rapporter og kunnskaper. Ingen skal fortelle meg at dette ikke er regissert. Ikke før var Carl Ivar Hagen ute av Stortinget, så var alle hans brannfakler stukket i brann av Regjeringen. Nå var det tider for ransakelse og selvtukt.
Siv Jensen har sågar profitert mest på slikt før, uten å kunne redegjøre for hvordan hennes kjøleskapstempererte sosialpolitikk skal løse problemene for «folk flest». Hun er bare imot slik det er nå, helt enkelt. Derfor holder flere og flere en knapp på Jern-Erna.
Problemet med disse diskusjonene er at de som skulle hatt et sete ved Kongens bord, er der ikke. De som burde holdes unna Kongens bord, de har minst et sugerør og i hvert fall et talerør. Derfor er vi ute på farlig veier med Joliet Jake-bussen.
«På seg selv kjenner en andre»
Dette er gammel visdom, men ikke uten relevans. Selv er jeg ufør, tidsbegrenset sådan. Og fra nyttår ble jeg feid over i arbeidsavklaringspenger, en ordning som i seg selv krever minst 15 studiepoeng bare å uttale. Begrunnelsen fra Nav var at jeg hadde tatt en bachelorgrad i filmvitenskap under de fire år, da jeg var tidsbegrenset ufør, og at jeg derfor fikk to nye år til å komme meg i arbeid. I mellomtiden skal jeg håndteres som arbeidsledig, ikke ufør. Slik tømte de mine sosiale rettigheter, blant annet et særskilt sjablongfradrag, som de erstattet ved å øke dagpengesatsen.
Dette har skapt opprør blant de av oss, som fikk smake piskesnerten først. I politiske kretser forstår man ikke hva dette opprøret er begrunnet i. Det ble jo til og med kastet penger etter folk, ikke sant?!?
Men det er ikke så enkelt. For nå har man med et tastetrykk skapt et inntrykk av at det er den uføre som er vrangvillig. Så er faktisk ikke tilfellet. Ikke for meg. Jeg er nesten brennsikker at det gjelder de fleste andre også. I mitt tilfelle er det til og med direkte feil, og en tilsnikelse jeg ble skikkelig forbannet over.
Vedtaket om å videreføre meg til arbeidsavklaringspenger er kanskje bare en byråkratisk definisjon, for en arbeidsminister som kunne trengt litt tid til å hente seg inn igjen, etter nedslående resultater under klimatoppmøtet i Köbenhavn, riktig nok — men som like fullt var strevsomt nok mens det sto på.
ArbeidsMinister Bjurstrøm kan kjenne litt på den tomheten hun satt igjen med etter turen til Kongens by. Dette er den samme følelsen jeg kjente etter å ha vunnet en folkeavstemning i 1994. Og dette er den samme seige følelsen jeg mer eller mindre kjenner hver eneste dag, når jeg — arme mennesket — kan trekke pusten og takke farvel for at det gikk sånn passé i dag, heldigvis.
Det er sjeldnere at jeg har den andre følelsen, enn den «gode» følelsen. Jeg har diagnostiserte bevegelseshemninger samt kroniske smerter fordi verdens beste helsevesen trodde mer på medikamenter og egne forventninger enn pasienten som satt foran dem. Min situasjon forandrer seg aldri. Jeg hentet meg inn igjen i 1995, slik arbeidsministeren åpenbart har gjort nå, selv om hun ser litt «sigen» ut om dagen. Jeg må medgi det.
Så hvorfor så forbannet over vedtaket? Jo, fordi i vedtaket ble truffet et vedtak som ikke er i overensstemmelse med det jeg skrev i søknaden. Jeg tok vitterlig et bachelorstudium, der jeg benyttet studier fra det forrige tusenår til å redde eksamen. Jeg brukte et halvt år lenger tid enn mine medstudenter, men på papiret (med en D for drittkarakter, forresten) var jeg oppegående nok.
Ja, jeg er oppegående i hodet, ikke i beina! Derfor ble jeg sint. Og som om dette ikke var nok, så strøk jeg til første eksamen på master fordi beina ikke gikk fort nok, og dermed hang også hodet etter. Vedtaket kom omtrent samtidig med at jeg fikk sensuren på at jeg var vrakgods i høgskoleleiren.
Da sliter en ikke lenger med bare mestringsproblemer. Da sliter jeg med å legge godviljen til fordi jeg behandles som kveg. Og når jeg får et brev i postkassen om disse arbeidsavklaringspengene, så lokkes det med gulrøtter i et avsnitt, for siden å ramse opp over to sider alt jeg har mistet, før man i nestsiste avsnitt påpeker at systemet kan kanskje medføre raskere overgang til varig uføretrygd.
Dette kom på toppen av at jeg i møte med Nav i fjor opplyste at jeg ville levere søknaden medio september 2009. Jeg leverte den egenhendig i Navs postkasse, for å være sikker på at den forsvant på innsiden, og gikk til sengs 14 dager grunnet anstrengelsen. Tre uker etter at søknaden ble levert, får jeg brev om at det haster med å sende ny søknad — om jeg vil beholde stønaden. Altså en søknad jeg egenhendig leverte, fikk en telefon om at jeg måtte innhente fastleges opplysninger for dem, og som nå ikke var innsendt?!? En telefon etter tre nervøse dager i helgen, så fikk bekreftet at søknaden var levert, men jeg skulle også ha fått svar på søknaden, til og med.
0–0, altså… Men hardt nok for meg. Jeg er ekstremt nervøs når det gjelder nettopp Nav, ene og alene fordi jeg vet at det skjærer seg noe så inni granskauen dersom jeg ikke passer på. Det er som kjent alltid meg det er noe galt med!
Langt mellom hodet og magen
Mer irritasjon bringer brevet i begynnelsen av desember 2009 om arbeidsavklaringspenger, når det skal sukres hva som skal skje med meg i det nye systemet. Det skal på prent bli mye bedre kontakt mellom ufør og Nav.
Ja, hva er problemet? Jo, jeg har hatt en viss kontakt med Nav hele tiden, ene og alene fordi de gjør så mange feil, ikke oppfører seg slik de skal, eller ikke overholder sine egne forpliktelser. Jeg har i mine ni år med denne etaten, som fram til 2006 het Trygdeetaten, ikke vært annet enn et avansert kontorbud.
Det er alltid meg det er noe galt med, noe jeg vet lenge før jeg tar i dørklinken til Nav, må vite. Ingen med vettet i behold tør snart å trenge gjennom dette panseret.
Og det er alltid noe som ikke er på plass fra systemet selv, som det er min sure plikt å holde orden på — ikke Nav. Hvis Nav gjør en feil, er det fordi de ikke har overholdt innholdet i sitt eget saksframlegg — aldri meg. Men konsekvensen er min alene. Dette gjelder alt fra brev og dokumenter fra fastlege, spesialister, osv. De sitter jo på lommeboka, så de vet å sulte meg ut, også!
Når ble det folk flest sin jobb å løpe rundt for Staten, sånn at de kan få en effektivere jobb? Og hvor ble det av elektroniske dokumenter, det papirløse samfunnet, mer effektiv og rask saksbehandling, osv.- som vi er lovet i snart 15 år. Selv noe så banalt som en kvittering fra drosjen til sykehus, som ikke var stemplet fra overlege, fikk jeg ikke refundert — enda det sto fra og til, og de kunne sjekket at det var samme dag som jeg ble lagt inn på sykehus.
Nav sitter på alle papirer, men vil slett ikke lese eller forstå innholdet i sitt eget virvar. Da kan selv den modigste bli inderlig forbannet. Ikke minst fordi de vet å bruke sanksjonene. Nåde den idioten som tolker regelverket deres riktig, forresten. Da skal du ha puntlærsmage av det aller hardeste slaget. Derfor er folk inderlig og rettferdig harme, når systemet er sin egen uetterrettelige kokk, og etterpå påstår at det er de som trenger systemet mest som lager rør.
Vi leser stadig om folk som snyter på trygdene, men mine 85,- kroner til reduksjon av egenandelen kunne man ikke godta fordi jeg var så ridd av smerter at jeg glemte å få et forbannet stempel. Jeg er støvsugd både i hodet og bakenden lenge før jeg overhodet år satt meg hos Nav.,I mediene serjeg at det altså det vrakes utstyr for en milliard kroner i Helse Vest. En psykiater i Oslo har alene svindlet Trygdeetaten for titall millioner og solgt sykemeldinger for varig uføretrygd. Jeg må dermot nesten ha en laudabel juridikium for ikke å bli føyset ut av kontorene på grunn av et helsikes stempel. Gadd vite hvem som har de friske beina?!?
Og når det en modig gang går ei kule varmt for meg, hvem sitter igjen med absolutt de dårligste kortene? Jo, meg — ikke Nav. Ingen spør om hvem som skapte situasjonen, ikke sant…
Nå skal det til overmål bli bedre kontakt mellom meg og Nav. Slik at avklaringen skal komme fortere. Men i all presse kan vi lese at behandlingstiden tar mer tid, det er for lite smidighet innad i systemet, flere desentraliserte saksbehandlere og lite samhandling, osv.
Ja, når skal det bli bedre mellom meg og Nav, når all kontakt alltid har vært igangsatt av meg? Hva har vært galt med den kontakten, som nå skal bli hyppigere? Ja, når de ikke har snakket til meg en eneste gang før, men alltid litt surt blitt irritert fordi jeg maser, pukker på rettigheter, etterser at etaten overholder regelverket, osv?
Hva skal presumptivt bli bedre, når de ikke gjør det de sier at de skal, ikke har tid til å innfri sine egne pålagte frister, og treffer vedtak som er stikk i strid med opplysningene de sitter på? Dette hadde de en høring om i Stortinget for 14 dager siden. De skulle desavuere en minister, ikek bedre min situasjon — må vite!
Lavmålet kommer altså nå ved at én av fire uføre har arbeid. I min villfarelse trodde jeg at samfunnet hadde problemer med ledige hender, og at det må flere til å arbeide i dette samfunnet. Da er vel ikke veien å gå at de uføre skal tafatt sitte og sykne mer inn foran TV, eller hva? Ingen er syk 100% hele tiden, men hva sykdommen består i er 100%, i mitt tilfelle. Jeg skulle mer enn gladelig vært så frisk at jeg gikk på arbeid og bedret min økonomi med 150%. Jeg møter til og emd i Nav de fristende toner om at jeg kan tjene inntil 1 G, som i mitt tilfelle ville vært et økonomisk løft på en tredjedel. Hvem i svartkokte… ville ikke det??? Alle andre enn uføre, kan det late som, når det skapes slike krigstyper av at noen skjøter litt på en økonomi som allerede er skjært til beinet.
Jeg vil, jeg! Men får det altså ikke til. Fordi jeg er fratatt evnen til å si hva morgendagen bringer av arbeidskapasitet. Og hvilken arbeidsgiver kan ha slike arbeidere som kommer og går etter eget hode, ikke etter når jobben skulle vært gjort? Ingen!
Og jeg hører pipingen allerede om at jeg fikler med internett og skriver sure oppstøt her. Ja, jeg gjør dette bevisst, for å holde på den siste rest av det arbeidende «jeg». Ellers er jeg ingen ting. Studiene ble parkert, der jeg bevisst har søkt etter hvor eller når jeg stanget hodet i veggen, eller det punktet der min tankekraft ikke kan overstige den fysiske skavanken. Og det er den triste beskjeden du får, når du er ufør. Du er ingen ting, for all tid, helt inn på kirkegården.
Smak på det at den eneste trøsten du har i livet, den er at en skal sitte ved kjøkkenbordet og vente på døden. Det er den uføres hverdag. Og for riktig å helle salt ned i sårene, så er dette samfunnet indignert over at noen mennesker nekter å legge seg ned før de er stedt til hvile for evig tid.
Bukker under havresekken
Sist men ikke minst er jeg mektig imponert over Den norske Lægeforening. De profiterer i alle kanaler, men sitter muttputt stille nå, enda deres autoritet er trukket i tvil. Så seint som før helgen hevdet deres tillitsvalgte at de ønsker en felles mal for sykdom. Du store min, det er synd på dem!
Hadde ikke jeg vært så standhaftig som jeg var, for over fem år siden, så vet jeg ikke hvor syk jeg hadde vært nå. Jeg ble proklamert som 100% ferdig behandlet og arbeidsdyktig, noe jeg til og med trodde på selv. Derfor begynte jeg å tro på noe som kroppen sa var feil. Lytte etter signaler ville jeg ikke. Og tre år etter det vellykte inngrepet, fikk jeg svar i Tyskland om at dette var alt annet enn OK.
Alle prognoser var tuftet på en operasjon, som var mer omfattende enn legene mine og jeg visste om, og som nevrokirurgen dels underdrev i sin rapportering. Da ble det to diagnoser mer, enda jeg kunne fått et korsett — hvis jeg kom meg i arbeid et år etter operasjonen. Da lyttet jeg mer til kroppen, enn på legene og ekspertisen. Siden har jeg ikke kunnet jobbe.
Det sto ikke på meg, men på et system som var mer opptatt av sin egen fortreffelighet enn pasientens vrangvilje til å akseptere manglende diagnoser. Jeg maste i tre år på røntgen, noe en ortoped i Tyskland tok umiddlebart før han ristet på hodet. Han sa til og med at slikt går det som regel i Norge. Når jeg spurte, så svarte han at det var en viss holdning blant ortopeder i Norge. Han visste beskjed fordi han sto jo i Nord-Tyskland og striopererte norske pasienter — som ble hasteoperert, når Helse-Norge skulle rette opp alle feil i 2001. Han kunne ha operert meg, også — hvis de ikke hadde rukket dette på Ullevål. Gadd vite om jeg hadde hatt det bedre i dag…
Men når jeg spurte Staten om de ville erstatte tyveriet av tre smertefulle år (der var ekspertisen langt mer villig til å innse enn sine feil), og sannsynligvis et liv med opiater og stygge beskyldninger som sugerør i statskassa, så var selvsagt svaret også nei. De har et svar til alle, men ikke til seg selv.
Eller som tidligere arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen sa i Stortinget under Nav-høringen: — Alle må huske at reformen ble igangsatt fordi det gamle systemet ikke fungerte godt nok. Joda, men måtte tre halvdårlige etater slås sammen til en megadårlig?
Greit nok, men må man skylde på havresekken når det er bukken som ikke har magemål?
Sagt på en annen måte: Er det en rimelig forventning at syke og uføre skal rette opp og stå til ansvar for de feil og mangler samfunnet selv har skapt?
Arkivert under: Aktuelt










Respons