Kjeklingen igang

Det sam­fun­net har minst behov for, er det vi får. Dette er en lære­set­ning som får mer og mer gyl­dig­het. Vi kom­mer til å se grun­dig doku­men­ta­sjon på dette, når Regje­rin­gen har satt ned utvalg, star­tet for­hand­lin­ger om IA-avtalen, satt uføre på lista til arbeids­le­dige hen­der fra mars, osv.

Arbeids­liv­fors­ker Knut Røed hev­det i en rekke medier i går at én av fire uføre har arbeid. (bil­det er sak­set fra artik­ke­len til Dag­bla­det nett) Ja, det er nok flere, der­som vi hadde løf­tet blik­ket og tatt med de med redu­sert arbeids­evne. Denne sta­tis­tiske fiif­ghe­ten vil eksis­tere — uan­sett hvil­ket sys­tem en inn­fø­rer. Rett og slett fordi det ikke er una­tur­lig at en av fire vil finne noe å gjøre, i ste­det for å være et vege­te­rende indi­vid. Det bør i til­legg vekt­leg­ges at uføre slett ikke er en med hodet under armen, og armen i bind. Sna­rere kan flere årsa­ker være grun­ner til uføre­tryg­ding, der litt arbeid til og med kan være med på å bedre den uføres situa­sjon ellers i samfunnet.

Ingen skap­ning er født uvirk­som. Syk­dom kan imid­ler­tid tvinge noen til å legge seg ned, lenge før en er død. Det er bare indi­vi­der som aldri har hatt en skik­ke­lig jobb, eller noen på stats­re­gu­la­tiv, som ikke skjøn­ner dette. Eller slik later det til å være, der­som en skal ta voksne folk på alvor, uan­sett om de er ansatt i Nav eller er heldagspolitikere.

Men det vi nå er vitne til, det er klapp­jakt på sam­fun­nets res­sur­ser. Sva­ret er så langt at de syke suger mest. Dette er ikke bare far­lig, det er idio­tisk til å besvare de spørs­mål som vårt sam­funn har et økende behov for. Beho­vet kal­les effek­ti­vi­se­ring av offent­lig sek­tor, opp­brem­sing av galop­pe­rende utgif­ter til vel­ferd, og at noen må finan­siere Sta­tens utgif­ter. Men her er de syke til liten hjelp, dessverre.

Myter og mani­ert egoisme

Det første og far­ligste vi har åpnet for i denne debatt­run­den er at ei uke etter val­get ble det poeng­tert at 1/3 av Stats­bud­sjet­tet går til tryg­der og syke­fra­vær. Jeg så ingen som tok for­be­hold om drift og slø­sing av pen­ger innad i Nav, kun at dette kos­tet sam­fun­net så og så mye av hele «smala».

Vi kom­mer ingen vei uten pre­si­sjon i debatt­nivå. Her stry­ker alle poli­ti­kere fordi de sit­ter i glass­hus. Eller de ikke vet bedre… Hvil­ket er alt for mange av dem, egentlig.

Det er de facto for mange syke, inn­vand­rere, gra­tis­pas­sa­sje­rer og snyl­tere i det norske sam­fun­net, også. Men kunn­ska­pen som ble etab­lert, var at de syke ble satt i spill først. I det skjulte tok man og skrapte alle krøp­lin­ger på tids­be­gren­set uføre­trygd under en kam, kalt arbeids­av­kla­rings­pen­ger. Over­flø­dige inn­vand­rere ble i grå­lys­nin­gen smug­let inn med bus­ser til Oslo Luft­havn  Gar­der­moen, og tvangsreturnert.

Etterpå har jus­tis­mi­nis­ter Stor­ber­get lovet at han skal bli «enda har­dere i klypa». Arbeids­mi­nis­ter Bjur­strøm skal lytte og lære av bl. a. Sigrun Våg­s­eng, som ikke har skre­vet annet i Aften­pos­ten så lenge jeg kan huske at nærings­li­vet bærer en for stor del av sam­funns­kaka, og da er minis­te­ren vel i prin­sip­pet «sæla på» for opp­ga­ven. Og finans­mi­nis­ter John­sen er så glad i å telle pen­ger at nå vil han ha mer i egen­an­de­ler, osv.

Men det er klin umu­lig å unngå et ja på alle spørs­mål om at vi har for mangt og mye av alt. Det norske sam­fun­net er nett­opp så kom­plett og så kom­plekst blitt at det er ingen ens­ar­tet jur­tapp igjen i Konge­ri­ket. Der­for må slike spørs­mål hånd­te­res med viss deli­kat fin­fø­lelse, ikke som ei klapp­jakt med ens grup­per og en til­skå­ret logikk for hand­ling. Eller som Gro Har­lem Brundt­land hev­det: Alt hen­ger sam­men med alt, selv om vi lo litt av utsag­net, da det falt på stein­grunn i for­hold til det hun svarte på, der og da.

Så har vi den Stu­tumske bruk av rap­por­ter og kunn­ska­per. Ingen skal for­telle meg at dette ikke er regis­sert. Ikke før var Carl Ivar Hagen ute av Stor­tin­get, så var alle hans brann­fak­ler stuk­ket i brann av Regje­rin­gen. Nå var det tider for ran­sa­kelse og selvtukt.

Siv Jen­sen har sågar pro­fi­tert mest på slikt før, uten å kunne rede­gjøre for hvor­dan hen­nes kjøle­skaps­tem­pe­rerte sosial­po­li­tikk skal løse pro­ble­mene for «folk flest». Hun er bare imot slik det er nå, helt enkelt. Der­for hol­der flere og flere en knapp på Jern-Erna.

Pro­ble­met med disse dis­ku­sjo­nene er at de som skulle hatt et sete ved Kon­gens bord, er der ikke. De som burde hol­des unna Kon­gens bord, de har minst et suge­rør og i hvert fall et tale­rør. Der­for er vi ute på far­lig veier med Joliet Jake-bussen.

«På seg selv kjen­ner en andre»

Dette er gam­mel vis­dom, men ikke uten rele­vans.  Selv er jeg ufør, tids­be­gren­set sådan. Og fra nyttår ble jeg feid over i arbeids­av­kla­rings­pen­ger, en ord­ning som i seg selv kre­ver minst 15 stu­die­po­eng bare å uttale. Begrun­nel­sen fra Nav var at jeg hadde tatt en bachel­or­grad i film­vi­ten­skap under de fire år, da jeg var tids­be­gren­set ufør, og at jeg der­for fikk to nye år til å komme meg i arbeid. I mel­lom­ti­den skal jeg hånd­te­res som arbeids­le­dig, ikke ufør. Slik tømte de mine sosiale ret­tig­he­ter, blant annet et sær­skilt sjab­long­fra­drag, som de erstat­tet ved å øke dagpengesatsen.

Dette har skapt opp­rør blant de av oss, som fikk smake piske­sner­ten først. I poli­tiske kret­ser for­står man ikke hva dette opp­rø­ret er begrun­net i. Det ble jo til og med kas­tet pen­ger etter folk, ikke sant?!?

Men det er ikke så enkelt. For nå har man med et taste­trykk skapt et inn­trykk av at det er den uføre som er vrang­vil­lig. Så er fak­tisk ikke til­fel­let. Ikke for meg. Jeg er nes­ten brenn­sik­ker at det gjel­der de fleste andre også. I mitt til­felle er det til og med direkte feil, og en til­sni­kelse jeg ble skik­ke­lig for­ban­net over.

Ved­ta­ket om å videre­føre meg til arbeids­av­kla­rings­pen­ger er kan­skje bare en byrå­kra­tisk defi­ni­sjon, for en arbeids­mi­nis­ter som kunne trengt litt tid til å hente seg inn igjen, etter ned­slå­ende resul­ta­ter under kli­ma­topp­mø­tet i Köben­havn, rik­tig nok — men som like fullt var strev­somt nok mens det sto på.

Arbeids­Mi­nis­ter Bjur­strøm kan kjenne litt på den tom­he­ten hun satt igjen med etter turen til Kon­gens by. Dette er den samme følel­sen jeg kjente etter å ha vun­net en folke­av­stem­ning i 1994. Og dette er den samme seige følel­sen jeg mer eller mindre kjen­ner hver eneste dag, når jeg — arme men­nes­ket — kan trekke pus­ten og takke far­vel for at det gikk sånn passé i dag, heldigvis.

Det er sjeld­nere at jeg har den andre følel­sen, enn den «gode» følel­sen. Jeg har dia­gnos­ti­serte beve­gel­ses­hem­nin­ger samt kro­niske smer­ter fordi ver­dens beste helse­ve­sen trodde mer på medi­ka­men­ter og egne for­vent­nin­ger enn pasi­en­ten som satt foran dem. Min situa­sjon for­and­rer seg aldri. Jeg hen­tet meg inn igjen i 1995, slik arbeids­mi­nis­te­ren åpen­bart har gjort nå, selv om hun ser litt «sigen» ut om dagen. Jeg må medgi det.

Så hvor­for så for­ban­net over ved­ta­ket? Jo, fordi i ved­ta­ket ble truf­fet et ved­tak som ikke er i over­ens­stem­melse med det jeg skrev i søk­na­den. Jeg tok vit­ter­lig et bachel­or­stu­dium, der jeg benyt­tet stu­dier fra det for­rige tusenår til å redde eksa­men. Jeg brukte et halvt år len­ger tid enn mine med­stu­den­ter, men på papi­ret (med en D for dritt­ka­rak­ter, for­res­ten) var jeg oppe­gå­ende nok.

Ja, jeg er oppe­gå­ende i hodet, ikke i beina! Der­for ble jeg sint. Og som om dette ikke var nok, så strøk jeg til første eksa­men på mas­ter fordi beina ikke gikk fort nok, og der­med hang også hodet etter. Ved­ta­ket kom omtrent sam­ti­dig med at jeg fikk sen­su­ren på at jeg var vrak­gods i høgskoleleiren.

Da sli­ter en ikke len­ger med bare mest­rings­pro­ble­mer. Da sli­ter jeg med å legge god­vil­jen til fordi jeg behand­les som kveg. Og når jeg får et brev i post­kas­sen om disse arbeids­av­kla­rings­pen­gene, så lok­kes det med gul­røt­ter i et avsnitt, for siden å ramse opp over to sider alt jeg har mis­tet, før man i nest­siste avsnitt påpe­ker at sys­te­met kan kan­skje med­føre ras­kere over­gang til varig uføretrygd.

Dette kom på top­pen av at jeg i møte med Nav i fjor opp­lyste at jeg ville levere søk­na­den medio sep­tem­ber 2009. Jeg leverte den egen­hen­dig i Navs post­kasse, for å være sik­ker på at den for­svant på inn­si­den, og gikk til sengs 14 dager grun­net anstren­gel­sen. Tre uker etter at søk­na­den ble levert, får jeg brev om at det has­ter med å sende ny søk­nad — om jeg vil beholde stø­na­den. Altså en søk­nad jeg egen­hen­dig leverte, fikk en tele­fon om at jeg måtte inn­hente fast­le­ges opp­lys­nin­ger for dem, og som nå ikke var inn­sendt?!? En tele­fon etter tre ner­vøse dager i hel­gen, så fikk bekref­tet at søk­na­den var levert, men jeg skulle også ha fått svar på søk­na­den, til og med.

0–0, altså… Men hardt nok for meg. Jeg er eks­tremt ner­vøs når det gjel­der nett­opp Nav, ene og alene fordi jeg vet at det skjæ­rer seg noe så inni gran­skauen der­som jeg ikke pas­ser på. Det er som kjent all­tid meg det er noe galt med!

Langt mel­lom hodet og magen

Mer irri­ta­sjon brin­ger bre­vet i begyn­nel­sen av desem­ber 2009 om arbeids­av­kla­rings­pen­ger, når det skal suk­res hva som skal skje med meg i det nye sys­te­met. Det skal på prent bli mye bedre kon­takt mel­lom ufør og Nav.

Ja, hva er pro­ble­met? Jo, jeg har hatt en viss kon­takt med Nav hele tiden, ene og alene fordi de gjør så mange feil, ikke opp­fø­rer seg slik de skal, eller ikke over­hol­der sine egne for­plik­tel­ser. Jeg har i mine ni år med denne eta­ten, som fram til 2006 het Trygde­eta­ten, ikke vært annet enn et avan­sert kontorbud.

Det er all­tid meg det er noe galt med, noe jeg vet lenge før jeg tar i dør­klin­ken til Nav, må vite. Ingen med vet­tet i behold tør snart å trenge gjen­nom dette panseret.

Og det er all­tid noe som ikke er på plass fra sys­te­met selv, som det er min sure plikt å holde orden på — ikke Nav. Hvis Nav gjør en feil, er det fordi de ikke har over­holdt inn­hol­det i sitt eget saks­fram­legg — aldri meg. Men kon­se­kven­sen er min alene. Dette gjel­der alt fra brev og doku­men­ter fra fast­lege, spe­sia­lis­ter, osv. De sit­ter jo på lomme­boka, så de vet å sulte meg ut, også!

Når ble det folk flest sin jobb å løpe rundt for Sta­ten, sånn at de kan få en effek­ti­vere jobb? Og hvor ble det av elek­tro­niske doku­men­ter, det papir­løse sam­fun­net, mer effek­tiv og rask saks­be­hand­ling, osv.- som vi er lovet i snart 15 år. Selv noe så banalt som en kvit­te­ring fra dro­sjen til syke­hus, som ikke var stemp­let fra over­lege, fikk jeg ikke refun­dert — enda det sto fra og til, og de kunne sjek­ket at det var samme dag som jeg ble lagt inn på sykehus.

Nav sit­ter på alle papi­rer, men vil slett ikke lese eller for­stå inn­hol­det i sitt eget vir­var. Da kan selv den modigste bli inder­lig for­ban­net. Ikke minst fordi de vet å bruke sank­sjo­nene. Nåde den idio­ten som tol­ker regel­ver­ket deres rik­tig, for­res­ten. Da skal du ha punt­lærs­mage av det aller har­deste sla­get. Der­for er folk inder­lig og rett­fer­dig harme, når sys­te­met er sin egen uet­ter­ret­te­lige kokk, og etterpå påstår at det er de som tren­ger sys­te­met mest som lager rør.

Vi leser sta­dig om folk som sny­ter på tryg­dene, men mine 85,- kro­ner til reduk­sjon av egen­an­de­len kunne man ikke godta fordi jeg var så ridd av smer­ter at jeg glemte å få et for­ban­net stem­pel. Jeg er støv­sugd både i hodet og bak­enden lenge før jeg over­ho­det år satt meg hos Nav.,I mediene ser­jeg at det altså det vra­kes utstyr for en mil­li­ard kro­ner i Helse Vest. En psy­kia­ter i Oslo har alene svind­let Trygde­eta­ten for titall mil­lio­ner og solgt syke­mel­din­ger for varig uføre­trygd. Jeg må der­mot nes­ten ha en lau­da­bel juri­dikium for ikke å bli føy­set ut av kon­to­rene på grunn av et hel­si­kes stem­pel. Gadd vite hvem som har de friske beina?!?

Og når det en modig gang går ei kule varmt for meg, hvem sit­ter igjen med abso­lutt de dår­ligste kor­tene? Jo, meg — ikke Nav. Ingen spør om hvem som skapte situa­sjo­nen, ikke sant…

Nå skal det til over­mål bli bedre kon­takt mel­lom meg og Nav. Slik at avkla­rin­gen skal komme for­tere. Men i all presse kan vi lese at behand­lings­ti­den tar mer tid, det er for lite smi­dig­het innad i sys­te­met, flere desen­tra­li­serte saks­be­hand­lere og lite sam­hand­ling, osv.

Ja, når skal det bli bedre mel­lom meg og Nav, når all kon­takt all­tid har vært igang­satt av meg? Hva har vært galt med den kon­tak­ten, som nå skal bli hyp­pi­gere? Ja, når de ikke har snak­ket til meg en eneste gang før, men all­tid litt surt blitt irri­tert fordi jeg maser, puk­ker på ret­tig­he­ter, etter­ser at eta­ten over­hol­der regel­ver­ket, osv?

Hva skal pre­sump­tivt bli bedre, når de ikke gjør det de sier at de skal, ikke har tid til å inn­fri sine egne pålagte fris­ter, og tref­fer ved­tak som er stikk i strid med opp­lys­nin­gene de sit­ter på? Dette hadde de en høring om i Stor­tin­get for 14 dager siden. De skulle desa­vu­ere en minis­ter, ikek bedre min situa­sjon — må vite!

Lav­må­let kom­mer altså nå ved at én av fire uføre har arbeid. I min vill­fa­relse trodde jeg at sam­fun­net hadde pro­ble­mer med ledige hen­der, og at det må flere til å arbeide i dette sam­fun­net. Da er vel ikke veien å gå at de uføre skal tafatt sitte og sykne mer inn foran TV, eller hva? Ingen er syk 100% hele tiden, men hva syk­dom­men består i er 100%, i mitt til­felle. Jeg skulle mer enn glade­lig vært så frisk at jeg gikk på arbeid og bed­ret min øko­nomi med 150%. Jeg møter til og emd i Nav de fris­tende toner om at jeg kan tjene inn­til 1 G, som i mitt til­felle ville vært et øko­no­misk løft på en tredje­del. Hvem i svart­kokte… ville ikke det??? Alle andre enn uføre, kan det late som, når det ska­pes slike krigs­ty­per av at noen skjø­ter litt på en øko­nomi som alle­rede er skjært til beinet.

Jeg vil, jeg! Men får det altså ikke til. Fordi jeg er fra­tatt evnen til å si hva mor­gen­da­gen brin­ger av arbeids­ka­pa­si­tet. Og hvil­ken arbeids­gi­ver kan ha slike arbei­dere som kom­mer og går etter eget hode, ikke etter når job­ben skulle vært gjort? Ingen!

Og jeg hører pipin­gen alle­rede om at jeg fik­ler med inter­nett og skri­ver sure opp­støt her. Ja, jeg gjør dette bevisst, for å holde på den siste rest av det arbei­dende «jeg». Ellers er jeg ingen ting. Stu­diene ble par­kert, der jeg bevisst har søkt etter hvor eller når jeg stan­get hodet i veg­gen, eller det punk­tet der min tanke­kraft ikke kan over­stige den fysiske ska­van­ken.  Og det er den triste beskje­den du får, når du er ufør. Du er ingen ting, for all tid, helt inn på kirkegården.

Smak på det at den eneste trøs­ten du har i livet, den er at en skal sitte ved kjøk­ken­bor­det og vente på døden. Det er den uføres hver­dag. Og for rik­tig å helle salt ned i sårene, så er dette sam­fun­net indig­nert over at noen men­nes­ker nek­ter å legge seg ned før de er stedt til hvile for evig tid.

Buk­ker under havresekken

Sist men ikke minst er jeg mek­tig impo­nert over Den norske Læge­for­ening. De pro­fi­te­rer i alle kana­ler, men sit­ter mutt­putt stille nå, enda deres auto­ri­tet er truk­ket i tvil. Så seint som før hel­gen hev­det deres til­lits­valgte at de øns­ker en fel­les mal for syk­dom. Du store min, det er synd på dem!

Hadde ikke jeg vært så stand­haf­tig som jeg var, for over fem år siden, så vet jeg ikke hvor syk jeg hadde vært nå. Jeg ble pro­kla­mert som 100% fer­dig behand­let og arbeids­dyk­tig, noe jeg til og med trodde på selv. Der­for begynte jeg å tro på noe som krop­pen sa var feil. Lytte etter sig­na­ler ville jeg ikke. Og tre år etter det vel­lykte inn­gre­pet, fikk jeg svar i Tysk­land om at dette var alt annet enn OK.

Alle pro­gno­ser var tuf­tet på en ope­ra­sjon, som var mer omfat­tende enn legene mine og jeg visste om, og som nevro­ki­rur­gen dels under­drev i sin rap­por­te­ring. Da ble det to dia­gno­ser mer, enda jeg kunne fått et kor­sett — hvis jeg kom meg i arbeid et år etter ope­ra­sjo­nen. Da lyt­tet jeg mer til krop­pen, enn på legene og eks­per­ti­sen. Siden har jeg ikke kun­net jobbe.

Det sto ikke på meg, men på et sys­tem som var mer opp­tatt av sin egen for­tref­fe­lig­het enn pasi­en­tens vrang­vilje til å aksep­tere mang­lende dia­gno­ser. Jeg maste i tre år på rønt­gen, noe en orto­ped i Tysk­land tok umiddle­bart før han ris­tet på hodet. Han sa til og med at slikt går det som regel i Norge. Når jeg spurte, så svarte han at det var en viss hold­ning blant orto­pe­der i Norge. Han visste beskjed fordi han sto jo i Nord-Tyskland og stri­ope­rerte norske pasi­en­ter — som ble haste­ope­rert, når Helse-Norge skulle rette opp alle feil i 2001. Han kunne ha ope­rert meg, også — hvis de ikke hadde ruk­ket dette på Ulle­vål. Gadd vite om jeg hadde hatt det bedre i dag…

Men når jeg spurte Sta­ten om de ville erstatte tyve­riet av tre smerte­fulle år (der var eks­per­ti­sen langt mer vil­lig til å innse enn sine feil), og sann­syn­lig­vis et liv med opia­ter og stygge beskyld­nin­ger som suge­rør i stats­kassa, så var selv­sagt sva­ret også nei. De har et svar til alle, men ikke til seg selv.

Eller som tid­li­gere arbeids­mi­nis­ter Bjarne Håkon Hans­sen sa i Stor­tin­get under Nav-høringen: — Alle må huske at refor­men ble igang­satt fordi det gamle sys­te­met ikke fun­gerte godt nok. Joda, men måtte tre halv­dår­lige eta­ter slås sam­men til en megadårlig?

Greit nok, men må man skylde på havre­sek­ken når det er buk­ken som ikke har magemål?

Sagt på en annen måte: Er det en rime­lig for­vent­ning at syke og uføre skal rette opp og stå til ansvar for de feil og mang­ler sam­fun­net selv har skapt?

Print PDF