Jeg skal medgi at jeg har fiklet mye og lenge med disse sidene. Det har sin forklaring i at jeg sjeldent blir fornøyd, før jeg er helt fornøyd og ferdig. Problemet er at jeg har en tendens til å hoppe på løsninger før de er helt i mål. Så brer den store maniske fiklingen inn, før det går i zenith — en gang i framtiden. Dette har skjemmet disse sidene en stund nå. Sidene har også stått og hengt litt på at jeg kjørte batteriene helt tomme rundt juletider. Derfor har det vært mye hakking, og lite fornuft på innsiden av pannelappene. Nå lysner og løsner det litt, kanskje?!? Jeg unnlater å svette mer med de bildene som ikke legger seg pent og pyntelig inn i boksene, med det stilsettet jeg har fiklet til nå. Snart er de jo bakerst og borte, også! Ehrm, forutsatt at jeg ikke går på en smell, igjen — og publiserer jevnt og trutt!!!
Men det står til WordPress sin fortjeneste at jeg har i et par måneder sjekket ut noen andre løsninger. Hver gang har jeg vendt tilbake til WordPress. Det er eksempelvis bare et par uker siden jeg lastet ned en prøveversjon av Microsoft Expression Web 3, som er en oppdatering av et program har fra før. Jeg får det ikke til å gli på skinner, slik WordPress gjør. Derfor har det vært mye fram og tilbake. Nå tror jeg at det får holde for en stund.. (stadig like usikker som jeg var for to måneder siden, og på et tidspunkt da jeg skiftet til WordPress første gang, etter å ha fomlet og fortvilt i to år…)
Årsaken til at jeg i det hele tatt fikler med disse prosjektene, er at jeg ser selv hvordan skrift og språk har råtnet på rot. Det er mye og god skrivetrening i en blogg. Derfor har det vært så viktig å finne min utforming, først og fremst. Sidenes utforming er en slags trynefaktor, kan en si. Da må det liksom litt sminking til, før ordene får flyte fritt — i stadige strie strømmer, forhåpentligvis. Tørre kladdebøker uten respons fra kommodeskuffa er jeg mer enn forspent med, allerede.
Slitet består i at det foregår mye under panseret, som jeg ikke har kontroll over, eller helt enkelt ikke forstår — og noen gang vil få herredømme over. Når en fiklefant som meg begynner med slikt, da er ofte hundre og ett ute. Så også denne gang.
Noe av flegmaet er kanskje instituert av kroniske smerter. Da blir en flakkende, på så mange måter. Eller arbitrær, som er et av tidens nyord fra engelsk, og som jeg har annammet!
Gullhår i…
Det skal innrømmes at jeg gikk på et veritabelt økonomisk julegratiale i fjor. Vel, ikke nok til at tidligere Dagbladet-kollega, Hilde Wøhni Joakimsen, har vært på mobiltelefonen. Det kunne fort ha skjedd dersom ikke det sjette og siste tallet var tilleggstall, på lille julaften. Jeg oppdaget fadesen på selveste julaften, og var nummen langt inn i det nye året.
Pene Lottogevinster har jeg i grunnen sett på at jeg vinner den dagen Lillehammer og omegns boligbyggelag utvider sitt 3. byggetrinn på Mars. Så sannsynlig har min beregning vært, og i prinsippet har jeg alltid sett på pengespill kun som spleiselag for fetter Anton…
Nå er kronasjen både spent og spøkt bort. Og selvsagt før Statens innkrevingssentral fikk los, enda det har ramlet inn et par giroer jeg har gledet hjemmet med å lage papirfly av. Det sluker krefter å pønske ut så mye, på så kort tid — for en slik åttiåring som meg.
Hooooooooooooooooooooooiii, for å si det mildt…
Ingen betalingsvegring
Jeg har slett ingen vegring mot å betale regninger. Snarere tvert imot. Men Staten har behandlet meg så sjofelt og simpelt mens jeg har vært syk og nede for telling at dens instanser vil bli ignorert, helt inn på kirkegården. I tillegg var en av giroene myntet på et forsinket regnskap til en stiftelse som ikke eksisterer lenger, til og med. Da var prioriteringen meget enkel.
Det ble heller ikke denne gangen en tur til USA. Det er en tur jeg har utsatt i tretti år. Mon jeg noen gang får reist på pilegrimsreise til jazzens hjemland? Jeg frykter at jeg må slutte å røyke først. For det første fordi det er enda mer utrivelig å være nikotinvrak «over there». For det andre ville jeg hatt mye penger til å reise for, dersom jeg sluttet å røyke, ikke sant? Akkja…
Men det er et poeng i mitt sykdomsleie at Staten har vært en vrang og uvillig motpart. I den grad de har forsøkt å komme meg i møte, har det vært under den forutsetning at jeg måtte opphørt å eksistere, for å tjene deres brød. Det har haglet med papirfly i hjemmet, dog litt færre med årene.
Staten har sin egen torpedo. Ulikt de kriminelle, har Statens innkrevingssentral sanksjonsmyndighet og blankofullmakt over lønnskonti, etc. Da er man for evig og alltid husmann, og ferdig med det!
Husmannsvesenet har slekta mi god kjennskap til, all den tid min farfar var sønn av en husmann under Dehli i Brøttum. Eksempelvis mener jeg at de har fått tilbake mye mer enn det jeg lånte til studiene. Men med morarenter og en eksklusiv strafferente, så skaper de i prinsippet gjeldsslaver. Og — nei! — Statens krav blir aldri slettet, slik Gjeldsordningsloven har åpnet for — for alle andre gjeldsposter.
Når det blir økende gjeld mens en settes på lønnstrekk, da er min tålmodighet liten fordi det er Staten som også sitter på løsningen. Hvis Staten ved Nav gjør meg til ufør for alltid, slik virkeligheten vitterlig er blitt, da kan jeg søke om en ordning. Men ikke før! Altså er det viktig for dem å holde meg unna dette grisefatet, også.
Alle andre gjeldsposter og regninger forsøker jeg samvittighetsfullt og etter evne å betale. Det skulle bare mangle. Men jeg ser jo poenget med at når svært mange ikke betaler, så må kostnaden veltes over på de som oppfører seg som folk. Eller de som kan suges reine for noen slanter, her og der. Dette er Statens logikk, i stedet for at de kanskje hadde sett litt på lønnsslippen min, så ville de også sett at lave utbetalinger et sted — det gir lave innbetalinger et annet sted. I stedet har man gått for en løsning som har forverret min økonomi vesentlig og til det verre. I dag har jeg problemer med å få lån fordi Statens krav er såvidt imponerende i minus.
Lånte fjær
I grunnen er jeg ikke i noe marked for lån, annet enn til bolig, som jeg kan skyte ei grønn pil etter. Min husmannsånd på 1990-tallet, da jeg vitterlig tjente godt med penger en stund, skydde jeg lån og kreditter. Lånte fjær har jeg lite til overs for. Og i den grad jeg har måttet låné noe, så har jeg også søkt om å få lånet raskest mulig ut av verden.
Jeg gjorde heller ikke som mine samtidige og skaffet meg så høye lån at det ble bankene som fikk problemer. Altså slik finanspolitikken er tuftet på at de fattigste betaler for de litt mindre fattiges boliger, ved at den ene får lån og rentefradrag mens den andre må leie leilighet, og genererer kun utgifter med få eller ingen fradrag. I denne sammenhengen er rikfolk enda sluere, når de sier at de har betalt så og så mange penger uten å gjøre rede for den prosentvise andelen av hvor stort innhugg pengene til fellesskapet medførte. Eksempelvis Rimi-Hagen prøvde seg under valgkampen i fjor, der han påpekte at han bidro med 40 millioner, men hvor mye er det av en anslått formue på flere milliarder. Da snakker vi om promiller, folkens!
Jeg har i grunnen syntes det er greit at folk med lave inntekter skal få lån til bolig. Jeg har selv ikke hatt behov for forutsigbarhet når det gjelder bolig, før jeg ble så syk at flytting ble et mareritt — selv ved blotte tanken på slikt, til og med. Da er det at Staten slår til og ruinerer meg. Derfor ble det slik, det ikke burde gå: Først blir du syk, så blir du dundrende fattig. Det er en grunnregel som alle kjenner til, og som alle forskning har dokumentert.
Men sosialøkonomen Jens Stoltenberg er selvsagt mer opptatt av å skuffe penger inn til banker, som har vanstyrt sin frimurerlogikk og fått problemer med egenkapitalen kontra meningsløse pengesluk uten omsetning (les: allehånde byggeprosjekter med kvadratmeterpris oppunder 30.000,- kroner for enslige i 2008), slik at de fikk tettet en binge som lakk som en sil etter egen slukørethet. Og jaggu fikk de snudd saken til en verdipapirstigning som selvsagt utløser bonuser i år for 2009, året etter at så å si alle aksjer ble stilt i null. Selv jeg kunne blitt aksjebaron i desember 2008, om jeg hadde hatt likvide midler til å handle på børs.
Jamsides og ulike
Det er alltid rikfolk som stikker av med gevinsten, selv der alt går i vranglås og samfunnet i prinsippet er destabilisert. Eksemplets makt er Haiti, der Aftenposten i gårsdagens avis skrev om hvordan eliten avgjør framtiden der nå. Dette har vi historikernes dom for Norge fra før: toppfolkenes parntnerskap! Derfor er jeg med årene blitt uenig med meg selv og den rådende konsensus om å «ta» rikfolk. De slipper unna, uansett. Det viktigste er at vi andre lærer oss til å ta felles løft, som monner nedenfra. Feite folk får steike i sitt eget fett, helt enkelt!
Det genuine i norsk historie er at da vi så å si hadde et likelønnsamfunn, så gikk vi til angrep på systemet ovenfra. Det gikk lynkjapt pokker i vold med økonomien på 1980-tallet, før dette ble stabilisert av utvikling og impulser utenfra i det neste tiåret. Da ble det slik at stortingsrepresentantene hever en gasje dobbelt så stor som en industriarbeider idag, enda den ene har bidratt til den andres brød. Verre er det at for tretti år siden var industrilønna omtrent på høyde med Stortingets gasjer. Dette har vi glemt, styggelig fort. Alt for fort, mener noen — og taper alle valg de i prinsippet burde ha vunnet, dersom likhet og solidaritet var av verdi for brede lag av folket.
Slik er det ikke. Og det er med årene at jeg har skjønt det er nytteløst å slåss mot grådighet. Jeg tror nå at dersom vi hadde hatt bedre politikere, så ville vesentlige og mellommenneskelige verdier fått tyngre vekt enn i dag. For i dag er det ulvetider og et basketak, som har dyrket fram en egoisme så ekstrem at selv jeg tarskade av det, inne i mellom. Det nytter ikke å diskutere med mindre en selv bryter sammen og tilstår, for å si det slik.
—
Dette og mer har jeg knuget over siden sist. Jeg er fortsatt i tenkeboksen, men har funnet et aldeles fremmelig eksemplar av ei bok, som nettopp kom ut på norsk. De er skrevet av Amin Maalouf, libanesisk filosof med base i Paris, Frankrike. Tittelen Verden i ubalanse sier mer enn nok, men er et forstandig bokverk omkring utviklingstrekk og –tendenser siden Berlinmurens fall. Den anbefales! — lenge før jeg har kommet mer enn litt inn i kapittel 2.
Så sterk og tanketung er den luten han foreskriver at jeg må tenke langstrakt og sidelengs. Slikt tar vederstyggelig lang tid, for en som meg. Bøker har jeg nesten ikke kastet meg entusiastisk over på lang, lang tid. Det har vært et savn — uansett hvor mye glede jeg har hatt av AV-utstyr og film samt TV-serier, og alskens jeg glor lenge og gjerne på. Slik som her på internett, må vite.
