Snart i vater

Jeg skal medgi at jeg har fik­let mye og lenge med disse sidene. Det har sin for­kla­ring i at jeg sjel­dent blir for­nøyd, før jeg er helt for­nøyd og fer­dig. Pro­ble­met er at jeg har en tendens til å hoppe på løs­nin­ger før de er helt i mål. Så brer den store maniske fik­lin­gen inn, før det går i zenith — en gang i fram­ti­den. Dette har skjem­met disse sidene en stund nå. Sidene har også stått og hengt litt på at jeg kjørte bat­te­ri­ene helt tomme rundt jule­ti­der. Der­for har det vært mye hak­king, og lite for­nuft på inn­si­den av panne­lap­pene. Nå lys­ner og løs­ner det litt, kan­skje?!? Jeg unn­la­ter å svette mer med de bil­dene som ikke leg­ger seg pent og pyn­te­lig inn i bok­sene, med det stil­set­tet jeg har fik­let til nå. Snart er de jo bakerst og borte, også! Ehrm, for­ut­satt at jeg ikke går på en smell, igjen — og pub­li­se­rer jevnt og trutt!!!

Men det står til Word­Press sin for­tje­neste at jeg har i et par måne­der sjek­ket ut noen andre løs­nin­ger. Hver gang  har jeg vendt til­bake til Word­Press. Det er eksem­pel­vis bare et par uker siden jeg las­tet ned en prøve­ver­sjon av Micro­soft Expres­sion Web 3, som er en opp­da­te­ring av et pro­gram har fra før. Jeg får det ikke til å gli på skin­ner, slik Word­Press gjør. Der­for har det vært mye fram og til­bake. Nå tror jeg at det får holde for en stund.. (sta­dig like usik­ker som jeg var for to måne­der siden, og på et tids­punkt da jeg skif­tet til Word­Press første gang, etter å ha fom­let og for­tvilt i to år…)

Årsa­ken til at jeg i det hele tatt fik­ler med disse pro­sjek­tene, er at jeg ser selv hvor­dan skrift og språk har råt­net på rot. Det er mye og god skrive­tre­ning i en blogg. Der­for har det vært så vik­tig å finne min utfor­ming, først og fremst. Side­nes utfor­ming er en slags tryne­fak­tor, kan en si. Da må det lik­som litt smin­king til, før ordene får flyte fritt — i sta­dige strie strøm­mer, for­hå­pent­lig­vis. Tørre kladde­bø­ker uten respons fra kom­mode­skuffa er jeg mer enn for­spent med, allerede.

Sli­tet består i at det fore­går mye under pan­se­ret, som jeg ikke har kon­troll over, eller helt enkelt ikke for­står — og noen gang vil få herre­dømme over. Når en fikle­fant som meg begyn­ner med slikt, da er ofte hundre og ett ute. Så også denne gang.

Noe av fleg­maet er kan­skje insti­tu­ert av kro­niske smer­ter. Da blir en flak­kende, på så mange måter. Eller arbi­trær, som er et av tidens nyord fra engelsk, og som jeg har annammet!

Gull­hår i…

Det skal inn­røm­mes at jeg gikk på et veri­ta­belt øko­no­misk jule­gra­tiale i fjor. Vel, ikke nok til at tid­li­gere Dagbladet-kollega, Hilde Wøhni Joakim­sen, har vært på mobil­te­le­fo­nen. Det kunne fort ha skjedd der­som ikke det sjette og siste tal­let var til­leggs­tall, på lille jul­af­ten. Jeg opp­da­get fade­sen på sel­veste jul­af­ten, og var num­men langt inn i det nye året.

Pene Lotto­ge­vins­ter har jeg i grun­nen sett på at jeg vin­ner den dagen Lil­le­ham­mer og omegns bolig­bygge­lag utvi­der sitt 3. bygge­trinn på Mars. Så sann­syn­lig har min bereg­ning vært, og i prin­sip­pet har jeg all­tid sett på penge­spill kun som spleise­lag for fet­ter Anton…

Nå er kro­na­sjen både spent og spøkt bort. Og selv­sagt før Sta­tens inn­kre­vings­sen­tral fikk los, enda det har ram­let inn et par giroer jeg har gle­det hjem­met med å lage papir­fly av. Det slu­ker kref­ter å pøn­ske ut så mye, på så kort tid — for en slik åtti­åring som meg.

Hooooooooooooooooooooooiii, for å si det mildt…

Ingen beta­lings­ve­gring

Jeg har slett ingen vegring mot å betale reg­nin­ger. Sna­rere tvert imot. Men Sta­ten har behand­let meg så sjo­felt og sim­pelt mens jeg har vært syk  og nede for tel­ling at dens instan­ser vil bli igno­rert, helt inn på kirke­går­den. I til­legg var en av giro­ene myn­tet på et for­sin­ket regn­skap til en stif­telse som ikke eksis­te­rer len­ger, til og med. Da var prio­ri­te­rin­gen meget enkel.

Det ble hel­ler ikke denne gan­gen en tur til USA. Det er en tur jeg har utsatt i tretti år. Mon jeg noen gang får reist på pile­grims­reise til jaz­zens hjem­land? Jeg fryk­ter at jeg må slutte å røyke først. For det første fordi det er enda mer utri­ve­lig å være niko­tin­vrak «over there». For det andre ville jeg hatt mye pen­ger til å reise for, der­som jeg slut­tet å røyke, ikke sant? Akkja…

Men det er et poeng i mitt syk­doms­leie at Sta­ten har vært en vrang og uvil­lig mot­part. I den grad de har for­søkt å komme meg i møte, har det vært under den for­ut­set­ning at jeg måtte opp­hørt å eksis­tere, for å tjene deres brød. Det har hag­let med papir­fly i hjem­met, dog litt færre med årene.

Sta­ten har sin egen tor­pedo. Ulikt de kri­mi­nelle, har Sta­tens inn­kre­vings­sen­tral sank­sjons­myn­dig­het og blanko­full­makt over lønns­konti, etc. Da er man for evig og all­tid hus­mann, og fer­dig med det!

Hus­manns­ve­se­net har slekta  mi god kjenn­skap til, all den tid min far­far var sønn av en hus­mann under Dehli i Brøt­tum. Eksem­pel­vis mener jeg at de har fått til­bake mye mer enn det jeg lånte til stu­diene. Men med mora­ren­ter og en eks­klu­siv straffe­rente, så ska­per de i prin­sip­pet gjelds­sla­ver. Og — nei! — Sta­tens krav blir aldri slet­tet, slik Gjelds­ord­nings­lo­ven har åpnet for — for alle andre gjeldsposter.

Når det blir økende gjeld mens en set­tes på lønns­trekk, da er min tål­mo­dig­het liten fordi det er Sta­ten som også sit­ter på løs­nin­gen. Hvis Sta­ten ved Nav gjør meg til ufør for all­tid, slik vir­ke­lig­he­ten vit­ter­lig er blitt, da kan jeg søke om en ord­ning. Men ikke før! Altså er det vik­tig for dem å holde meg unna dette grise­fa­tet, også.

Alle andre gjelds­pos­ter og reg­nin­ger for­sø­ker jeg sam­vit­tig­hets­fullt og etter evne å betale. Det skulle bare mangle. Men jeg ser jo poen­get med at når svært mange ikke beta­ler, så må kost­na­den vel­tes over på de som opp­fø­rer seg som folk. Eller de som kan suges reine for noen slan­ter, her og der. Dette er Sta­tens logikk, i ste­det for at de kan­skje hadde sett litt på lønns­slip­pen min, så ville de også sett at lave utbe­ta­lin­ger et sted — det gir lave inn­be­ta­lin­ger et annet sted. I ste­det har man gått for en løs­ning som har for­ver­ret min øko­nomi vesent­lig og til det verre. I dag har jeg pro­ble­mer med å få lån fordi Sta­tens krav er såvidt impo­ne­rende i minus.

Lånte fjær

I grun­nen er jeg ikke i noe mar­ked for lån, annet enn til bolig, som jeg kan skyte ei grønn pil etter. Min hus­manns­ånd på 1990-tallet, da jeg vit­ter­lig tjente godt med pen­ger en stund, skydde jeg lån og kre­dit­ter. Lånte fjær har jeg lite til overs for. Og i den grad jeg har måt­tet låné noe, så har jeg også søkt om å få lånet ras­kest mulig ut av verden.

Jeg gjorde hel­ler ikke som mine sam­ti­dige og skaf­fet meg så høye lån at det ble ban­kene som fikk pro­ble­mer. Altså slik finans­po­li­tik­ken er tuf­tet på at de fat­tigste beta­ler for de litt mindre fat­ti­ges boli­ger, ved at den ene får lån og rente­fra­drag mens den andre må leie lei­lig­het, og gene­re­rer kun utgif­ter med få eller ingen fra­drag. I denne sam­men­hen­gen er rik­folk enda slu­ere, når de sier at de har betalt så og så mange pen­ger uten å gjøre rede for den pro­sent­vise ande­len av hvor stort inn­hugg pen­gene til fel­les­ska­pet med­førte. Eksem­pel­vis Rimi-Hagen prøvde seg under valg­kam­pen i fjor, der han påpekte at han bidro med 40 mil­lio­ner, men hvor mye er det av en anslått for­mue på flere mil­li­ar­der. Da snak­ker vi om pro­mil­ler, folkens!

Jeg har i grun­nen syn­tes det er greit at folk med lave inn­tek­ter skal få lån til bolig. Jeg har selv ikke hatt behov for for­ut­sig­bar­het når det gjel­der bolig, før jeg ble så syk at flyt­ting ble et mare­ritt — selv ved blotte tan­ken på slikt, til og med. Da er det at Sta­ten slår til og rui­ne­rer meg. Der­for ble det slik, det ikke burde gå: Først blir du syk, så blir du dund­rende fat­tig. Det er en grunn­re­gel som alle kjen­ner til, og som alle forsk­ning har dokumentert.

Men sosial­øko­no­men Jens Stol­ten­berg er selv­sagt mer opp­tatt av å skuffe pen­ger inn til ban­ker, som har van­styrt sin fri­mu­rer­lo­gikk og fått pro­ble­mer med egen­ka­pi­ta­len kon­tra menings­løse penge­sluk uten omset­ning (les: alle­hånde bygge­pro­sjek­ter med kvad­rat­me­ter­pris opp­un­der 30.000,- kro­ner for ens­lige i 2008), slik at de fikk tet­tet en binge som lakk som en sil etter egen sluk­øret­het. Og jaggu fikk de snudd saken til en verdi­pa­pir­stig­ning som selv­sagt utlø­ser bonu­ser i år for 2009, året etter at så å si alle aksjer ble stilt i null. Selv jeg kunne blitt aksje­ba­ron i desem­ber 2008, om jeg hadde hatt lik­vide mid­ler til å handle på børs.

Jam­si­des og ulike

Det er all­tid rik­folk som stik­ker av med gevins­ten, selv der alt går i vrang­lås og sam­fun­net i prin­sip­pet er desta­bi­li­sert. Eksemp­lets makt er Haiti, der Aften­pos­ten i gårs­da­gens avis skrev om hvor­dan eli­ten avgjør fram­ti­den der nå. Dette har vi his­to­ri­ker­nes dom for  Norge fra før: topp­fol­ke­nes parnt­ner­skap! Der­for er jeg med årene blitt uenig med meg selv og den rådende kon­sen­sus om å «ta» rik­folk. De slip­per unna, uan­sett. Det vik­tigste er at vi andre lærer oss til å ta fel­les løft, som mon­ner neden­fra. Feite folk får steike i sitt eget fett, helt enkelt!

Det genuine i norsk his­to­rie er at da vi så å si hadde et like­lønn­sam­funn, så gikk vi til angrep på sys­te­met oven­fra. Det gikk lyn­kjapt pok­ker i vold med øko­no­mien på 1980-tallet, før dette ble sta­bi­li­sert av utvik­ling og impul­ser uten­fra i det neste tiåret. Da ble det slik at stor­tings­re­pre­sen­tan­tene hever en gasje dob­belt så stor som en indu­stri­ar­bei­der idag, enda den ene har bidratt til den and­res brød. Verre er det at for tretti år siden var indu­stri­lønna omtrent på høyde med Stor­tin­gets gasjer. Dette har vi glemt, styg­ge­lig fort. Alt for fort, mener noen — og taper alle valg de i prin­sip­pet burde ha vun­net, der­som lik­het og soli­da­ri­tet var av verdi for brede lag av folket.

Slik er det ikke. Og det er med årene at jeg har skjønt det er nytte­løst å slåss mot grå­dig­het. Jeg tror nå at der­som vi hadde hatt bedre poli­ti­kere, så ville vesent­lige og mel­lom­men­nes­ke­lige ver­dier fått tyngre vekt enn i dag. For i dag er det ulve­ti­der og et baske­tak, som har dyr­ket fram en ego­isme så eks­trem at selv jeg tar­skade av det,  inne i mel­lom. Det nyt­ter ikke å dis­ku­tere med mindre en selv bry­ter sam­men og til­står, for å si det slik.

—

Dette og mer har jeg knu­get over siden sist. Jeg er fort­satt i tenke­bok­sen, men har fun­net et alde­les frem­me­lig eksemp­lar av ei bok, som nett­opp kom ut på norsk. De er skre­vet av Amin Maalouf, liba­ne­sisk filo­sof med base i Paris, Frank­rike. Tit­te­len Ver­den i uba­lanse sier mer enn nok, men er et for­stan­dig bok­verk omkring utvik­lings­trekk og –tenden­ser siden Ber­lin­mu­rens fall. Den anbe­fa­les! — lenge før jeg har kom­met mer enn litt inn i kapit­tel 2.

Så sterk og tanke­tung er den luten han fore­skri­ver at jeg må tenke lang­strakt og side­lengs. Slikt tar veder­styg­ge­lig lang tid, for en som meg. Bøker har jeg nes­ten ikke kas­tet meg entu­si­as­tisk over på lang, lang tid. Det har vært et savn — uan­sett hvor mye glede jeg har hatt av AV-utstyr og film samt TV-serier, og als­kens jeg glor lenge og gjerne på. Slik som her på inter­nett, må vite.

Print PDF