Strålende vintervær

Det er kan­skje en av de vir­ke­lig flotte vin­trene i Lil­le­ham­mer på mange, mange år. Det er tørt, fint vin­ter­vær á la de olym­piske vin­ter­le­ker i 1994. Da var jeg aldri i byen, annet enn øfr og etter lekene fordi mine for­eldre leide bort huset sitt i februar. Jeg var på Hamar deri­mot og så Johann Olav Koss ta en brak­seier på 10.000 meter skøy­ter.Dagene er i ferd med å lysne betrak­te­lig nå. Av en eller annen grunn har jeg syn­tes det har vært mør­kere enn noen gang ved vin­ter­solverv. Da blir det skjøre over­gan­ger mel­lom natt og dag, der det for­to­ner seg rime­lig sta­tisk i uke­vis, egent­lig. Nå ser det ut til at den aller tyngste tiden er forbi.

Bil­li­gere enn jeg trodde

Jeg er deri­mot en skik­ke­lig stue­gris. Det kan gå flere dager mel­lom hver dag jeg er ute, der­som jeg ikke må ut for å handle eller slikt. Tirs­dag i for­rige uke hen­tet jeg mine nye lese­bril­ler, og da ble det også litt tid til å ta bil­der under­veis. Bil­det til denne artik­ke­len er tatt under­veis, med utsikt nord­over mot Bal­berg­kam­pen, sett fra Kirkegata..

I til­legg har jeg eks­pe­ri­men­tert litt med sta­ti­vet jeg kjøpte i rom­jula. Det gir ytter­li­gere bruks­om­rå­der i mørke rom og midt­vin­ters. Moro for en som har evig­he­ten som per­spek­tiv, der livet ikke skal by på annet enn en trans­port­etappe til kirke­går­den. Sta­ti­vet er inn­mari lett, hvil­ket er desto bedre for en vind­skjev skap­ning som meg. Pri­sen er på impo­ne­rende bil­lige 249,- kroner.

I grun­nen mye som ikke har blitt like dyrt som for­ven­tet. For­rige ons­dag leverte jeg bilen til ser­vice. Det ble til at «Svarta» måtte stå ute en hel natt, med til­dels rus­kete vin­ter­vær. jeg var rime­lig svett da jeg skulle hente grom­jenta mi, og gikk omtrent i  gul­vet etter å ha fått pri­sen. Jeg var på fore­spei­let at dette ville komme på omtrent sju tusen, men fikk små­frøkna hjem for under fem. Slikt blir en ikke sint av!

Legg til at lese­bril­lene kos­tet meg like mye som et par i 1986, vil jeg tro — så skjøn­ner de fleste at lomme­boka har så å si smile­ryn­ker. Og jeg antar at dette er siste gan­gen jeg ten­ker dette fordi snart kom­mer vel en saf­tig pris­stig­ning, når øko­no­mien ellers står på ste­det hvil. Et sted må krise­tid utta­skjærs hen­tes inn, også. Så det er ikke mer enn for­ven­tet at finans­mi­nis­te­ren vil dra inn mer pen­ger til for­del for fellesskapet.

Shopo­ho­li­ker

Noen kan kan­skje beskylde meg for å ha blitt shopo­ho­li­ker på nyåret. Jeg har blant annet fles­ket til med inn­kjøp av en ny tråd­løs ruter og en laser­skri­ver. Men igjen; de var svin­ak­tig bil­lige, begge deler. Laser­skri­ve­ren skulle jeg ikke fått før om ei uke, men den kom nett og lett som Ser­vice­pakke fra Pos­ten i dag.

Der fikk jeg sam­ti­dig hilst på «Fes­tus», naboen på Ving­nes i gamle dager. Også han hus­ket umid­del­bart his­to­rien om da hus­ver­ten hans ble bedt om å låné bort en kof­fert, men dette var bare for å få ham ut — for oppi nr. 13 sto sat­sen fer­dig klar til bren­ning, og fest­lig lag. Hus­ver­ten kom hjem dagen etterpå, og fruen var ikke blid, tross at han fak­tisk var såpass oppi åra at han godt kunne søle og drikke litt.

Men det går litt unna i svin­gene, tross at jeg i går fikk «en solid ham­mer i panna». Jeg ble skik­ke­lig dår­lig i løpet av en halv­time, og var nes­ten følel­ses­løs i venstre side, da jeg kom meg vral­tende opp i sje­se­lon­gen. Umid­del­bart tenkte jeg influ­ensa, hvil­ket jeg vel fort­satt tro det dreier seg om. Men mira­ku­løst nok, jeg var i mye bedre form fra mor­ge­nen av i dag. Litt sånne «hufs» av feber, det har jeg, men alt i alt mye bedre enn fryk­tet. Mon dette er Folke­hel­sas for­tje­neste fordi jeg tok begge vak­si­ner i Håkons hall under masse­vak­si­ne­rin­gen for seks uker siden? Uan­sett: Jippo!

I dag var jeg også innom Norli i Stor­gata for å kjøpe ny patron til vår tids frem­me­lige nyhe­ter, trodde jeg. I novem­ber kjøpte jeg en inn­mari god kule­penn, som hadde den fikse inn­ret­nin­gen at den er som en fylle­penn, og at det er patro­ner å få kjøpt. Nå var det tid for friskt blod,  men det ble kjøpt en lik­nende penn fordi inn­sat­sen kos­tet en tier mindre enn en ny. Slikt påkal­ler ikke til klima­til­tak eller gjen­bruk. Slikt irri­te­rer meg!

På veien ble bok­sen med Gud­fa­ren også inn­kjøpt. Hele den resta­rerte ver­sjo­nen i en boks, med en eks­tra DVD, kos­tet under to hundre kor­ner. Og skal en først være en alvor­lig film­vi­ter, så får en sam­ti­dig klinke til når det sann­syn­lig­vis ikke blir bil­li­gere enn dette. En god følelse…

Gam­mel og krank

Midt i mot Norli, som i gamle dager het bok­hand­ler Dobloug og lå len­ger sør i Stor­gata, lig­ger Kiwi Stor­gata. For gamle lille­ham­rin­ger er jo dette butik­ken til Berg­s­eng, en av byens fremste fami­lier i Lil­le­ham­mers han­dels­bor­ger­skap. Det er jo her det berømte «bæsj’enghjørnet» lig­ger, og som påkal­ler stor mun­ter­het i alle kret­ser — unn­tatt hos lille­ham­rin­ger. Nåja.

Men jeg hum­pet og strevde for å få hand­let inn i dag. Da kjente jeg at skrot­ten er litt «på hæla». Svet­ten ble hel­dig­vis holdt oppe av Simp­sons»-lua, som slett ikke lurte ung­dom­men. Ei smell­vak­ker sne­lle bydde meg plas­sen foran henne i kassa. Jeg var såpass sli­ten at jeg skub­bet vogna fram, og regist­rerte at ei med rul­la­tor ble skjø­vet bak­over av jenta. Jeg tak­ket litt sje­nert, etterpå…

En av mine kull­ka­me­ra­ter fra gym­na­set sendte meg en epost i dag. Slikt er inn­mari hyg­ge­lig. Skylda har Face­book, hvil­ket betyr at alle som omta­ler dette som et fjor­tis­fe­no­men, har hel­ler ikke snuta nede i tas­ta­tu­ret, spør du meg! For aldri har jeg i mine beve­gel­ses­hem­mete dager møtt så mange gamle og kjente, som nett­opp i sosiale medier. Hurra!

Og mens vi er inne på dette, så er jeg over­be­vist om at mine hal­tende og gebrek­ke­lige for­søk som stu­dent, de ville aldri latt seg gjen­nom­føre uten inter­nett. Dette er etter min opp­fat­ning kan­skje det største tek­no­lo­giske gjen­nom­brud­det for et liv uten geo­gra­fisk radius, men med et høyt sosi­alt liv. Det er inter­es­sant hvor­dan det snak­kes i det vide og brede om end­rin­gen av sam­fun­net etter tusen­år­skif­tet og web 2.0. Ingen snak­ker om hvor­dan mine slepne steg er blitt lyn­raske av et par taste­trykk. Kan­skje noe jeg skulle gruse meg ned i?

Så får vi se…

Print PDF