www.storsanden.com » Aktuelt » Slik lever vi her…
Slik lever vi her…
Vi har antakelig lagt bak oss tidenes jul i manns minne. Det ramlet ned like mye snø 2. juledag 2009 som i 1973. Også det en snørik jul jeg knapt husker, må jeg innrømme. Og etter at snøen ramlet ned, kom sprengkulda til hele Norge.
Jeg har gått og tygd på om jeg har opplevd dette før, hvilket statistisk er bevist. Godt statistikkene finnes. Da blir det mindre bry med hukommelsen!
Mens snøen lavet ned, registrerte jeg fint lite av den — annet enn at jeg hørte kommunens ryddemannskaper i full sving, seint og tidlig. Med garasjekjeller går jeg jo tørrskodd inn og ut av bilen. Behovene har stort sett begrenset seg til noen måltider hos mor og far i jula og ved nyttår. Hos dem står «Svarta» to lette steg fra plattingen inn til omsorgsleiligheten.
Familiehøytid
Ut av døra måtte jeg imidlertid 2. juledag (en lørdag) fordi jeg fikk besøk. Vi ble enige om å rusle en tur på Håkons pub i Storgata, vel vitende om at flest kjente fra «anno dazumal» var på romjulsblues på Victoria Rica Hotell. I følge Facebook og folket der i ettertid, så stemte dette. Men jeg sa til besøket at jeg betaler ikke 290,- kroner for å treffe folk, og ikke få snakke uforstyrret. Litt leit at jeg kanskje gikk glipp av et møte med en bekjent bosatt i Danmark. Jeg vet han var hjemom i jula fordi jeg spurte foreldrene under massevaksineringen i Håkons hall, og da sa faren at «joda, han kommer lille julaften».
På Håkons pub traff jeg likevel en håndfull kjente, fikk revet av meg noen historier fra tida på grunnskolen. Jeg brukte hele tolv timer i rullearkivet, for å gjenfinne et fjes fra fortida. Problemet med henne idag er at hun har farget håret kølsvart, hvilket harmonerte lite med at hun var en av skolens særdeles blonde. Mon det var et fargevalg, som nå har ført til at hun må farge håret svart i dag? Hva vet jeg??? Utrent som jeg er i kosmetikkens verden…
Denne habitus er kanskje det triveligste med årstida at jula trekker utflytta lillehamringer tilbake til barndomsbyen. En del har nok allerede mistet mange av sine beste grunner til å reise hit, dessverre. Det er imidlertid påfallende blant de som kommer at så mange reiser «hjem i jula», i betydning til Lillehammer, og ikke der de har bosatt seg. Det kan selvsagt være at de sier så, ene og alene fordi dette er fellesmerket mellom dem og meg.
Jeg husker likevel godt den jula i 1991, da en barndomsvenn og jeg kjørte tilbake til Oslo. Ved Furuset jeg tenkte at «nå - NÅ! — er jeg hjemme!!!» Året etter ble det arbeidslivet, for alle penga… Da meldte jeg flytting for godt, men hadde levd lenge i transitt, innen jeg kjente at tiden var moden. Og slik vedble den saken, inntil jeg surnet i Oslo av at jeg ikke var frisk og i farta. Da pekte skoa litt sprikende i retning nord, grunnet «mongo» bein.
Jeg bodde i Oslo mens jeg studerte, inntil Statens Lånekasse for utdanning mente at kvoten var festet bort, og jeg måtte finne meg et lønnet arbeid. Jeg har derfor bodd halvt om halvt i Oslo og Lillehammer. Slik er det at jeg like mye er en Oslo-gutt i dag som en lillehamring. Mentalt er jeg fortsatt bosatt i Oslo fordi jeg er direkte overlegen, med mindre folk stirrer meg stivt inn i svartøyet. Grunnen er at jeg ser aldri etter om det er noen jeg kjenner. Jeg er vant til å trave rundt inkognito, som i Oslo. Mellom 1994 og 2003 var jobb og gjøremål utelukkende i sentrum av byen. Da oppdaget jeg at Oslo egentlig ikke er det spor større enn ei hvilken som helst grend i Norge. Faktisk!
I Oslo ble jeg derimot oppfattet som bypatriot. Ja, I Dagbladet hektet Frode Christiansen på meg kallenavnet «Lillehammer-Larsen», i og med at jeg da brukte Larsen som etternavn. Hvem som gjorde meg til bypatriot, har jeg itt vondt for å skjønne, men jeg la i alle tilfeller sjeldent skjul på hvor jeg kom fra — noe kanskje andre ikke var like opptatt av, hva vet jeg… Og i grunnen var jeg vel mer opptatt av at jeg var vingnesværing, altså at jeg vokste opp på Vingnes — «bydelen på landet», som Oddvar Rakeng skrev i lokalavisa Dagningen, da han intervjuet Martin Ramberg på 1980-tallet.
Fredlig høytid
Høytiden mellom jul og nyttår ble imidlertid svært fredlig, for min del. Jeg var som sagt på Håkons pub 2. dag jul, og drakk ikke en hel halvliter engang. Det skyldtes at en drivende full ungdom, hvilket vil si en i tjueårene, insisterte på å ødelegge ølglasset sitt med det han ikke fikk klemt under vesten, og i rein fyllskap ville etterfylle hos meg. Slikt er bannlyst! — selv for edruelige sjeler, må vite. Og jeg kjøpte tre korte staver før nyttårsaften, hvilket vil si tre flasker pils fra Tuborg, hvorav en står i kjøleskapet fortsatt. Den første ble drukket på selveste nyttårsaften mens den andre ble litt lørdagshygge til ukens «grandiss»!
Nyttårsaften var jeg hjemme alene. Jeg har med årene lagt meg til den vanen. Det synes jeg er en finfin avslutning på året: i ensom majestet, der jeg dovner foran TV med en eller annen film. Og tenker litt over det året som har gått, og legger slett ikke en eneste plan for det kommende året. Også det en vane jeg har lagt meg til, og som jeg finner langt mer framtidsrettet enn en bråte ting jeg skulle gjort, og som skaper vemmelig ubehag ved en rekke anledninger inn i framtiden. Blant annet har jeg aldri sluttet å røyke ved nyttårsforsett, og er et smilende blidt nikotinvrak hele året rundt. Noe vil jeg dø av, i en tid da andre tror at de kan få evig liv!
I tillegg bekrefter VG i dag at jeg har forkortet framtiden med min konstante TV-titting. Min hovedsyssel er faktisk meget dødelig. Hurra! Dette smertehelvete har jeg slett ingen grunn til å forlenge.
Igjen er det sikkert dem som har sterke formeninger mot slikt, men noen av oss får ta den brave beslutning å leve mest mulig livsforkortende. Billig er det også, for det store fellesskapet. De to siste månedene har spetakkelet rundt kostnadene ved langtidssykdom og trygder gjort meg mindre godt. Dette skal en tåle, men slett ikke de tingene som garantert gir gevinst…
Det bedyres fra alle hold at «de syke skal få være syke», men jeg kjenner lusa på gangen. Det er blitt mindre og mindre hyggelig å være den som får skylda for at velferdsstaten går i vasken. Og jeg ber om unnskyldning for at jeg ikke kan være med på å spare på velferdsstatens tiltak, for å redde den i morgen. Jeg tror hverken på det første, eller det siste.
Lite lys og varme
Det har i det nye året vært svinekaldt. På det kjøligste hadde jeg –25,7 grader Celsius her i Madshus Panorama. Det kjentes som minst førti fordi jeg har erindringer om vintre med samme temperatur — uten at jeg tydde til invektiver av den grunn. Men vane gjør blind, heter det — og er ganske symptomatisk for sutrende nordmenn nå. Jeg tok meg i å bli en sytepave fordi senderen som åpner garasjeporten, var ute av drift. Da tenkte jeg at dette er absolutt det siste jeg kan klage på. Et par dager seinere var batteriet skiftet, og problemet midlertidig løst — inntil neste gang jeg blir irritert og sint, og må mentalt sparke meg selv i bakenden.
Med kulda i det politiske liv, og den fysiske utenfor balkongdørene, så titter jeg ut på livet og undres over hvordan vi kan og skal finne tilbake til oss selv. Det er blitt beklemmende å leve fritt i dette landet. Det er som om selve lykken i livet består i å finne alt det tverre og ulevelige. Det er blitt lite lys og varme i samfunnet, dersom en utelukkende følger nyhets– og aktualitetsprogrammer. Det debatteres over en lav sko, der det ferskeste eksemplet er professor Schaanning ved Universitetet i Oslo, som mener vi heller bør piske og fysisk avstraffe kriminelle, enn å sette dem i fengsler. Hva blir det neste? Dødstraff???
Vel, det vil jo få et litt fiffigere navn. På navnet skal som kjent elendigheten skjules. Ja, litt sånn som at uføre ikke skal være uføre nå til dags. Fra 1. mars innfører Nav (Norsk arbeids– og velferdsetat) derfor arbeidsavklaringspenger i stedet for tidsbegrenset uføretrygd! Fagbladet Journalisten har foretatt en uhøytidelig kåring i årets første nummer, og kommet til at dette er rekord med sine 23 bokstaver og seks/sju stavelser.
Personlig er jeg mer sliten enn jeg er vant med. Noen kan kanskje kalle dette alderstillegg. Jeg mener at mine alderstillegg kom, nesten som julekvelden på kjerringa, da jeg ble åtti før jeg fylte førti. Det er forresten bare Nav som noen gang tror at jeg er i slutten av førtiårsalderen, for i helsevesenet er jeg utvetydig kjørt inn på et sidespor — for alltid. Midtlivskrisa kom brått og prematurt mens jeg offisielt har samme status som for ti år siden.
Dette betyr at min fastlege opererer med den samme diagnosen på meg i dag, som for ti år siden. Det er to tilleggsdiagnoser og to ryggoperasjon seinere at jeg registrerte dette, første gang. Det er fortsatt meg det er noe galt med, enda de systemene som skal få meg på rett kjøl, de påstår at de ligger nede med brukket rygg. Til orientering er det altså jeg som har det største og diagnostiserte ryggproblemet.
Nav ruskende galt
Nav har forresten alt for mye å gjøre, heter det i nyhetene. Dette har de ettertrykkelig hevdet innen Nav. Det er blitt grundig understreket av ansvarlige politikere. En stri strøm av dårlige erfaringer fra «brukerne» er også framlagt, der begrunnelsen for alle unnlatelsessyndene har vært beklaget med «for sterk reform-iver», og «for raskt og tidlig i prosessen» samt«for stor arbeidsmengde».
Nå skal imidlertid Nav ha meldekort fra meg hver 14. dag. Hele 90.000 skyves kjapt over fra tidsbegrenset uførhet til arbeidsledighet ved systemets inntreden. Jeg har i snart ti år kjempet for å avklare min uførhet uten at Nav endrer på noen av sine vilkår eller forutsetninger. Men når de stilles mot veggen for sin egen utilstrekkelighet, så er det jeg som skal ta den sure jobben også. Og jeg er — som sagt — ufør, tidsbegrenset til ti år, så langt!
Ødelegge økonomien min, vil de også gjøre. Utbetaling skal kun skje etter at jeg har krysset av for null innsats i arbeidslivet, hvilket de strengt tatt har visst fra før, i minst seks år. Antakelig vil de gjøre dette for at de skal kunne klage ytterligere over hvor mange det er som meg, og at de ikke får unna sine jobber fordi de må jobbe smartere enn meg. I Stortingets høring i uka som gikk, var det likevel signaler om at Navs problemer snart er over. Politikerne tror på Nav, ikke på meg.
Jeg festet meg ved den ansvarlige ministeren, Bjarne Håkon Hanssen, som sa at systemet med arbeidsavklaringspenger skal få til et tettere bånd mellom Nav og den motvillige trygdemottakeren. Da skal alt bli så uendelig mye bedre, for alt av skavanker med Nav. Dette skal stoppe den sterke økningen av uføre, enda vi står foran de største generasjonene i Norgeshistorien.
Selv har jeg mast meg til møter, jeg. All møteaktivitet har vært avholdt fordi jeg har påpekt deres nødvendighet i henhold til regelverket. Nav vet altså beskjed, i mitt tilfelle, etter at jeg selv har gitt dem på pelsen for deres uetterrettligheter. Fortsatt er det meg det er noe galt med…
Norsk allmenn villfarelse (Nav)
I hvert møte har Nav i stedet villet snakke om jeg at kan tjene inntil en tredel mer i året, sånn uten at det får konsekvenser for utvetalingene. Det er både et hint om at jeg ikke gjør jobben min samt etatens besvær enklere, som takk for at jeg faktisk utfører alle deres kontortjenester mens jeg følger opp vedtak, sjekker lover og regelverk, og selvsagt gjør Nav oppmerksom på deres feilbarlighet.
Og jeg har gjentatte ganger sagt at det står ikke på viljen til å bli en krøsus, uten at dette noe gang blir journalført. Jeg tegner og forklarer at det er evnen som er tatt fra meg, hvilket er et spørsmål de ikke vil diskutere eller besvare.
Jeg ble nok en gang tidsbegrenset uføretrygdet i oktober 2009 for to år fordi jeg har tatt en bachelorgrad i filmvitenskap. I min søknad skrev jeg ettertrykkelig at jeg hadde lagt til tidligere studier som halve studieløpet, slik at jeg de facto hadde brukt et halvt år mer enn normert studietid. Og hvilket sinnsvakt og dysfunksjonelt vesen ville jeg blitt, om jeg klorte meg fast i et system der jeg har minst halvparten av de inntektene jeg er vant til? Men de står på sitt, selv når de juger i Stortinget.
Giverglede
Denne uka inntraff kanskje en av tidenes jordskjelv på Tahiti. Umiddelbart oppsto det problemer ved at folk ville gi penger til opprydning og bistand til å sette verdenshistoriens minst veldrevne øystat i skikkelig stand. USA har til overmål sendt 10.000 soldater fordi det administrative apparatet forsvant med jordskjelvet.
Det er gledelig at vi gir. Det er gledelig at nordmenn vil gi sitt bidrag. Og alle snakker om at under tsunamien i 2004 i Thailand, så kom det inn 1,1 milliarder kroner til alle aksjonene, samlet sett. Det var og er Norgesrekord!
Jeg har ikke et sekund tro på at givergleden blir like stor denne gang. Det kommer ingen likposer tilbake til Norge, all den tid svært få nordmenn har strøket med. Det var kriteriet som fikk nordmenn til å øse av sin overflod forrige gang.
Jeg ga ikke penger da. Jeg gir ingen penger nå. Det er allerede sendt flere sjekker med mitt navn, der jeg har bidratt med 28% av min giverglede allerede. Nå vil jeg oppfordre rikfolk i dette landet, som kun bidrar med 2,2% over den samme skatteseddelen, til å yte sine 26% oppå min giverglede. Det gjør de sikkert, dersom noen gir dem innspillet, for her kan de vitterlig få bilde av seg selv i avisen.
Mitt og ditt, eller vårt og deres?
Dette er sørgelig nok sakens kjerne i Norge av i dag.» Ute av syne, ute av sinn»! Det er et stygt ordspråk her i Norge, men desto mer gyldig i vår omgang med hjertevarmen. Det går jo ikke en dag uten at det er blide rikinger som har gitt penger til store og gode formål, når det passer seg slik. Det vil si at de til og med er så rike at de kan donere penger. Ellers påtreffes de i rettslokaler når de slår seg vrange og ikke vil donere av rikdommen til den fordømte plikten vi andre aldri blir fritatt for. I Oslo slåss rederne for at de ikke skal betale den skatten de fikk utsatt, for eksempel.
Dette er alltid dagsorden når Staten har donert vederstyggelig mye penger, for å redde rikfolks penger, slik som vi strødde om oss med fellesskapets oppsparte finanskapital, for at bankene ikke skulle fortelle oss hvor mange penger de juger om at de har på bok, osv. Ja, det var til og med slik at de som forvaltet disse sparemidlene, de skulle få betalt som om finanskrisa aldri hadde funnet sted. Det paradoksale fortalte imidlertid Aftenposten meg denne uka: Oljefondets såkalte aktive forvaltning kunne like gjerne vært utført med en datamaskin. Det er nok en gang politikkens lovmessighet at Staten handler med dagens penger for morgensdagens priser om gårsdagens løsninger.
Misforstå meg rett; jeg mener at skattetrykket i Norge kan bli tyngre. Og ikke minst: mye bedre fordelt! Jeg er tildels enig med Heikki Holmås (SV), som i tre år har hylt på skatteøkninger. Han får sikkert medhold denne gangen, men slett ikke slik han hadde tenkt. Nettopp slik Bjarne Håkon Hanssen hadde tenkt om Nav. Eller Dagfinn Hlybråten som igangsatte prosessen, og til overmål hadde permisjon fra sin direktørstilling i Rikstrygdeverket.
Og dette er disse strøtankenes siste impuls at når 169 sidrompa sjeler på Stortinget insisterer på at deres prosjekter går i knas, så var dette en utilsiktet sideffekt, eller folkets manglende vilje til endringer og manglende moral. Ja, men slik er det vel for de som er blitt lanvarig syke og uføre, som for nettopp disse politikerne, også? Det er da ingen som trygler om eller legger seg syke! Eller ber om å få sitt liv lagt i grus, enda det ikke er noe jordskjelv å etterspore. Eller er dette faktisk poenget med deres etikk: Det må synes. Det må gi et viktig signal. Det skal tjene som et symbol. Det må ikke framstå som normalt, som oss versus dem?!?
Videre er jeg redd for at folk flest er opptatt av at alle andre får dra det lasset, som en selv er svært opptatt av at andre skal trekke for andre enn seg selv. Komplekst men stupid, ikke sant? Men kanskje Ibsen hadde et poeng i Peer Gynt og påpekningen om «å være seg selv nok»?
Bjørnson skrev imidlertid at «fred er ei det beste…» Han kan få rett 100 år etter sin død, for det er ikke jubileum i år, bare en drøss med festlige samvær for å minnes at han døde for — ja, nøyaktig — hundre år siden.
Ellers er det jo som Hamsun skrev, ettersom dette husker vi etter Hamsunåret 2009: «om hundre år er alle ting glemt».
Altså blir det lønnlige spørsmålet: Når ble Nav nedlagt? — i neste quiz, om et år eller så. Da kan det hende at jeg til og med ikke får betalt for karensdagene mine…
Det er jo viktig å spare på velferdsgodene, slik at de kan redde velferdsstaten i morgen. Som sagt, og som tenkt. Slik Staten, Regjeringen og Stortinget stjal de arbeidslediges feriepenger i 2002. De , de arbeidsledige, har da ikke ferie, familie, forpliktelser, m.m. — som oss!
Respons