Artikler Kommentarer

www.storsanden.com » Aktuelt » En nobel handling

En nobel handling

Dette er omtrent det nob­leste en ski­idretts­ut­øver har gjort på svært lenge. Dag­bla­det for­tel­ler his­to­rien om Ola Vigen Hat­te­stad, som på søn­dag våk­net litt urven, og som etter en gjen­nom­kjø­ring ga fra seg plas­sen på det norske sprint­la­get. Med det ga han fra seg en opp­lagt gull­sjanse. (Skjerm­bilde: Dag­bla­dets nettutgave)

Ola Vigen Hat­te­stad utviste en sjel­den evne til selv­opp­of­relse. Ikke rart at han i inter­vjuet med Dag­bla­det må medgi at det kom noen tårer i etter­kant. Det skulle bare mangle, selv om det også er slik at «store gut­ter grå­ter ikke…» Jo, alle store gut­ter gjør nok det. Men det er enda større å inn­rømme dette fordi det er først når en har sett ned i sitt ytterste mørke at man også inn­ser det minst inter­es­sante: ens egen selv­bilde eller stolthet.

Dette står i grell kon­trast til Pet­ter Nort­hugs inn­røm­mel­ser til Dag­bla­det, etter at han tydde til tårene, da han sto øverst på pal­len i Whist­ler i natt:

 - Det falt en tåre etterpå, inn­røm­mer Pet­ter Northug.

- Og der­med for­svant hele ima­get mitt i dass, smi­ler trønderen.

Vigen Hat­te­stad sier han ga fra seg plas­sen på sprint­la­get fordi han visste han ikke kunne pres­tere 100%. Ikke mange inn­røm­mer slikt i kam­pens hete. Der­for burde noen sna­rest gi ham en «fair play»-pris, mini­mum. Eller en eller annen påskjøn­nelse for at han valgte å gi plas­sen til Øystein Pet­ter­sen. Dette er helt i tråd med leke­nes ord­språk: altius, for­tius, cetius — høy­ere, for­tere, lengre! Ola Hat­te­stad gikk for­tere enn noen inn i his­to­rie­bø­kene som det største eksemp­lets på den lengste dis­tan­sen: selv­opp­of­rel­sen. For Pet­ter Nort­hug er dette ima­get. For Vigen Hat­te­stad er det noe langt annet og mye mer ære­rikt vi har vært vitne til.

50 år siden Squaw Valley

I går kveld var det femti år siden Håkon Brusveen gikk inn til OL-gull på 15 kilo­me­ter lang­renn i Squaw Val­ley, også. Håkon Brusveen ble først over­rakt en bloms­ter­bu­kett fra idret­ten i Lil­le­ham­mer, før byens ord­fø­rer Syn­nøve Bren­den Klem­te­sen over­rakte ham et rak­fisk­sett. Uten­for hans bolig i Ving­rom spilte sig­nal­trop­pen fra Lile­ham­mer Gutte­mu­sikk Vete­ran­korp­set. Og Brsuveen gjorde det samme som Ola Vigen Hat­te­stad, og brukte anled­nin­gen til å snakke om de vir­ke­lige verdiene:

- Men det er nok Randi som har for­tjent gull. Det er hen­nes for­tje­neste at jeg kunne gå på ski, det blir ofte glemt i slike sammenhenger.

Og dette er ikke bare slikt som høver seg. Brusveen mener det opp­rik­tig. Brusveen har all­tid vært en meget jord­nær og i grun­nen litt ord­knapp mann på egne vegne.Og han har sett at den egent­lig gull­me­dal­jen holdt til hjemme i Ving­rom. Det var fami­lien som ofret seg for Brusve­ens bravader.

Slik Ola Vigen Hat­te­stad var like opp­rik­tig i sin selvoppofrelse.

Et spørs­mål om ære

Slike idretts­hel­ter er det vi i Norge vil ha! Mye hel­ler det enn idretts­hel­ter som ikke inn­frir, og som etterpå er så dritts­ure at de ikke vil hilse på folk en gang. Langt mindre de idretts­hel­ter som tør vise seg roms­lige nok til å inn­rømme at noen går for­tere enn dem i ski­løypa, slik Nort­hug gjorde etter kon­kur­ran­sen på lørdag. 

For en tid siden viste NRK en epi­sode i den stor­slåtte serien om Euro­pas århundre. I epi­so­den om skud­dene i Sara­jevo, der kron­prins Frans Fer­di­nand med kone ble skutt og Gav­rilo Prin­cip dømt for de døde­lig skud­dene, viste serien noen inter­vjuer av slekt­nin­ger av de his­to­riske skik­kel­sene. En av dem var barne­bar­net til Frans Fer­di­nand. Han for­talte at i etter­tid hadde Prin­cip skre­vet til de etter­latte i Øster­rike, og bedt om unn­skyld­ning. Etter hva barne­bar­net kjente til, hadde faren hans aksep­tert denne unn­skyld­nin­gen. Som han sa, så var dette det en nobel hand­ling som ble krevd av en heders– og adels­mann i en tid som nå er gått i glemmeboken. 

Ja, nett­opp! Det er ikke uvik­tig hva en gjør i etter­tid. Like mye som den noble hand­lin­gen i seg selv, er det også vik­tig med hvilke idea­ler vi dyr­ker. Og i den grad vi snak­ker om Nor­ges ære, så er det Ola Vigen Hat­te­stad som får mitt votum i denne saken. Slik Håkon Brusveen får en lokal hyl­lest på døra, og han hol­der fram det fan­tas­tiske i kona Ran­dis opp­of­relse, for at Håkon kunne reise bort i lange perio­der om vin­te­ren, slik at det norske folk fikk vin­nere i ski­spo­ret — enten det var Håkon selv som gikk, eller han var NRKs buskne­ger ute i løypene!

For å si det med Brusve­ens egne ord: «Børge, her kjæm ‘n!» Og den vi ser kon­tu­rene av der oppe på Gra­tis­hau­gen, det er Ola Vigen Hat­te­stad — som fos­ser fram i løypene.

Skrevet av

"peace" på Wiese som ufør men skrivefør frilanser i Lillehammer!

Arkivert under: Aktuelt

Legg igjen et svar

*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>