Dette er omtrent det nobleste en skiidrettsutøver har gjort på svært lenge. Dagbladet forteller historien om Ola Vigen Hattestad, som på søndag våknet litt urven, og som etter en gjennomkjøring ga fra seg plassen på det norske sprintlaget. Med det ga han fra seg en opplagt gullsjanse. (Skjermbilde: Dagbladets nettutgave)
Ola Vigen Hattestad utviste en sjelden evne til selvoppofrelse. Ikke rart at han i intervjuet med Dagbladet må medgi at det kom noen tårer i etterkant. Det skulle bare mangle, selv om det også er slik at «store gutter gråter ikke…» Jo, alle store gutter gjør nok det. Men det er enda større å innrømme dette fordi det er først når en har sett ned i sitt ytterste mørke at man også innser det minst interessante: ens egen selvbilde eller stolthet.
Dette står i grell kontrast til Petter Northugs innrømmelser til Dagbladet, etter at han tydde til tårene, da han sto øverst på pallen i Whistler i natt:
- Det falt en tåre etterpå, innrømmer Petter Northug.
- Og dermed forsvant hele imaget mitt i dass, smiler trønderen.
Vigen Hattestad sier han ga fra seg plassen på sprintlaget fordi han visste han ikke kunne prestere 100%. Ikke mange innrømmer slikt i kampens hete. Derfor burde noen snarest gi ham en «fair play»-pris, minimum. Eller en eller annen påskjønnelse for at han valgte å gi plassen til Øystein Pettersen. Dette er helt i tråd med lekenes ordspråk: altius, fortius, cetius — høyere, fortere, lengre! Ola Hattestad gikk fortere enn noen inn i historiebøkene som det største eksemplets på den lengste distansen: selvoppofrelsen. For Petter Northug er dette imaget. For Vigen Hattestad er det noe langt annet og mye mer ærerikt vi har vært vitne til.
50 år siden Squaw Valley
I går kveld var det femti år siden Håkon Brusveen gikk inn til OL-gull på 15 kilometer langrenn i Squaw Valley, også. Håkon Brusveen ble først overrakt en blomsterbukett fra idretten i Lillehammer, før byens ordfører Synnøve Brenden Klemtesen overrakte ham et rakfisksett. Utenfor hans bolig i Vingrom spilte signaltroppen fra Lilehammer Guttemusikk Veterankorpset. Og Brsuveen gjorde det samme som Ola Vigen Hattestad, og brukte anledningen til å snakke om de virkelige verdiene:
- Men det er nok Randi som har fortjent gull. Det er hennes fortjeneste at jeg kunne gå på ski, det blir ofte glemt i slike sammenhenger.
Og dette er ikke bare slikt som høver seg. Brusveen mener det oppriktig. Brusveen har alltid vært en meget jordnær og i grunnen litt ordknapp mann på egne vegne.Og han har sett at den egentlig gullmedaljen holdt til hjemme i Vingrom. Det var familien som ofret seg for Brusveens bravader.
Slik Ola Vigen Hattestad var like oppriktig i sin selvoppofrelse.
Et spørsmål om ære
Slike idrettshelter er det vi i Norge vil ha! Mye heller det enn idrettshelter som ikke innfrir, og som etterpå er så drittsure at de ikke vil hilse på folk en gang. Langt mindre de idrettshelter som tør vise seg romslige nok til å innrømme at noen går fortere enn dem i skiløypa, slik Northug gjorde etter konkurransen på lørdag.
For en tid siden viste NRK en episode i den storslåtte serien om Europas århundre. I episoden om skuddene i Sarajevo, der kronprins Frans Ferdinand med kone ble skutt og Gavrilo Princip dømt for de dødelig skuddene, viste serien noen intervjuer av slektninger av de historiske skikkelsene. En av dem var barnebarnet til Frans Ferdinand. Han fortalte at i ettertid hadde Princip skrevet til de etterlatte i Østerrike, og bedt om unnskyldning. Etter hva barnebarnet kjente til, hadde faren hans akseptert denne unnskyldningen. Som han sa, så var dette det en nobel handling som ble krevd av en heders– og adelsmann i en tid som nå er gått i glemmeboken.
Ja, nettopp! Det er ikke uviktig hva en gjør i ettertid. Like mye som den noble handlingen i seg selv, er det også viktig med hvilke idealer vi dyrker. Og i den grad vi snakker om Norges ære, så er det Ola Vigen Hattestad som får mitt votum i denne saken. Slik Håkon Brusveen får en lokal hyllest på døra, og han holder fram det fantastiske i kona Randis oppofrelse, for at Håkon kunne reise bort i lange perioder om vinteren, slik at det norske folk fikk vinnere i skisporet — enten det var Håkon selv som gikk, eller han var NRKs buskneger ute i løypene!
For å si det med Brusveens egne ord: «Børge, her kjæm ‘n!» Og den vi ser konturene av der oppe på Gratishaugen, det er Ola Vigen Hattestad — som fosser fram i løypene.
