Torsdag i forrige uke tok jeg mot til meg og reiste til Lillehammer trafikkstasjon. Helt siden jeg byttet ut «Graham Green» til «Svarta», har jeg hatt lyst til å få byttet bilskilter. Mer enn en gang har jeg tenkt at dette skulle jeg ha gjort — forlengst. Det har blitt med tanken i hele to år, siden jeg inngikk partnerskap med dagens gromjente. Bildet til venstre er før skiftet!
Jeg hadde gjort litt markstudier før jeg henvendte meg på trafikkstasjonen. På en ellers hyggelig måte havnet jeg i en «loop», innen jeg fikk konkret svar på forespørselen om hvordan få skiftet de stygge bilskiltene med de nye. En ting skal myndighetene ha at da kritikken stormet som verst, byttet de til skilter med en vakker utforming. De «nye» skiltene er rett og slett lesbare, og eliminerer bruk av nasjonalitetsmerke.
Nasjonalitetsmerkene er som regel plassert på feil side av kjøretøyet, også. Regelverket er klinkeklart. Det skal plasseres til venstre og foran bilens kjennetegn, noe nordmenn glatt har ignorert. De er fryktelig trælete å få av igjen, dersom du er blakk og blå som meg, og må skifte til en ny bruktbil, år om annet. Det vil si at «Svarta» var så ung at ingen hadde fått besudlet den svarte lakken ennå. Og derfor har jeg gått og sturet på dette med å få på henne «nye» kjennetegn. Damen har liksom ikke hatt riktig belte, om noen formår sammenlikningen.
Jeg hadde egentlig en ubegrunnet frykt om at dette skulle bli omstendelig, kronglete og dyrt. Slett ikke! Kostnaden er kr. 120,- for de nye. På trafikkstasjonen fikk jeg umiddelbart svar på alle mine spørsmål, og problemstillingen var ikke ukjent. En trivelig dame instruerte meg om gangen i det hele, og at det tok omlag fire dager fra skiltene er bestilt til jeg får dem utlevert. Altså om ei uke, sa jeg, og poengterte at det ikke bråhastet. Jeg skulle til og med få en dag på meg til å skifte ut de gamle og levere dem tilbake. Det interessante er hvorfor ikke flere gjør det samme, når det er så enkelt og kostnaden såpass lav?
Skitt au, det raker da ikke meg… Men litt «grublersk» er jeg av natur. Jeg undres om ikke dette kanskje ville blitt trasigere, dersom det ble en storm av henvendelser.
Ut på tur
«Svarta»» ble imidlertid lekker med det nye beltet om livet. Nå er hun i skikket stand til å møte Europa. Det er faktisk planen. Jeg diskuterte med far om vi skal ta turen til slekta sør i Tyskland til sommeren. Vi ble enige underveis til «korven» for litt over en uke siden.
Noe skal en jo fordrive tiden med mens en er underveis. Denne gangen planla far og jeg sommerferien. Vi har ikke vært så langt sør siden tante døde i 2005.
Far mente vi kunne feire hans bursdag 20. juli i sørvest-Tyskland. Jeg sa at det kanskje passet enda bedre noen uker før. I slutten av juni kommer skatteoppgjøret. Eller det jeg kaller statlig tvangssparing mens de fleste nordmenn oppfører seg som om de har vunnet i Lotto. I tillegg er det ingen skattetrekk i juni, for oss som har tabelltrekk på skatten. Derfor er det mest gunstig å reise i overgangen mellom juni og juli for meg.
Jeg er i tillegg litt spent på hvordan «Svarta» får det på en slik langtur. Det er litt over 1.700 kilometer fra Lillehammer til Lörrach Stetten, som ligger direkte på grensen mellom Sveits, Frankrike og Tyskland.
Europas hjerte
Denne delen av Tyskland kom jeg til første gang i 1974. Jeg var nesten 12 år. Og den gang var det nesten ern jordomseiling å reise så langt. I hvert fall føltes det slik for meg. Og for en liten tass fra Vingnes på Lillehammer var det gigantiske størrelser så å si hvor en vendte gyroskopet. I tillegg var det VM i fotball i Vest-Tyskland den sommeren.
Dette ble en reise som satte varige spor. Til Rümmingen ble det mange reiser, til huset tante og onkel bygde der. I Rebackerweg hadde jeg et annet hjem. Og sånn ble dundrende bortskjemt, når andre måtte helt hjem til Norge, for å få bukt med hjemlengselen mens jeg stoppet til og fra flere ganger. Eller var det lengre opphold, og tok kortere turer i alle himmelretninger. Jeg var regelrett hjemme fordi mat, reine klær og selskap hadde jeg også der. Det ble noen flotte somre. Ettersom fetterne mine og jeg vokste til og ble voksne, så ble forbindelsene med slekta i Tyskland bedre og vedvarende.
I dag er Rebackerweg historie som base for familien. Min eldste fetter Dietmar er imidlertid bosatt like ved, i hovedsetet for distriktet, Lörrach. Knut er derimot bosatt med familie i Hamburg, så han er det godt mulig å besøke på veien ned og opp fra Dietmar. Slik har jeg i hvert fall en strak linje til Europas hjerte.
Nå har i hvert fall bilen fått skikkelige «gåbort»-klær! Så får vi se…
