www.storsanden.com » Aktuelt » Kulturpolitikk som radio på TV
Kulturpolitikk som radio på TV
Høyres Olemic Thommesen har med entusiasme fremmet et forslag om at vi snarest kommer igang med samnordisk kultur-TV, på linje med den europeiske kulturkanalen arte. I Morgenbladet 5. februar i år begrunner han sine tanker og ønsker, etter å ha fremmet det samme i Aftenposten uten påviselig interesse. Et fremmelig forslag, bevares — men slett ikke nytt. Langt på vei er dette drømmen vi har drømt, alle som en, men som vi på mer enn en måte aldri har fått til.
Det er flere og vesentlige forutsetninger i argumentasjonen til Høyres kulturpolitiske talsmann, som vi kanskje bør dvele ved, før vi stikker spaden i bakken. Eller hyrer inn en svindyr konsulent til å fortelle oss alt det vi egentlig har visst eller kjent til fra før.
Radio er ikke TV
Thommesen hevder at det er et immanent behov for en TV-kanal fordi NRK P2 har omlag 8% lytteroppslutning. Dette er i seg selv ikke usant. Men kan vi umiddelbart forvente at de som lytter til P2, er de som også vil slå følge inn i en samnordisk TV-kanal?
Rolf Kirkvaag fortalte en gang i tiden at de hadde fått inn et brev til NRK Radio fra ei jente som fortalte om hvorfor hun var en slik ivrig lytter. Latterdøra sto på vid vegg da Kirkvaag fortalte at hun mente radio hadde de beste bildene. Denne vittigheten har i alle år vakt munterhet i selskapslivet. Dels fordi vi alle har vært barn en gang. Og fordi vi alle har delt den samme erfaringen: bildene er sannelig mye bedre på radio.
Ja, hvorfor er nå bildene bedre på radio, egentlig? Fordi det er en selv som iscenesetter en indre opplevelse av det vi hører. Det samme kan sies om kritikken av at en roman eller fortelling blir adaptert til kinofilm eller TV-serie. De bildene vi får se, er ikke i vater med vår egen forestillingsevne eller forfatterens intensjon med verket. Hevder vi og kritikerne.
Personlig har jeg utallige venner som lytter til NRK P2. Felles for dem alle er at de enten vil være bekjent av å «lytte på radio framfor å se på tomhjernet TV». Eller at de «har gitt opp fjernsyn for lenge siden». Eller at de «ønsker litt bomull i øra» mens de jobber. Ingen av mine bekjente er hver for seg opptatt av et manglende kulturtilbud på TV. Snarere tvert imot!
Derfor knaker Thommesens beundring og begrunnelse i sammenføyningene, dersom vi ene og alene baserer oss på en slik argumentasjon — uansett preferanser utenfor Norge. Det må være bedre og mer grunnleggende aspekter ved en slik satsing, hvilket Høyres kulturpolitiske talsmann også har. Det språklige fellesskapet og den ensidige formidlingen av amerikanske TV-tilbud er argumenter gode nok, bevares. Spørsmålet er bare de elementære detaljene ved alle TV-kanaler: hvem, hvor og hvordan? Det er tre pronomener med atskillig sprengkraft, selv i Norge.
Nabokrangler
Olemic Thommesen argumenterer som om vi ikke har et slikt tilbud allerede. Mon det? Jeg har forståelse for at Høyres kulturpolitiske talsmann er en travel mann, for denne fordommen er langt på vei ikke-eksisterende i min TV-hverdag. Utstyrt med 42 tommers plasmaskjerm, prima hjemmekinoreceiver, digitalt bakkenett med full pupp fra Riks-TV og en PVR til å ta opp det jeg ikke får sett mens jeg ser på noe annet, har jeg min fulle hyre med å få sett alt av interesse. Fortalte jeg at jeg er uføretrygdet og tilbringer 75% av døgnet i horisontal stilling, gjerne med øyesukker fra TV?
Men for all del, jeg har bodd over 20 år i Oslo. Opprinnelig er jeg født og oppvokst i samme by som Thommesen. Vi deler felles skattekommune den dag i dag, også. Vi bor altså på Lillehammer, der det kun er kundene med kabel-TV som får de kanalene jeg savner aller mest, etter å ha bodd halve livet i Oslo: NRKs søsterselskap i Sverige, SVT. Det var fritt og fordragelig så lenge en bodde et sted de hadde «svenskeantenne» i Oslo. Dette skulle vi nok hatt her på Lillehammer, også. Tenker jeg, og holder Thommesen mistenkt for det samme…
Gro Harlem Brundtland lanserte den kongstanke at nordisk fjernsyn skulle flyte fritt mellom landene, i forlengelsen av EØS. Det endte med at noen sør i Norge fikk se dansk TV mens nesten ingen så på de kanalene vi bestrebet oss på å kringkaste den andre veien. Etter en tid strandet det hele, og alt gikk sakte men sikkert i glemmeboken. Svensk TVs posisjon i deler av landet er imidlertid like ubestridt!
I den grad det finnes en samnordisk tankegang i dag, skjer denne på produksjonssiden. Her er både NRK og TV2 hyppig tilstede. For tiden er filmatiseringen av Gunnar Staalesens privatdetektiv, Varg Veum, det kanskje mest slående og bredest kjente eksemplet. Mer spesielt er NRK ofte tilstede i rulletekstene på dokumentarfilmer, der disse vel er innkjøpt fra uavhengige dokumentarister.
Og se om ikke den mye omtalte gullrekka på NRK fredagskveldene egentlig er en blåkopi av SVTs sendeskjema tidlig på 1990-tallet, med ett fundamentalt skår i gleden for svenskene. Vår egen Fredrik Skavlan er en ensom svale fordi han har klart å etablere seg i Sverige, ikke omvendt. I dag er Skavlan en fellesproduksjon mellom SVT og NRK, der programmene ubegripelig nok spilles inn i Sverige.
Det finnes sikkert mange grunner til at svenskene lager programmet. Men jeg frykter at programmet aldri hadde kommet tilbake på norske TV-skjermer uten en slik ordning. Svenskene er storebror i øst! Men igjen, det kan hende at SVT har sterkere grunner på produksjonssiden. Alt i alt en stille undring likevel at Fredrik svorsker seg gjennom sin egen suksess på norske TV-skjermer fordi han skal samsendes med svenskene.
Og for de av oss som er riktig gamle, vi husker da «på med pilen, Palle!» Eller Lennart Hylands Morokulien. Begge deler eksempler på brede underholdningsprogrammer, som samproduksjoner med henholdsvis dansk og svensk fjernsyn tidlig på 1970-tallet. Eller for ikke å glemme det fremste av det forteffeligste i Thommesens hukommelse: Sten Bromans Kontrapunkt. Utenom Kvitt eller dobbelt er Sten Bromans blindbukk i den klassiske musikkgenren alle gameshows mor i Norge. Ingen har vel noen gang vært i tvil om programmets popularitet i Norge: vi grisebanket svenskene i runde etter runde, til Bromans beundring og über-skånske ergrelse!
I den grad det finnes noe fellesnordisk å holde fast ved, så er det altså språkenes likhet og forståelse som samler oss — ikke historien. Den danske og svenske storsnutethet har ofte «såret» finnene og oss i Norge. Det er ikke til å komme forbi at alt er større og bedre i Sverige og Danmark, selv når vi leverer en felles søknad om fotball-EM. Og hvis det ikke var for finnenes lunhet og vår historiske erkjennelse som lillebror, så hadde ingen noen gang tenkt tanken om Nordisk råd. Da hadde vi i Norden hatt den samme kjeklingen som en real norsk nabokrangel. Vi tusler som regel etter, i stedet for å stelle istand en skikkelig familiefeide.
Finsk TV-teater
Både Thommesen og jeg har omtrent ens fjernsynshistorikk. Vi representerer de første generasjoner som knapt kan huske at livet kan leves uten TV. Jeg vil tro at jeg hadde mindre hemmet tilgang på TV enn den kultiverte familien oppe ved Maihaugen Lillehammers pryd og perle. Men både Thommesen og jeg vet at det skal mye til for at finske produksjoner havner på norske TV-kanaler. Filmatiseringen av det finske nasjonaleposet Kalevala ble mer eller mindre forlangt fjernet fra norsk TV-skjermer på 1980-tallet, til i det minste min irritasjon og nulltoleranse.
I ettertid har inntrykket manifestert seg i en folkelig forakt for alt med drama og patos. Vel, det var kanskje i overkant mye blod og gørr, men i den grad det finnes en samlet røst, så er det ved navns nevnelse slik at Fremskrittspartiets sentrale tillitsvalgte alltid serverer en buskis med folkelig appell: finsk TV-teater - hver gang disse støter på noe vi ikke liker på TV.
Det er grovkornet å ty til denne historiske parantesen. Den er likevel med på å opprettholde deler av myten om det ikke-eksisterende TV-tilbudet. Den som følger med som en smed, og det må man virkelig gjøre nå som alt og alle klipper vekk eller reduserer siktlinjen i rulletekstene, så bryter et annet inntrykk fram. Det foregår en utstrakt utveksling av produksjoner og midler til produksjoner i Skandinavia. Ja, selv på tvers av landegrensene i hele Europa. Canal+ er en heftig sponsor, registrerer jeg i filmenes begynnelse. Tyske ARD er med på produksjonssiden av Varg Veum.
I dette Bjørnsonsår bør vi mer enn noen gang holde dette fram, enn å så ytterligere tvil ved noe som allerede fungerer utmerket. Thommesen har vel forresten slektskaper, i så måte. Derfor er det mer et spørsmål om hvilket tilbud Thommesen egentlig ønsker seg? Det er kanskje selve programmenes innhold og visse kulturuttrykks fravær han er utilfreds med. Og det er en real sak. Poenget må da være at han sier dette, enn å skape oppfatninger som ikke er reelt tilstede.
Tilbud og etterspørsel
Såpass kjenner jeg Thommesen fra avisspaltene i Lillehammer at jeg vet han er en hengiven teatermann og amatørskuespiller. Likeledes drev han med events i «den gode, fine tida» (for å låné øre til Joakim Nielsens tekst/vignetten til NRKs vintersportssendinger) etter OL på Lillehammer. Han var sågar «seremonimester» i LOOC — Lillehammer olympiske organisasjonskomite. I tillegg har Thommesen også vært daglig leder for RingsakerOperaen, før han ble innvalgt til Stortinget i 2003 fra Oppland.
Kjølvannstripa til Høyres kulturpolitiske talsmann peker ut noen av hans interesser eller orientering for den sterkt anbefalte TV-kanalen. Han er åpenbart ikke tilfreds med dagens situasjon og programtilbud, og ønsker seg et supplement, som hverken skal koste stort eller oppta noen omfattende redaksjon.
For det første ønsker Thommesen seg åpenbart mer teater, der han heller kunne plage NRK med spørsmål om hvorfor Tordis Aavatsmark slapp så billig unna nedleggelsen av Fjernsynsteateret på 1990-tallet. Det ble lovet at NRK ville fristille midler til kjøp av kvalitetsproduksjoner, noe de kan se ut til å ha innfridd. I hvert fall stoler jeg på dagens redaktør Hans Rossine, en tidligere Dagbladet-kollega med orden i notatene, slik at vi har fått mer og bedre kvalitet på en rekke TV-serier.
Det er bare en hake ved alt det tilbudet NRK byr på at de anglofile har stukket av med store deler av potten. Personlig gråter jeg ikke en tåre over at jeg har fått disse storartede seeropplevelsene, men er klart inneforstått med at jeg er en analfabet i kontinental europeisk TV-produksjon. Ikke minst får jeg konstatert dette på besøk til mine tyske fettere, der i hevrt fall en er like frenetisk opptatt av fjernsyn som meg. Han har i motsetning til sin bror og meg vært av den oppfatning at det er alt for mye sport på TV, helt til Tyskland arrangerte fotball-VM i 2006. Da forstummet den kritikken.
Thommesen vil ha mer ha mer opera og klassisk musikk, hvilket NRK2 hadde mange og usette slot’er på søndagene — inntil det ble en omlegging av sendeflatene, rett før vi parodisk nok fikk åpnet den nye operaen i Bjørvika. Det er antakelig en større interesse for dokumentar og fordypning i NRKs sendeflate, men jeg synes at staskanalen har kommet svært langt i å møte Thommesen på halvveien etter nyttår.
Fullblods kulturkanal
Høyrefolk er generelt sett mer redelige enn de fleste: de erkjenner at det alltid er et spørsmål om tilbud og etterspørsel. Problemet er at han ikke direkte men indirekte peker ut en kurs, som kanskje kan være den beineste veien til kulturparadis foran TV. Jeg har finkjemmet det tilbud Thommesen selv har vist til: arte. Og jeg har vondt for å se at arte viser så mye, mye mer av det vi faktisk får av tilbud i det norske TV-markedet. Vi får bare ikke dette konsentrert og på et brett, men fordelt over hele ukens sendeflater.
Blant NRK2s glitrende seeropplevelser for tiden, anbefales torsdagskveldene på NRK2. Der går det en innsiktsfull, intelligent historiefortelling med historikeren og journalisten Geert Mak, som nesten savner sidestykke — med mindre en tyr til fiksjonens fortellinger. Europa — en reise gjennom det 20.århundret er nettopp en kombinasjon av det eggende og det konkrete, som kombinert med dokumentariske klipp, iscenesatte øyeblikk og intervjuer med slektninger og etterlatte kaster nytt og sensasjonelt lys over historiske vendepunkt og de berørte menneskene. Det gjøres med en didaktisk bravur som betyr at selv den historisk uskolerte kan gå opp til et semesteremne på 30 studiepoeng ved Universitetet i Oslo. Intet mindre! Og foreløpig har jeg bare sett to episoder!!!
Men det er et vell av dokumentarer seint og tidlig på NRK2. Det opplagte er derimot at norsk presse er såpass lite interessert, eller lite observante på hvilken kvalitetskanal NRK2 er blitt på det året som omlegningen har vart — til nå. Eller det kan se ut som at folk ikke bryr seg om slikt, sånn at NRK2 trøtner på å sluse ut store penger på lite diskutert programvirksomhet? Det er langt mer alvorlig hvis kulturlivets egne ikke ser og legger merke til allmennkringkasterens opplagte frierier. Det er med NRK som med Høyre at de kan ikke eksistere i et vakuum og drive fram en programpolitikk i løse lufta. Det norske folk sender ikke pengene ukritisk. Lite oppmerksomhet er lik null interesse er lik nedprioriterte segmenter i sendeflaten. Alle vet jo det!
Og i mine øyne kan det se ut som en samnordisk plattform er løselig på plass. NRK2 sender i alle tilfeller mange dokumentarer fra Sverige og Danmark, om alt fra populærvitenskaplige temaer til tyngre og politisert stoff. Problemet er bare at det kanskje er «overkill» for travle kulturkonsumenter, som lenge før de får satt fra seg veska på ettermiddagen, er så proppende fulle av alskens inntrykk fra iPod til iPhone til lomme-TV at det simpelthen ikke er tid til å slappe av foran TV-skjermen lenger.
Dette er NRKs største problem at de leverer varene men blir ikke sett av de interesserte. Da hjelper det lite om vi får mer av det samme for like mange penger, dersom de miljøene vi har i dag blir utvannet og desimert. arte vil utvilsomt bli en hard konkurrent til NRK, dels også TV2s satsninger på Reflektor, osv. Eller sagt på en annen måte: Vi blir ikke kvitt søppelsegmentene i de reklamefinansierte TV-kanalene. Eller som Bertholt Brecht observerte i DDR at dersom regimet ikke marsjerte i takt med folket, så fikk en bytte ut folket.
Jeg skal gi Thommesen rett i en sak. NRK2 sender hver ettermiddag, med mindre det skjer noe ekstraordinært, en levende bildestrøm fra radioprogrammet Dagsnytt Atten. Dette er en av dagens høydepunkter mens jeg strekker ut mitt smertehelvete på sjeselongen. Tenk det!
Politisk vilje og virkelighet
For den som behersker tysk, er arte fritt tilgjengelig her: arte For de frankofile er det en smal sak å skifte til fransk. Men dette er kanskje tilgjengelig for kun 8% av befolkningen, når det forholder seg slik at 90% av oss er tospråklige på kun engelsk og norsk. Dette er den valgte kulturorientering etter den andre verdenskrig som fram til i dag har vært overstyrende. For dette er kulturlivets tragedie at verdens fremste kulturnasjon, med kanskje den bredeste samlingen av åndshøvdinger totalt, degenererte til historiens største nullpunkt i Nazi-Tyskland. Derfor er det tysk tango i alle norske filmer før krigen, eller i norsk films fremste motiv: krigsfilmene. Etterpå er det jitterbug og «gærne jinter», om Thommesen formår.
Som Thommesen påpeker, så er dette en bilateral TV-kanal for kunst og kultur i Tyskland og Frankrike. Denne TV-kanalen har et nedslagsfelt på anslagsvis 160 millioner mennesker, målt etter den samlede befolkning i Tyskland (82 millioner), Frankrike (64 millioner), Sveits (7,7 millioner) og Østerrike (8,3 millioner). Dette forholder seg til Thommesens nordiske modell med anslagsvis 23,5 millioner innbyggere, fordelt på Finland (5,3 millioner), Danmark (5,5 millioner), Sverige (9 millioner) og Norge (4,8 millioner).
Dette forutsetter at arte er fulldistribuert til Østerrike og Sveits i tillegg til internettilgangen for resten av verden, noe jeg ikke har klart å fastslå entydig. Det er underordnet, all den tid Sveits og Østerrike potensielt hefter for bare 14 millioner innbyggere, som er i underkant av 10% av den totale populasjonen som behersker tysk eller fransk som morsmål.
Vi ser altså at med våre skrinne befolkninger kan vi aldri hamle opp med verdensspråk som tysk og fransk. Likeledes skjuler arte ikke det faktum at kanalen har skrinne marginer i hjemmemarkedet. arte er egentlig en sammenslutning eller videreføring av to tidligere franske TV-kanaler, og lever på statlig finansiering. I dag er arte (Association Relative à la Télévision Européenne) plassert i henholdsvis Strasbourg og Baden-Baden, grunnlagt i 1992 som et tysk-fransk kringkastingslag mellom den franske stat og de tyske delstatsregjeringer, all den tid mediepolitikken i Tyskland er underlagt disse. Formålet er å tilby kvalitetsprogrammer fra kunstens og kulturens verden. (Kilde: Wikipedia)
Overført til vår mediehverdag kunne alle land med letthet åpne for en øvre samnordisk plattform, i tråd med arte. Dette ligger kun et vedtak unna, hvis vi husker på at alle de nordiske landene har sterke allmennkringkastere med lang kontinuitet og statlig finansiering. Eller vi kunne ha ordnet dette på ministermøtene i Nordisk råd. Det interessante er nettopp at tanken har vært der hele tiden, men det eksisterer ingen allment kjente strategier for å drive vedtaket igjennom. Det har strandet på organisasjonskultur, økonomi og politisk vilje, ikke minst det siste når Norge valgte å stå utenfor den Europeiske union i 1994, noe de andre landene prioriterte høyere i ettertid. arte har sine tentakler i EU også, må vite. Det ville en nordisk TV-kanal ikke fått, umiddelbart.
Kostnader og konkurranse
Snarere er det aller mest kompliserte hvorvidt en samnordisk kulturkanal kan etableres med statlig finansiering, i tillegg til det øvrige mediemarkedet i alle nordiske land. Dette kan fort bli et tema i ESA, EUs overvåkningsorgan. Organet påser at det ikke gis produksjons– og driftsmidler som skjult statsstøtte, i direkte konkurranse med det øvrige mediemarkedet. Dette kan fort lede til at kulturkanalen virker konkurransevridende. Da må de opprinnelige allmennkringkasterne som SVT, DR, YLE og NRK selge seg ned på andre områder, på lik linje med at Schibsted ikke fikk grønt lys for Media Norge med en gang. Eller at «Monty» fikk hele Edda Media på et fat.
Hvordan har Thommesen ellers tenkt å få på plass en kanal uten nyetablering av redaksjoner og produksjonslokaler? Alle TV-kanaler har minst et hovedhus for sendingene. Det er og blir logistikken rundt dette som blir vinn eller forsvinn, og som i de fleste tilfeller har medført at ingen har tatt i denne materien — tross at viljen og interessen er stor. Det koster mer enn det smaker! I tillegg skal det kives om lokalisering og distribusjon, kostnader i hytt og alle slags vær,mv.
Med Høyres tradisjonelle vekt på orden i budsjett og regnskaper, må det aller helst være tydelig om hvordan dette skal og kan finansieres. Vi er midt i en finansielle krise for all tradisjonell virksomhet, der det mer enn noe annet sted i samfunnets næringsområder er innført tellekanter for blokker og blyanter i mediebedriftene, langt mindre ekspansive planer om ny virksomhet. Dette virker mer som en regning uten vert, der vi fort kan få et hardere trykk på lisensbetalerne, slik NRK truet med å gjøre foran statsbudsjettet og kostnadene ved Eurovision Song Contest i Telenor Arena på Fornebu. Når et enkelt kulturarrangement førte til ramaskrik på Thommesens banehalvdel i politikken, så kan jeg vanskelig se for meg at det kan utstedes blanco-sjekker.
Jeg kjenner allerede værhårene vibrere på Siv Jensen, blant flere.
Arkivert under: Aktuelt
Respons