- The thieves left that behind. (Joni Mitchell: Wild Things Run Fast, 1982) Dette er visdomsord jeg kom til å tenke på da det var fullmåné, forleden. Månen sto omlag 50.000 kilometer nærmere jorda enn vanlig, grunnet dens elliptiske bane. Uansett var det en flott stemning her i Madshus Panorama for noen sveip på gjengrodde stier. Det hadde både morsomme og litt mindre hyggelige elementer i seg.
Den heftigste reaksjonen kom vel i dag, da jeg en passant ramlet borti Al Jarreaus We’re In This Love Together (1981). Jeg husker utmerket første gang den ble spilt for meg. Det vil si at jeg satt på tredje rad i Oslo Konserthus, og det var den andre konserten 24. juni 1981. Jeg så ham også 3. februar, og derfor vinner jeg alltid i Trivial Pursuit, når spørsmålet om første regjeringstid for Gro Harlem Brundtland kommer opp!
Den konserten var forresten premien til meg selv for at jeg leverte min særoppgave i historie i tide på Lillehammer gymnas. Men rett før den andre konserten i Oslo konserthus hadde jeg akkurat blitt skrevet ut av Lillehammer Fylkessykehus, etter en fjerning av en cyste ved halebeinet. Eller det Marthita Con Fea og Bever’n seinere konstaterte at jeg hadde hatt et indianerreservat i baken, etter at jeg fortalte hva som var inne i cysten: blått hår!
;-§ aaahhh… Nok et stikk fra hukommelsen!
Glemselens krokveier
Det er et poeng at jeg husker ofte litt for mye. Som f. eks. på søndag, da jeg satt og skummet gjennom Facebook, og Phil Collins In The Air Tonight intonerte på radio. Da leste jeg Hanne Hoff Winsløws kommentar på oppdateringene. Og nettopp Hanne er det som har den skiva, dersom hun ga den et godt hjem. Hun fikk låné den mens vi bodde på Bjerke studenthjem, på begynnelsen av 1980-tallet. Håper bare ikke Hanne ble lei seg for at jeg fortalte på Facebook hvorfor jeg ofte blir minnet på henne. Det var overhodet ikke slik ment!
Men slikt husker jeg! Og sliter litt med å huske når jeg barberte meg sist…
Det er imidlertid håret bedre enn far. Han husker ikke at alle historiene han forteller nå, de har han fortalt minst ti-tolv ganger før, selv til sine barnebarn.
Det er altså ikke sist i verden, som vi sier her. Men litt ergerlig er det at jeg merker alderen tynge. Og selvsagt at livet aldri vil bli det det en gang var. Det er litt tyngre for meg fordi jeg altså ble ufør og lite kjørbar i arbeidslivet, blant annet. Slikt mugner i bakhodet mens jeg prøver å være blid. Jeg kan ikke si annet, når jeg husker alt det andre og svært lystbetonte.
Og det er selvsagt det lystbetonte som gir slike etterskjelv av melankoli. Som at jeg hører Al Jarreau synge We’re In This Love Together. Jeg kjøpte sangen på iTunes, selv om det utløste et lite ras av ubekvemme følelser. Sangen utløste en strøm av gode følelser, som kilte hele veien ned til halebeinet — før i tiden.Men det var da, og ikke nå — for å parafrasere Prøysen. Noe er for alltid tapt. Mon det er dette de gamle sitter og mugner over på sykehjemmet, der de polstret i et lappeteppe foran TV’en på dagligstua? En kan saktens spørre…
Døde fisker svømmer ikke mot strømmen
Apple lanserte for en ukes tid siden iPad. En hel verden gikk omtrent bazooka, meg inklusive. Og naturligvis er det visse prinsipielle sider ved det nye vidunderet til Steve Jobs, hvilket svært mange har hisset og hausset opp stemningen rundt. Men jeg blir litt matt av denne sutringen om å bli «låst inne» som bl. a. Jan Omdahl i Dagbladet konkluderer med i dag.
Ja, du blir låst inne i biler, også! Tenker jeg. Som selvsagt er vel dokumentert i diverse skrekkfilmer. Eller i alle andre mareritt-liknende situasjoner. Jeg er imidlertid mye mer redd for å bli låst ute. Det bryr kritikerne av Mac seg døyten om. De vil sittte der med førti bruksanvisninger, hjelpebøker fra IDG, støtteforum med alskens teite dilldallerier de aldri ellers sutrer om, hvis det gjelder noe i Windows-paradiset. Dette er en like kontraproduktiv tankegang vi har blitt surnet med, til alle tider.
For husk hva som har skjedd med all teknologi de siste 25 årene. Hvor faens konvertibel er den VHS-kassetten du ikke får klemt inn i skuffa til blu-rayspilleren din, egentlig? Eller hvor enkelt er det å få opp ditt gamle analoge stereoanlegg på det trådløse nettverket, der du burde ha konsekvent spilt inn dine musikkassetter sånn omtrent hvert femte år??? Ikke en dritt, egentlig. Frank Zappa og Miles Davis døde i 1991. FZ og MD lever i beste velgående, i hvert fall hjemme hos meg, mellom alle plattformene med utstyr jeg har kjøpt på meg problemer med.
Hvis jeg hadde tenkt som Omdahl og mange teknologikritiske røster, så hadde jeg aldri tatt i bruk datamaskiner. Jeg hadde bare ristet på hodet og sagt at jeg ble «låst inne» av Bill Gates, og samtidig blitt stengt ute av samtidens samtaler — hvis og dersom jeg ikke hadde fulgt med i timen, hevet meg med, osv. Jeg tviholdt på mine vinylplater i stedet for CD fram til 1989, og ble sett på som en dinosaur. Jeg har fått en viss renessanse for mitt syn i dag, men det hjalp fryktelig lite med tomme vinylhyller i platesjappa, egentlig. Og hvis jeg ikke husker feil, så kunne jeg sagt det samme ved det første og lekne møtet med Lego at «jeg er bundet av klossens lite smidige tilkoblinger», ikke sant?
Men det er tid for sannhet. Og den sannheten er at uansett hva du kjøper i dag, så kan det hende at alt sammen er dritt og nytt, forseggjort søppel med null verdi i stua i morra. Punktum!
Transformasjonskrise
Medier verden over begynner å kjenne det økonomiske trykket av at vi alle leser produktet uten å legge igjen annet enn ip-adressen vår. Dette kan simpelthen ikke fortsette! Men det finnes ingen snarveier eller raske løsninger, dersom mediehusene i dag låser seg inne med betalingsløsninger det tar bikkja til Jon Michelet tre sekunder å omgå, kopiere, massedistribuere. Det nytter heller ikke å gjemme seg bak et dårligere produkt på nett enn på papir, når papiret er selve problemet.
De fleste løsningene genererer ikke synergier, slik Steve Jobs påpekte i sin presentasjon i Apple-hovedkvarteret i forrige uke. Tiden er kommet for å se litt lenger fram i tid, når ebokleseren Kindle ikke er annet enn ei bok, og du helst skulle hatt noe mellom kontor-PC’en, hjemme-PC’en, iPhone og iPod — ergo ipso sum: iPad.
Muligens kan andre komme med det samme som Apple, bevares! Men i skrivende stund er det ingen produkt som overlapper til de grader det behovet jeg har for å kvittet meg med skolesekken og stikke en dings under armen, og samtidig vite at jeg drar med meg hele den rekken av ting jeg tidligere hadde nedi skolesekken.
Og sutringen rundt tastatur begriper jeg ikke. iPad er utrustet med et helt annet tastatur enn iPhone. Det går ikke an å sammenlikne med et produkt Jobs selv mener er utilstrekkelig. Såpass forventer jeg at folk evner å tenke selv! Og det er fullt mulig på produktsidene til Apple å se de skrikende forskjellen. Det sprekeste hadde selvsagt vært om det ganske raskt kommer et tastatur som stråles med på bordplaten, og som jeg kan skrive med — der og da. Dét hadde vært noe’!
Vi står overfor en transformasjonskrise i alle trykte medier, blant flere bransjer med mageknip. Alt er vanskelig nå, men sannsynligvis må det bli enda verre før det blir bedre. I alle tilfeller hvis vi skal støtte oss til de misunnelige røstene med alt for mye PC-utstyr uten et eple på seg. Jeg er ingen ensom svale med PC og alskens utstyr med null funksjonalitet til Apple. Jeg har imidlertid iPod. Og det har ganske visst irritert meg at jeg ikke styrer musikken 100% selv. Det samme så jeg at musikkjøpene jeg gjorde med Windows Media Player, som ble sett som sikrere enn Apple. Det gikk med den løsningen som dette vi sier om å være «sikrere enn banken» at enten forsvant tjenesten eller så fikk den ikke gullkortet til Finansministeren for et år siden, til å redde mine musikkfiler. De filene var tapt, om det ikke var for at jeg gjorde en tyvkopi. Derfor er det rett og slett fengslende å se argumentene om å bli «låst inne» forvitre…
Bokbransjen i Norge er komplett på hæla, hvis ikke på felgen. De må finne en løsning. Avisene i Norge vil ha en annen løsning enn å dele ut sitt mest dyrekjøpt innhold komplett gratis, med mindre leserne aksepterer dårligere aviser, tynnere redaksjoner, osv. Og platebransjen i Norge vil jo helst ha samme prisen for skivene uten skiver i sjappene, og da kommer vi jo svært, svært langt. I det siste tilfellet er jeg stum av beundring for artistene som protesterer mot tyvkopieringen mens de blir flådd av sine egne, betalte tjenester.
Når kassa er tom
Det er ei grense for alt. Den kommer her og nå. Krisa har vært trykkende mye lenger enn finanskrisa fra 2008. Nedbemanninger er en løsningen, men null er og blir null, når vi snakker om at redaksjonene allerede er skåret inn til beinet. Null er lik null når platesjappa er flyttet til iTunes, CDON, Platekompaniet, m. fl. - hvilket er tilfellet min gamle platehandler i Storgata i Lillehammer. Han søker asyl på Strandtorget, og håper det fortsatt er nok fjortiser til å fore butikken med overskudd fra samleplater, og slikt. Alle andre med sære matvaner, vi må over på nettet.
Og nettmessig står iPod’en min i sannsynlig kontakt med iPad, som jeg håper at Aftenposten (men for all del Dagbladet) skjønner at de kan gi meg til en fornuftig pris. Eller Bokklubben Nye Bøker, der jeg i dag ikke kjøper annet enn det aller nødvendigste — når jeg må! Så er både kommers og komfortable eløsninger forgreinet på et bord! Verre er det ikke, om de trege herrer bak høye snitter ser sitt snitt til å tyne majonestuba og YouTube, forhåpentligvis.
For mediebransjen i Norge kan aldri være alle steder på et sted, med en gang, med mindre de er på nett. Hvis de ikke begriper dette nå, så kan de gløtte over til Stabæk Fotball eller FC Lyn, for å se hva som skjer, når kassa er tom. Da selges til og med bindersene.
Ser de ikke dette nå, så gjør andre det for dem. Det har skjedd før. Det er bare ei uke siden Saab omtrent ikke var mer verdt enn ei pakke med spiker. Det er sikkert ikke den siste spikerpakka til en overdådig pris. Jeg er bare en sølle nettsnekrer…
