På grensen

Det har skapt bøl­ger at tid­li­gere OL-vinner og topp­idretts­ut­øver Kha­lid Skahs barn flyk­tet fra sin far i Marokko i fjor som­mer. Stri­den har vært om moren orga­ni­serte en flukt spe­sial­trente norske sol­da­ter, som et pri­vat opp­drag, og om norske myn­dig­he­ter har visst om dette før brna søkte til­flukt i den norske ambas­sa­den i Marokko. Tvi­len bør til­komme alle par­ter til gode, men det kan synes som om fluk­ten var et ønske fra barna på 13 og 16 år. Dette bør veie tyngst. (Fak­si­mile: VG Nett)

Det er ikke mange år siden USA hadde en omtrent lik­nende sak. Da gjaldt det fem år gamle Elian, som hadde flyk­tet fra Cuba, men der moren druk­net under­veis til USA. Eli­ans tante gikk ret­tens vei for å få beholde ham i «fri­het» mens faren på Cuba for­langte ham utle­vert straks. Det endte med at spe­sial­trent politi måtte ta seg inn i tan­tens hjem og med vold til­bake­føre bar­net til hans far på Cuba. Noe annet ville vært uhørt fordi dette var et langt ster­kere argu­ment for kid­nap­ping enn i til­fel­let Kha­lid Skah.

Når det gjel­der Kha­lid Skahs barn, står det en steil front mel­lom to kul­tu­rer og to for­eldre. Marok­kos pater­na­lis­tiske sam­funn gir fedre større vekt enn mor. Der­for fikk Skah for­eldre­ret­ten etter at han nek­tet barna å reise hjem. Og i Norge satt en mor og for­tvilte fordi hun var blitt til­delt omsorgs­ret­ten i en tid­li­gere barne­for­de­lings­sak. For for­eld­rene kunne ikke for­li­kes, der begge retts­av­gjø­rel­sene bidro til å skjerpe de steile frontene.

Et spørs­mål om ære

Per­son­lig har jeg sett en frå­dende for­ban­net Kha­lid Skah under Bis­lett Games fordi han ikke vant sitt løp i 1993. Det skal inn­røm­mes at jeg sjel­dent har sett et mer enga­sjert men­neske. Men skal dette tale til hans ulempe, når han sann­syn­lig­vis var sin­test på seg selv og en for svak pre­sta­sjon? Nei! Dette er imid­ler­tid med på å illust­rere hvor­dan Skah kan opp­le­ves i øye­blik­ket, slik han selv­sagt tente på alle plug­gene i fjor som­mer, da han opp­da­get at hans kjæ­reste hadde flyk­tet. Til over­mål med fri­lans sol­da­ter fra det norske Forsvaret.

Sin­net ble sik­kert ikke mindre av at marok­kanske myn­dig­he­ter raskt kunne for­telle hvem som hadde hjul­pet barna til å flykte. Når en i til­legg er en såvidt pro­fi­lert idretts­ut­øver, er tapet av anse­else ytter­li­gere skjer­pet. Mediene la ikke mye i mel­lom, der Skah til sist endte på syke­hus, ned­brutt og sik­kert uen­de­lig trist over at hans egne barn hadde rømt fra sin egen far. Hvem ville ikke det? Ingen??? Slett ikke!

Menn sli­ter i til­legg med å få en like­stilt rett til egne barn i Norge. Skah hadde en snø­balls sjanse i hel­vete med sine krav i Norge. For når det opp­står kon­flikt om for­de­ling av barna, så er det så å si en hoved­re­gel at mor skal ha omsorgsretten.

Det absurde er at vi i det hele tatt snak­ker om for­de­ling, som om dette er liv­løse gjen­stan­der, og er i seg selv en under­strek­ning av hvil­ken deli­kat kom­plek­si­tet dette spørs­må­let med­fø­rer. Menn fra andre land har ytter­li­gere pro­ble­mer med å trenge gjen­nom matri­ar­ka­tet i Norge.

Rege­len har der­for vært at barn kid­nap­pes fra Norge. Pus­sig nok er det flest kvin­ner som begår slikt. Og mer absurd er det at barne­bi­dra­get ikke stop­pes, når pen­gene blir utbe­talt til den som kid­nap­per. Myn­dig­he­tene argu­men­te­rer med det abso­lutt rime­ligste stand­punk­tet: pen­gene skal gå til bar­net, ikke den som har omsor­gen. Der­for bry­ter Nav med det fak­tum at bar­net er kid­nap­pet, hvil­ket tross alt er bra.

For Skah er det totalt uri­me­lig at han har fått ret­tens med­hold i Marokko. For mor er det totalt uri­me­lig at barna ikke kom­mer hjem etter som­mer­fe­rien, der far har søkt og fått omstøtt omsor­gen i Marokko. Slikt får hver­ken en hyg­ge­lig eller fre­de­lig utgang. Gjen­tatte gan­ger har da his­to­rien også ver­sert i mediene, så vel her i Norge som i Marokko.

Hen­sy­net til barn

I alle barne­for­de­lings­sa­ker er det hen­sy­net til barns beste som skal veie tyngst i norske retts­sa­ler. Alle går inn i slike pro­ses­ser med en skrå­sik­ker­het som sjel­dent er slik for et eneste barn.

Barn er i prin­sip­pet 100% imot en skils­misse. For barn vet bedre enn de fleste voksne kan huske at opp­brudd i hus­ly­den får ster­kest inn­fly­telse på de minste i fami­lien. Jo eldre barna blir, desto mer ver­bal juling har det også en tendens til å bli. Årsa­ken er opp­lagt. Evnen til å si sin hjer­tens mening øker jo med alde­ren, ikke sant?  Der­for er det i retts­ve­se­net inn­tatt et punkt om at barns selv­sten­dige mening skal vekt­leg­ges etter fylte 12 år. Her lig­ger kjer­nen til spe­tak­kel, når bar­net kan­skje sier at det helst vil bo der enn her, osv.

Igjen er det slik at bar­net er noto­risk mis­tro­isk til evige sann­he­ter. Det løn­ner seg som regel å være mest enig i sist­nevnte taler. Der­for er det gjerne to sider av en sak, når barns argu­men­ter fram­hol­des at det i seg selv er uenig i selve kon­flik­ten, og gjerne spil­ler på begge hes­tene. Jo mer trass, desto mer leker til jul, kan­skje? Og slik rul­ler de triste his­to­riene i mediene uten at den par­ten som hele kala­ba­li­ken egent­lig hand­ler om, er den som får sitt syn igjennom.

Kon­flikt­sky

Barn er egent­lig kon­flikt­sky av natur. Se et eks­tra gløtt inn i en barne­hage, og en leg­ger straks merke til at det er mar­kant rang­ord­ning og for­de­ling mel­lom barna. Det er kun der til­bu­det er mindre enn etter­spør­se­len at barn går til aktiv hand­ling. Ellers ikke. Ergo er det  mer et spørs­mål om å få et avklart for­hold som er vik­tigst for bar­net. Bak sky­ene er jo all­tid him­me­len blå…

Det bisarre i situa­sjo­nen for Kha­lid Skah og Anne Lise Hopstock er at også der kon­flikt­sky. De vil ha ord­ning avgjort en gang for alle, der negge trodde i sin enfol­dig­het at slik var situa­sjo­nen — så vel i Marokko som i Norge. Vel, inn­til den ene kon­spi­rerte mot den andre, og så orga­ni­serte en flukt. Men igjen, det må ha vært for­tvi­lende for mor å få gjen­tatte tele­fo­ner om at barna ville hjem til Norge. Eller slik er ver­sjo­nen her. Mon den også har vært slik i Marokko, også — i hvert fall på papiret.

Nå trek­kes de store kano­nene fram av marok­kanske myn­dig­he­ter. De vil selv­sagt vite om ope­ra­tive norske sol­da­ter har vir­ket inne på marok­kansk ter­ri­to­ri­tum. Det er i så til­fel­ler så tett på en krigs­er­klæ­ring som Regje­rin­gen kan ha vært, enda beslut­tende norske myn­dig­he­ter kon­se­kvent fra dag 1 har benek­tet en hver for­bin­delse med flukten.

Mel­lom lin­jene har det sak­tens ikke vært like krys­tall­klart som uten­riks­mi­nis­ter Jonas Gahr Støre har hev­det. Det kan fort­satt stil­les spørs­mål ved hvor­dan dette har vært hånd­tert i som­mer­var­men, for uan­sett hvor dette ender, så opp­står det flere spørs­mål for hver gang vi får en avkla­ring. Da blir det vans­ke­lig for opi­nio­nen å danne seg et bilde, elelr medier får et ytter­li­gere fri­ere rom til nye sen­sa­sjo­ner. Slikt kan hver­ken Marokko eller Norge være bekjent av.

Ukul­tur og rørte tyttebær

Nå koker saken anta­ke­lig ned til at det er en usunn sub­kul­tur i vårt mili­tære etter­ret­nings­ve­sen. Det er her det ope­ra­tive utsty­ret, per­so­nel­let og kom­pe­tan­sen har vært til salgs og på utlån, for å hjelpe to for­tvilte ten­årin­ger i Marokko. Som kan­skje har vært holdt til­bake mot sin vilje, slik de har argu­men­tert — trygt til­bake i Norge mens far blå­nek­ter og har den marok­kanske opi­nio­nen i ryggen.

Tid­li­gere for­svars­mi­nis­ter Anne Grethe Strøm Erich­sen har for­holdt seg stum i saken. Hun avle­verte depar­te­men­tet til den nye minis­te­ren ved regje­rings­skif­tet i okto­ber 2009 uten et ord til Grete Faremo. Hun har sett ut som en sprengt uer på TV, lenge. Og Faremo har erfa­ring med at sub­kul­tu­rer er poten­si­elt krutt under hen­nes eget ministersete.

Det var slik dagens for­svars­mi­nis­ter måtte gå av som olje– og energi­mi­nis­ter i Regje­rin­gen Jag­land i 1996 fordi hun etter egen argu­men­ta­sjon satt stille for lenge og ikke fore­tok seg noe i etter­raks­ten av Nor­ges største avlyt­tings­skan­dale, Lund­kom­mi­sjo­nen. Mens pro­fes­sor Berge Furre satt i kom­mi­sjo­nen, så vokste etter­ret­nings­map­pen hans, og mer enn noe doku­men­terte hvil­ken para­noia og ulov­lig avlyt­ting man fore­tok seg i de samme gemak­ker som nå fin­sik­tes for ukultur.

Men igjen: Det er all­tid for­budt med kinap­ut­ter til barn — uan­sett alder! I denne saken er det noen som tren­ger et opp­frisk­nings­kurs. Pus­sig nok er det den debatt­friske riks­an­tik­var Jørn Holme som satt i den sto­len da sol­da­tene kan­skje brøt en bunt med reg­ler og lover. Tid­li­gere for­svars­sjef Die­sen for­søkte til og med å røske opp i uve­se­net uten å bli lyt­tet til.

Joda, det er nok norsk vir­ke­lig­het på sitt beste… Det blir nok rørte tytte­bær til fro­kost i mor­gen også, hvis og om en skal ta mediene på alvor. Og det gjør vi vel, gjør vi ikke?

Print PDF