Det har skapt bølger at tidligere OL-vinner og toppidrettsutøver Khalid Skahs barn flyktet fra sin far i Marokko i fjor sommer. Striden har vært om moren organiserte en flukt spesialtrente norske soldater, som et privat oppdrag, og om norske myndigheter har visst om dette før brna søkte tilflukt i den norske ambassaden i Marokko. Tvilen bør tilkomme alle parter til gode, men det kan synes som om flukten var et ønske fra barna på 13 og 16 år. Dette bør veie tyngst. (Faksimile: VG Nett)
Det er ikke mange år siden USA hadde en omtrent liknende sak. Da gjaldt det fem år gamle Elian, som hadde flyktet fra Cuba, men der moren druknet underveis til USA. Elians tante gikk rettens vei for å få beholde ham i «frihet» mens faren på Cuba forlangte ham utlevert straks. Det endte med at spesialtrent politi måtte ta seg inn i tantens hjem og med vold tilbakeføre barnet til hans far på Cuba. Noe annet ville vært uhørt fordi dette var et langt sterkere argument for kidnapping enn i tilfellet Khalid Skah.
Når det gjelder Khalid Skahs barn, står det en steil front mellom to kulturer og to foreldre. Marokkos paternalistiske samfunn gir fedre større vekt enn mor. Derfor fikk Skah foreldreretten etter at han nektet barna å reise hjem. Og i Norge satt en mor og fortvilte fordi hun var blitt tildelt omsorgsretten i en tidligere barnefordelingssak. For foreldrene kunne ikke forlikes, der begge rettsavgjørelsene bidro til å skjerpe de steile frontene.
Et spørsmål om ære
Personlig har jeg sett en frådende forbannet Khalid Skah under Bislett Games fordi han ikke vant sitt løp i 1993. Det skal innrømmes at jeg sjeldent har sett et mer engasjert menneske. Men skal dette tale til hans ulempe, når han sannsynligvis var sintest på seg selv og en for svak prestasjon? Nei! Dette er imidlertid med på å illustrere hvordan Skah kan oppleves i øyeblikket, slik han selvsagt tente på alle pluggene i fjor sommer, da han oppdaget at hans kjæreste hadde flyktet. Til overmål med frilans soldater fra det norske Forsvaret.
Sinnet ble sikkert ikke mindre av at marokkanske myndigheter raskt kunne fortelle hvem som hadde hjulpet barna til å flykte. Når en i tillegg er en såvidt profilert idrettsutøver, er tapet av anseelse ytterligere skjerpet. Mediene la ikke mye i mellom, der Skah til sist endte på sykehus, nedbrutt og sikkert uendelig trist over at hans egne barn hadde rømt fra sin egen far. Hvem ville ikke det? Ingen??? Slett ikke!
Menn sliter i tillegg med å få en likestilt rett til egne barn i Norge. Skah hadde en snøballs sjanse i helvete med sine krav i Norge. For når det oppstår konflikt om fordeling av barna, så er det så å si en hovedregel at mor skal ha omsorgsretten.
Det absurde er at vi i det hele tatt snakker om fordeling, som om dette er livløse gjenstander, og er i seg selv en understrekning av hvilken delikat kompleksitet dette spørsmålet medfører. Menn fra andre land har ytterligere problemer med å trenge gjennom matriarkatet i Norge.
Regelen har derfor vært at barn kidnappes fra Norge. Pussig nok er det flest kvinner som begår slikt. Og mer absurd er det at barnebidraget ikke stoppes, når pengene blir utbetalt til den som kidnapper. Myndighetene argumenterer med det absolutt rimeligste standpunktet: pengene skal gå til barnet, ikke den som har omsorgen. Derfor bryter Nav med det faktum at barnet er kidnappet, hvilket tross alt er bra.
For Skah er det totalt urimelig at han har fått rettens medhold i Marokko. For mor er det totalt urimelig at barna ikke kommer hjem etter sommerferien, der far har søkt og fått omstøtt omsorgen i Marokko. Slikt får hverken en hyggelig eller fredelig utgang. Gjentatte ganger har da historien også versert i mediene, så vel her i Norge som i Marokko.
Hensynet til barn
I alle barnefordelingssaker er det hensynet til barns beste som skal veie tyngst i norske rettssaler. Alle går inn i slike prosesser med en skråsikkerhet som sjeldent er slik for et eneste barn.
Barn er i prinsippet 100% imot en skilsmisse. For barn vet bedre enn de fleste voksne kan huske at oppbrudd i huslyden får sterkest innflytelse på de minste i familien. Jo eldre barna blir, desto mer verbal juling har det også en tendens til å bli. Årsaken er opplagt. Evnen til å si sin hjertens mening øker jo med alderen, ikke sant? Derfor er det i rettsvesenet inntatt et punkt om at barns selvstendige mening skal vektlegges etter fylte 12 år. Her ligger kjernen til spetakkel, når barnet kanskje sier at det helst vil bo der enn her, osv.
Igjen er det slik at barnet er notorisk mistroisk til evige sannheter. Det lønner seg som regel å være mest enig i sistnevnte taler. Derfor er det gjerne to sider av en sak, når barns argumenter framholdes at det i seg selv er uenig i selve konflikten, og gjerne spiller på begge hestene. Jo mer trass, desto mer leker til jul, kanskje? Og slik ruller de triste historiene i mediene uten at den parten som hele kalabaliken egentlig handler om, er den som får sitt syn igjennom.
Konfliktsky
Barn er egentlig konfliktsky av natur. Se et ekstra gløtt inn i en barnehage, og en legger straks merke til at det er markant rangordning og fordeling mellom barna. Det er kun der tilbudet er mindre enn etterspørselen at barn går til aktiv handling. Ellers ikke. Ergo er det mer et spørsmål om å få et avklart forhold som er viktigst for barnet. Bak skyene er jo alltid himmelen blå…
Det bisarre i situasjonen for Khalid Skah og Anne Lise Hopstock er at også der konfliktsky. De vil ha ordning avgjort en gang for alle, der negge trodde i sin enfoldighet at slik var situasjonen — så vel i Marokko som i Norge. Vel, inntil den ene konspirerte mot den andre, og så organiserte en flukt. Men igjen, det må ha vært fortvilende for mor å få gjentatte telefoner om at barna ville hjem til Norge. Eller slik er versjonen her. Mon den også har vært slik i Marokko, også — i hvert fall på papiret.
Nå trekkes de store kanonene fram av marokkanske myndigheter. De vil selvsagt vite om operative norske soldater har virket inne på marokkansk territoritum. Det er i så tilfeller så tett på en krigserklæring som Regjeringen kan ha vært, enda besluttende norske myndigheter konsekvent fra dag 1 har benektet en hver forbindelse med flukten.
Mellom linjene har det saktens ikke vært like krystallklart som utenriksminister Jonas Gahr Støre har hevdet. Det kan fortsatt stilles spørsmål ved hvordan dette har vært håndtert i sommervarmen, for uansett hvor dette ender, så oppstår det flere spørsmål for hver gang vi får en avklaring. Da blir det vanskelig for opinionen å danne seg et bilde, elelr medier får et ytterligere friere rom til nye sensasjoner. Slikt kan hverken Marokko eller Norge være bekjent av.
Ukultur og rørte tyttebær
Nå koker saken antakelig ned til at det er en usunn subkultur i vårt militære etterretningsvesen. Det er her det operative utstyret, personellet og kompetansen har vært til salgs og på utlån, for å hjelpe to fortvilte tenåringer i Marokko. Som kanskje har vært holdt tilbake mot sin vilje, slik de har argumentert — trygt tilbake i Norge mens far blånekter og har den marokkanske opinionen i ryggen.
Tidligere forsvarsminister Anne Grethe Strøm Erichsen har forholdt seg stum i saken. Hun avleverte departementet til den nye ministeren ved regjeringsskiftet i oktober 2009 uten et ord til Grete Faremo. Hun har sett ut som en sprengt uer på TV, lenge. Og Faremo har erfaring med at subkulturer er potensielt krutt under hennes eget ministersete.
Det var slik dagens forsvarsminister måtte gå av som olje– og energiminister i Regjeringen Jagland i 1996 fordi hun etter egen argumentasjon satt stille for lenge og ikke foretok seg noe i etterraksten av Norges største avlyttingsskandale, Lundkommisjonen. Mens professor Berge Furre satt i kommisjonen, så vokste etterretningsmappen hans, og mer enn noe dokumenterte hvilken paranoia og ulovlig avlytting man foretok seg i de samme gemakker som nå finsiktes for ukultur.
Men igjen: Det er alltid forbudt med kinaputter til barn — uansett alder! I denne saken er det noen som trenger et oppfriskningskurs. Pussig nok er det den debattfriske riksantikvar Jørn Holme som satt i den stolen da soldatene kanskje brøt en bunt med regler og lover. Tidligere forsvarssjef Diesen forsøkte til og med å røske opp i uvesenet uten å bli lyttet til.
Joda, det er nok norsk virkelighet på sitt beste… Det blir nok rørte tyttebær til frokost i morgen også, hvis og om en skal ta mediene på alvor. Og det gjør vi vel, gjør vi ikke?
