Så er det ugjenkallelig forbi. De 21. olympiske vinterlekene i Vancouver er over. Og det ble nesten like spennende og moro som i 1994, da lekene var her i Lillehammer. Nå snakkes det om et nytt OL til Lillehammer i 2022, som om det er gjort i en håndvending fordi IOC (ringenes herrer) har sagt at de vil ha lekene hjem til Norge.
Nå som det ble for dyrt å arrangere et arktiskt OL i Tromsø i 2018, er det etter mitt syn meget naivt å tro at idretts-Norge vil gå for et nytt OL på Lillehammer. Men ordfører Synnøve Brenden Klemetsen er ikke tanken fremmed, selv om hun understreker at det er langt viktigere i få ungdoms-OL til byen i 2016.
Etterplapring
Det er etter et møte mellom kulturminister Anniken Huitfeldt og IOC-president Jaques Rogge at spekulasjonene om et nytt OL til Norge i 2022 er kommet på banen. Det er en selvfølge at IOC ønsker lekene spredd rundt i verden. Sånn sett er det pussig at IOC-presidenten går så høyt på banen dersom dette var agenda for møtet mellom den norske kulturministeren og IOC-presidenten. Det kan også være at dette var regulær svada, slikt som høver seg i slike sammenhenger, på linje med at de store popmusikerne snakker om hvor trivelig det er i Norge, osv.
Mye etterplapring har blitt til store nyheter i Norge ikke minst når det dreier seg om hvem og hvor og hvordan nordmenn har utmerket seg. Ikke uten en viss synkronisitet, så ble planene om en storfilm om «Kontiki-ferden» lansert — med krefter bak publikumsvinneren Max Manus (Joachim Rønning og Espen Sandberg, 2008). Dette ble en av de mest refererte nyhetene, der det var med et visst vemod jeg så min gamle geogriafilærer Thor Heyerdahl påpeke at det største problemet med filmen vil være casting av hans far. Ingen syntes å være det spor opptatt av at den eneste norske filmen som har vunnet en Oscar-statuett er nettopp dokumentafilmen om den dristige ferden til Kontiki!
Men hvis det er alvorlig ment at IOC ønsker seg et nytt OL i Norge, så er det mange krefter i spill for at det nettopp ikke skal bli på Lillehammer. Årsakene er at diskusjoner om hvor et OL skal ligge, er som alle lokaliseringsdebatter et grundig moment i «skit i Norge, Leve Toten». Alle vil at sin region eller område skal tilgodeses. Og 28 år etter fascisten Juan Antonio Samaranch utropte Lillehammer til de beste lekene - ever, så er det at dette skal disponere for et nytt superstevne på Lillehammer.
Jo, takk som byr. Jeg husker spetakkelet rundt pengebruken forut for lekene i 1994!
Men det hører til historien at jeg var grundig mot et OL helt fram til 15. oktober 1988. Etterpå satte min beste venn her i livet ord på hvilken utfordring som lå foran oss:
Nå blir det synd på lillehamringene. Her blir det bråk!
Han fikk grundig rett, helt fram til 12. februar 1994. Og i hvert fall etter dagen i dag, for 16 år siden. For det er nøyaktig seksten år siden vi så flammene slukke i Lysgårdsbakken, og d’herrer overleverte det nye OL-flagget til ordføreren i Nagano, Japan. Vi tok på oss spanderbuksene under Lillehammer-OL, og fikk skiftet ut Oslo-flagget fra 1952. Etter det har vi levd på myten om Lillehammer-lekene som de beste - ever!
Utsikt til paradiset
Her jeg bor, har jeg orkesterplass til Lysgårdsbakkene. Det er altså seksten år og seksten dager siden Tor Heyerdahl, sammen med Liv Ullmann, diktet oss inn i eventyrene på ny i 1994, i nettopp Lysgårdsbakkene. For alle som tror at dette er et glemt og forbigått sted i Lillehammer, så kan jeg her og nå avkrefte det. Hoppbakkene er i hyppig bruk, og ble ikke et slikt spøkelsessted som de under Albertville og Tignes etterpå.
Jeg tenker ofte tilbake på disse magiske dagene, og dette øyeblikket da pinadø værgudene sto lillehamringene bi, da det begynte å drysse puddersnø midt i åpningsseremonien. Aldri har det vært så mange faktorer som spile på ett og samme lag, som under vinterlekene i Lillehammer — til tross for at de også var de kaldeste i manns minne. Det var samme været den gang, som den vinteren vi har hatt til nå i år. Og det gir sine helt spesielle følelser på en dag som denne. I Lillehammer har stemningen siden ikke vært den samme.
Derfor er det at jeg håper spetakkelet rundt et framtidig OL betyr en forbigåelse av Lillehammer. Kanskje de kan legge noen av øvelsene hit, slik Gjøvik og Hamar profiterte på sin del av OL-eventyret? Til lillehamringenes sorg har Hamar krystet mest ut av det hele. Eller som en bekjent sa i fjor sommer, da det igjen blusset opp til en lokaliseringsdebatt omkring hovedsete for et universitet i Mjøsområdet: I Lillehammer har de aldri skjønt verdien av å bygge nettverk og å bygge beslutningsdyktige allianser.
Det er noe ekstremt riktig i dette. Alt av det som er verdt å vite om slike fellesskapsprosjekter, det er at i stridens kjerne trekker Hamar alltid det lengste strået. Og mysteriet er størst på Lillehammer, enda det ikke er stort annet å si enn at dette visste vi på forhånd — for den som fulgte med i timene.
Teater Innlandet
Nå sist var det et teaterprosjekt, Teater Innlandet, som skapte en slik debatt om lokalisering. På papiret skal dette bli et regionteater for Hedmark og Oppland. I seg selv uskyldig nok, hadde det ikke vært for at i Hedmark har de et regionteater allerede. Og tross at Oppland nesten vraket prosjektet på siste fylkesting, så tok ingen notis av de stillingsannonsene som ble publisert i desember i fjor — på vegne av Teater Innlandet. Der sto det at den som skulle ansettes, måtte påregne at fast arbeidssted ville bli Hamar. Vel, disse stillingsannonsene ble trukket tilbake fordi de ikke hadde rot i endelige vedtak. Men vi ser jo hvilken vei skoa peker, allerede. Hamar og Hedmark har fått opplendingene til å dele kostnadene av det de allerede hadde fra før, bare med den forskjellen at det skiftet navn, ham og litt bekvem sunnmørsvømming i de rette komiteer.
Paradoksalt nok er det slik at gudbrandsdølene er minst like irritert på Lillehammer som gjøvikenserne og hamarsingene. Dette er en mektig kruttønne, når det blir debatt, om hvor noe skal ligge i dette distriktet. For Gjøvik har alltid hatt en skyggeside i de fleste debattene. Derfor er de mest interessert i satsing på egen kjøl. De kom med i OL-arbeidet som en interessert og velvillig part. Hamar ble mer eller mindre tredd ned over hodet på lillehamringene, der de på Hamar vil insistere på byens førstefødselsrett. Og jaggu ble ikke det mest iøynefallende byggverket reist på Hamar…
Når en står på taket her i Madshus Panorama, som altså er taket til den opprinnelige skifabrikken, så har jeg et mektig panorama, jfr. bildet. Jeg ser nesten helt ned til midten av Mjøsa, om det ikke var for at odden der Storsanden ligger, den stikker ut og skygger for utsikten helt ned til Mjøsbrua. Det er med undring jeg tenker at dersom en lanserte Mjøsa som hovedstad, så ville samtlige bli nødt til å samarbeide. Da ville hver og en bli ansvarliggjort til at prosjektene ikke går til bunns i meningsløs kjekling om alt fra viskelær til overlær og presedens.
Andre ville sikkert klødd seg i hodet over hele denne kranglingen, for det er da et område uten egentlige grunner til lokal motstand og kontraproduktive bakvaskelser. Men det springende spørsmålet er jo når det ikke har vært strid på «Oplandene», som det så smukt heter i historiebøkene om det samme området. Til det er svaret gitt: Aldri!
Og så lenge fylkesinndelingen var slik at Kristiands amt inkluderte både Gjøvik, Hamar og Lillehammer som et flertallsvalg i enmannskretsen, så var det sannelig en hamarsing som havnet på Stortinget ved hvert eneste valg. Det er klart at slikt etablerer visse mønstre. Det er fruktesløst å fristille folket i denne regionen fra mistenksomhet og generasjoner med motsetninger.
Noe sentralsykehus i Pellervika, som skulle løse det faktum at hamarsingene hadde forsømt sitt sykehus i tiår etter tiår — det ble heldigvis ikke noe av. I dagens økonomiske debatter i Helse Sør-Øst er dette en velsignelse, for sykehuset i Pellervika ville ha lagt ned sykehusene alle andre steder. Det hadde vært til minst glede for alle parter. Så får det bli et universitet med sete på Hamar i stedet — sånn rett ved siden av praktbygget til Teater Innlandet.
Dette blir ganske sikkert de neste postene på programmet. For noen avsluttende akt i denne bykampen finnes ikke. En krangel om et framtidig OL på Lillehammer vil garantert ikke bli like vellykket denne gang. Kanskje det er et håp i ungdommen?
