Det er med et visst vemod det igjen er tid for vinterolympiade. For hver gang beveger Lillehammers eventyr i 1994 seg ytterligere inn i skyggen. Ikke uten grunn var det at man i Lillehammer hadde kickstart på ny profilering av OL-byen denne uka. Men her og nå lar vi alt handle om Vancouver 2010.
Det vil bli lange kvelder og seige morgenvakter for den som skal få med seg alt. Det ligger an til så mange slags rekorder i år, der NRK altså planlegger totalt 500 sendetimer til det norske folk. Og dette er hele 200 timer mer enn ved forrige OL, som var sommerlekene i Beijing i 2008.
HD-TV
Det er en milepæl at NRK sender alle bildene fra Vancouver på HD. Dette er første gang at teknologien rulles 100% ut i Norge. Til nå har det vært TV2 og TV Norge, som har sett sitt konkurransefortrinn på spesielt populære TV-serier til å sende i HD — høyoppløste og heldigitaliserte TV-bilder. En stille revolusjon fordi vi i Norge er teknologisk nysgjerrige, og vil helst ha det første av det siste på hightech. Nå får vi bare en sniktitt inn i framtiden, egentlig. Grunnen er at de fleste har flatskjermer som kun er HD-ready, ikke Full HD.
Det vil si at mange skjønte hvilken vei skoa pekte da det digitale bakkenettet ble innført. I god tid før OL var samtlige nordmenn, som til da hadde tatt inn signalene direkte fra ei antenne, koblet opp til den nye tids teknologi. Det er umulig å se TV uten en dekoder forberedt for HD, uansett om en har valgt bakkenettet, kabel-TV eller satelitt. En dekoder som konverterer signalene i HD, er tvingende nødvendig.
I tillegg valgte vi i Norge den hvasseste teknologien i ett enkelt byks mens tyskerne og svenskene valgte en mellomløsning. Derfor er overgangen til HD-TV ikke fullt så kritisk i Norge, som i Tyskland og Sverige. Men noen sitter nok og tror de ser fullblods HD-sendinger på en klone…
Det handler om hvordan signaler blir komprimert ned til senderne, og oppløsningen tilbake til hver enkelt skjerm. Svært mange skjermer i Norge er HD-ready foreløpig, der bildet i beste fall er 1080i — invertert=tegner ut en enklere bildealgoritme enn Full-HD på 1080p – progressivt. Dette betyr at bildet er maksimalt tegnet ut i 1080 linjer, der TV’en foretar en forenklet beregning i forhold til 1080p. Skjermene utnytter ikke teknologien fullt ut. Men dette er omtrent en månelanding bedre enn de opprinnelige 4:3-skjermene. Mange hevder med rette at HD-TV er like betydningsfullt for mediet som innføringen av fargefjernsyn i sin tid var det — for 40–45 år siden.
Og skal jeg være litt forsiktig, så har ekspertene helt rett. Jeg sitter med en 42 tommers plasmaskjerm. Det hevdes at optimalt burde jeg hatt 50 tommer for å utnytte bildets fordeler fullt ut for plasmaskjermer. Det skiter jeg i, for nå er det kino i stua hos meg. Og hadde jeg hatt en LCD-skjerm, så er anbefalingen at man minst må ha en 32 tommers skjerm med 16:9. Det er altså himmelvid avstand fra luksusmodellene på 28 tommer og to kanaler, en med og en uten refleks på NRK — anno dazumal i 1972… Og jeg har — i den grad høyt hårfeste gir anledning til dette i det hele tatt – fått skikkelig bakoversveis!
Vemodig og vakkert
Åpningsseremonien så jeg to ganger. Det skyldtes at jeg fikk ikke sove natt til lørdag, sånn at det var like greit å bruke tida til noe ufornuftig. Derfor sto TV på i bakgrunnen mens jeg fiklet med mitt på internett. (Nei, puppene til Pamela er et tilbakelagt stadium i det forrige tusenåret…)
Jeg åpnet med å se litt på TV før jeg satte meg ved PC’en. Og jeg ble ikke forstyrret ved “burken” før Joni Mitchells Both Sides Now intonerte i British Columbia Place i Vancouver. Da ble jeg rykket tilbake til TV-skjermen.
Åpningsseremonien har i 16 år hatt en mal og standard som ble satt i Lillehammer. Det var her verden første gang fikk øynene opp for at denne biten av de olympiske vinterlekene kunne være noe langt annet enn viftende flagg og tre sekunder med stolte deltakere fra sitt eget hjemland. Det vil si at jeg husker mine journalistvenner fortelle opprømt om at avslutningsseremonien i Albertville i 1992 ville blåse lua av alle tradisjoner. De norske penneknektene holdt til like ved stadion, der lekene skulle avsluttes det året.
I dag handler åpningen om et fullformat TV-show, der det skal vises fram alt annet enn det idrettslige. Så også i Vancouver. Og mer og mer handler pussig nok vinter-OL om den hvite manns herjinger til livets opphold i de siste 300–400 år, dersom vi skal se på vektleggingen av urbefolkningenes plass i Vancouver. Også det startet i Lillehammer med piktogrammer, profilering og pins med historiske røtter og symboler.
Jeg satt altså og så kanadierne gjenfortelle sin brutale behandling av indianere og inuitter i fortid, fram til et fargerikt fellesskap inenndørs i hallen. Også det en milepæl at åpningsseremonien var innendørs for første gang. Snart er det bare publikum uten billetter i OL-byen som deltar i en vinterolympiade. Mer og mer av idretten trekker innomhus. I Vancouver har de hatt et såvidt mildt klima til nå at det må heftig tilkjøring av snø, for i det hele tatt å avholde lekene. Enda var det flere avlysninger på grunn av regn og lite snø på lekenes første dag.
Mot slutten av selve showet ble det tid til å dvele ved de endeløse præriene i dette vidstrakte landet eller kontinentet. Det var da de slapp til Joni Mitchell. Med sine røtter på nettopp på prærien i Canada, ble det et mektig bilde på noe mer enn bare pralende egenreklame. Og rett skal være rett at da jeg så igjen showet på lørdag morgen, så la jeg merke til den heftige teknologien som nå rettferdiggjøres i HD.
Du milde Moses, hvilket eruptivt og detaljert bilde «gutta med skrujern» hadde fått i stand, til å gi publikum en oppvisning i teknologiens mirakler. Mens Wayne Shorters magiske sopransax fluktuerte over flerkanals høyttalere, som setter stereo i et lite og smalt hjørne, var det altså at bruken av bildeteknologiens mirakler regnet over oss i milliarder av piksler og en fargeprakt knapt vist på TV tidligere. WOW!
En kattemyk koreaner
Skøyter er den idretten som først kom i hus av vinteridrettene utenom de hallidrettene fra før. Det er den sportsgreina som har voldt oss nordmenn mest bry, etter at hopp nesten ble en anorektisk spagat — på grunn av en svenske på 1980-tallet. Derfor var det ingen overraskelse at kråkene fra nord ikke flakset langt nok ned i bakken, når de samtidig er for lette — både på badevekta og i to omganger. Et godt hopp er ingen prestasjon lenger.
Lenge så det ut til at dette skulle bli en parademarsj for nederlenderen Sven Kramer, den mestvinnende skøyteløperen siden Torino-OL. Men det gikk fort på skøytene for franskmannen Contin først. Så kom en kattemyk koreaner og utfordret samtlige løpere, og dro en seig Bobby Young kjapt rundt i sitt parløp. Seung-Hoon gikk inn til en glimrende sølvmedalje, paradoksalt nok etter at NRKs skøyekommentator Eriksen hadde påpekt at k
oreanerne dominerer på korbaneløpene men har ikke fått fram en eneste langdistanseløper. Så feil kan man altså ta… både han og jeg!
Håvard Bøkko ble snytt for en medalje på grunn av koreaneren. Ingen tvil om annet. Her kom en som ikke var påmeldt i medaljekampen, og lagde spetakkel for alle med rundetider etter Kramer, og som måtte skifte skjema etter koreanerens løp. Men Håvard Bøkko klarte det miraklet å miste bronsjen med 75 hundredeler, som i dagens hallidrett er mye, men som i fortidens utendørsidrett ville blitt sett som ei syltynn stripe sennep.
Bøkko har hatt alt annet enn en enkel sesong og oppladning til Vancouver. Det har handlet mer om privat trener og lite om skøyter. Derfor var det nok en lettet skøyteløper som så at det også er mulig å få opp turtallet på skøytebanen, ikke utenfor. Det blir kanskje mer spennende enn vi trodde på forhånd fordi isen suger kreftene ut av de fleste. Og Bøkko har fått prøvd krefter og sett at de holder hele veien til pallen, dersom han har en optimal dag. I tillegg er det ikke flere jokere i skøyteflokken!
Skjøt etter løpende vilt
Det røyner litt på medaljekandidatene. To opplagte medaljer har en fasit i null, så langt. Det ble derfor et tøft folkekrav at jentene skulle reise kjerringa i skiskyting. Der har vi hatt en viss dominans,.Men den som sto for bedriftene før, hun sitter ved kommentatorbordet til NRK i dag.
Tora Berger var på forhånd utsett til en medalje, på en optimal dag. Og det var henne vi i Oppland måtte satse på, når en av verdens mestvinnende fylker i vinteridrett snart er utradert fra OL-kartet. Jeg sitter blant annet og skriver i samme bygg som Alv Gjestvangs bedrift. Han er bronsjevinner på skøyter fra Squaw Valley i 1960. Håkon Brusveen, Simon Slåttvik og Brit Pettersen Tofte er også tidligere olympiske medaljører fra Lillehammer og Oppland. Og det finnes flere…
Slik gikk det ikke. Derimot gikk Ann Kristin Flatland et bortimot perfekt skiløp, og skjøt ned blinker i en fei. Det var dessverre en kant ut for Flatland, til en plass på pallen. Hun har overtatt etter Liv Grethe Poirée som lagets peneste og mest interessante skiskytter, like frisk og blid som Poirée i forrige OL. I hvert fall når Tora Berger mest sannsynlig skjøt etter løpende vilt i de kanadiske skoger enn å treffe blink på stadion. Noe annet kan 2 bom ikke forklares med, når farta i sporet slett ikke holdt tritt med en avsporet Dovresprinten på Raumabanen med nedsatt fart fra før.
Alt i alt
tegner dette til å bli et spennende OL, når også de mest opplagte medaljekandidatene sliter. Da blir det konkurranse. Og i sofakroken blir det faktisk mye morsommere å delta enn å vinne.
Uten de nasjonale brillene er dette et fullblods underholdningsprogram. Legg merke til de sømløse overgangene mellom Vancouver og Marienlyst, som i gamle dager var enten Televimsen eller en blå plakat med teksten: Beklager — teknisk feil. TV-hverdagen er nå blitt global og direkte med split-screen og mye teknologisk snadder.
Med Anne Rimmen i studio så blir jeg jeg sjeldent sur, bare blid! Pene jenter — det har vi!
