Winter wonderland

Ja, det er tit­te­len fra en av de store schlä­gerne vinter-OL på Lil­le­ham­mer fr 26 år siden. Vi opp­le­ver kan­skje tet til­sva­rende vær i år. Mye snø, mye sol og gnist­rende føre. Ikke rart det er mye folk ute og går, om dagen.

Selv har jeg ikke helt fått far­ten på skoa ennå. Det tar litt tid før krop­pen og jeg er i rute med det været som regje­rer ute. Ofte er jeg for raskt ut av start­blokka, og det straf­fer seg rime­lig kjapt etterpå. Der­for står et par vin­duer høyt på dags­or­den, men da bør det bli mil­dere og mindre sol før jeg hen­ter pusse­skin­net. Det vil si at jeg fikk en boks med magi av mor i fjor som­mer, som etter en lett dusj over vin­dus­fla­ten kan tør­kes vekk til et git­rende resul­tat. I dag må jeg prio­ri­tere å hente en pakke på Pos­ten. det er en fin liten tur, i et slikt prakt­fullt vær.

Litt pin­lig

På lør­dag møtte jeg noen fra det gamle nabo­la­get på Ving­nes. Hun kunne for­telle at en av mine med­mu­si­kan­ter i Lil­le­ham­mer Musik­for­ening og far til en barn­doms­venn, for­lot oss jul­af­ten i fjor. Hun hadde selv ikke vært i begra­vel­sen, men der skulle elv­sagt jeg ha vært. Jeg antar at mine for­eldre også ville gått, der­som de hadde sett annon­sen i lokal­avi­sen. Men far kom rett før jul hjem fra syke­hu­set, og kunne fort ha slått følge med en av de andre fra Ving­nes. Det døde en annen fra Ving­nes, samme natt som fars hjerte stop­pet på syke­hu­set, så det var til­strek­ke­lig emd bal­lade fra før — for dem og oss. Jeg sto over den begra­vel­sen, også.

Men det tyn­nes i rek­kene av de som en gang var de «voksne» i mitt gamle nabo­lag på Ving­nes. En av dem har klart å bli olde­mor, til og med. Til ei jente som er som snytt ut av nesen på sin mor, en avdød klasse­venn­inne. Hun ble begra­vet dagen etter min 40 års­dag. Og der var, hel­dig­vis. Men uen­de­lig trist, jeg må inn­rømme det.

Dagene gryr

litt tid­li­gere enn for bare et par uker siden. Far er vel­dig opp­tatt av hvor mye len­ger dagene er blitt. Selv gle­der jeg meg over at det ikke er behov for lampe­lys hele døg­net inne. Det er noe herk å arbeide under lese­lam­per, der jeg har fått los på en slik alle advo­ka­ter har på TV. De er mye bedre å arbeide under, så her har jeg et pro­sjekt. Det fin­nes en lampe på stor­sen­tereet i Char­lot­ten­berg i Sve­rige. De gamle og jeg tok en tur dit, for en uke siden. Jeg kjørte fordi bilen hadde vært på ser­vice, og da var det på tide med en skik­ke­lig luftetur.

Sola er blitt vik­ti­gere og vik­ti­gere i livet. Det er vel en 20 år siden jeg skjønte at det var en sam­men­heng mel­lom høy­den på sola og min melan­koli i før­juls­stria. Ikke minst skjønte jeg dette etter en stu­die­tur til Jugo­sla­via i desem­ber 1983.

Jada, jeg har vært i alle de byene som ble et trist kap­pi­tel i de for­fer­de­lige bor­ger­kri­gene på Bal­kan. Sara­jevo, Mos­tar, Dubrov­nik og i mine øyne Euro­pas styg­geste og mest ille­uk­tende by: Beo­grad. Der var det skik­ke­lig østblokk-stemning, til tross for at dette var det eneste lan­det som sto uten­for Jern­tep­pet, men som i mangt og mye min­net om det.

I grun­nen ble 1980-tallets rei­ser fore­tatt til strøk som sei­nere fikk betyd­lig omtale for sin poli­tiske insta­bi­li­tet. Jeg følte meg en tid som Gra­ham Greene. Hans bøker med glimt fra områ­der, som snart skulle for­vitre, ble omtrent en stan­dard hos ham. Noen ville til og med ha det til at han var fram­synt. Jeg støt­ter Greene i at han reiste kun til ste­der det var blest om i sam­ti­den, og at det var en reint til­fel­dig­het at han pub­li­serte en roman rett før den tids­inn­stilte bom­ben detonerte.

Kjøpe bok om Dagbladet

Jeg må nok ut og kjøpe ei bok i dag. Min gode venn og eks­kol­lega i Dag­bla­det, Ottar Jakob­sen, har debu­tert med sin første bok Dag­bla­det — Beret­nin­gen om et avis­mord, på Bas­ker­ville for­lag. Jeg er ikke mindre spent etter at Aften­pos­ten har lest boka, og vendt tom­me­len ned. Her blir det vik­tig å se på flere sider enn ute­luk­kende Ottars meget kri­tiske blikk på Jens P. Hey­er­dahls rolle i å lense penge­bin­gen, en av Nor­ges rikeste aviser, som i dag lever i eksil på Havne­la­ge­ret i Oslo. Før bolt­ret avi­sen seg på ni eta­sjer i eget hus ved City­pas­sa­sjen i Akers­gata. Flytte­las­set skjedde lenge etter at Jens P. rai­det bladet, forresten.

Men det er vemo­dig å lese alle de ned­slå­ende nyhe­tene om ned­be­man­nin­ger og kutt i Dag­bla­det. Ikke minst er dette på mange måter blo­dig urett­fer­dig fordi Dag­bla­det leder an i for­mat. Jeg blir mer og mer glad i søn­da­ge­nes nye stør­relse på Dag­bla­det. Altså er det en til­venn­ings­sak. Og det har gått sport i å «ta Dagbladet»!

«Det er på øynene en først blir blind» — heter det seg. Og vanens makt gjør i hvert fall meg blind, selv om stør­rel­sen på avi­sen ikke nød­ven­dig­vis er den største utford­rin­gen i Dag­bla­det. Det største pro­ble­met, slik jeg ser det, er at Dag­bla­det har blitt inn­hen­tet for sin nyten­king og beste egen­ska­per. Aften­pos­ten har sågar laget en blå­kopi av disse sidene ved Dag­bla­det, slik at det ikke stik­ker seg like ut som i gamle dager, mel­lom «tante» og «den mest over­malte hora» (Arne Skouens kom­men­tar, film­ska­per og nes­tor i Dag­bla­det)  i Akersgata.

Aften­pos­ten er selv­sagt mer dem­pet enn Dag­bla­det. Sånn sett møter jeg nok mot­bør på det punk­tet. Men at det er sær­de­les mange som regel­rett hyg­ger seg over trøb­be­let i Dag­bla­det, det er hevet over en hver tvil. For det er stolte tra­di­sjo­ner i Dagbladet.

Når his­to­rie­bø­kene skri­ves, er det oftest at nett­opp Dag­bla­det peker seg ut som det ulti­mate puste­hul­let i Norge. Den siden av avi­sen lever i beste vel­gå­ende, der pro­fes­sor i medie­vi­ten­skap ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo og mange­årig redak­tør og kom­men­ta­tor i Dag­bla­det, Hans Fred­rik Dahl, i går hadde en inn­sikts­full artik­kel om for­bud mot burka. Den hel­dek­kende drak­ten ska­per storm over så å si hele Europa — også i Norge.

Denne siden, og mye, mye mer — er det lett å glemme i forbi­far­ten. Det skal bli spen­nende å se hva Ottar skri­ver. Det loves fra for­la­gets side en rekke anek­do­ter og mor­somme inn­spill mel­lom hans kri­tiske blikk. Jeg lurer jo på om jeg kan­skje har noe å frykte, også…

—

Nå får det være nok tvæ­ring ved tastaturet!

Print PDF