Ja, det er tittelen fra en av de store schlägerne vinter-OL på Lillehammer fr 26 år siden. Vi opplever kanskje tet tilsvarende vær i år. Mye snø, mye sol og gnistrende føre. Ikke rart det er mye folk ute og går, om dagen.
Selv har jeg ikke helt fått farten på skoa ennå. Det tar litt tid før kroppen og jeg er i rute med det været som regjerer ute. Ofte er jeg for raskt ut av startblokka, og det straffer seg rimelig kjapt etterpå. Derfor står et par vinduer høyt på dagsorden, men da bør det bli mildere og mindre sol før jeg henter pusseskinnet. Det vil si at jeg fikk en boks med magi av mor i fjor sommer, som etter en lett dusj over vindusflaten kan tørkes vekk til et gitrende resultat. I dag må jeg prioritere å hente en pakke på Posten. det er en fin liten tur, i et slikt praktfullt vær.
Litt pinlig
På lørdag møtte jeg noen fra det gamle nabolaget på Vingnes. Hun kunne fortelle at en av mine medmusikanter i Lillehammer Musikforening og far til en barndomsvenn, forlot oss julaften i fjor. Hun hadde selv ikke vært i begravelsen, men der skulle elvsagt jeg ha vært. Jeg antar at mine foreldre også ville gått, dersom de hadde sett annonsen i lokalavisen. Men far kom rett før jul hjem fra sykehuset, og kunne fort ha slått følge med en av de andre fra Vingnes. Det døde en annen fra Vingnes, samme natt som fars hjerte stoppet på sykehuset, så det var tilstrekkelig emd ballade fra før — for dem og oss. Jeg sto over den begravelsen, også.
Men det tynnes i rekkene av de som en gang var de «voksne» i mitt gamle nabolag på Vingnes. En av dem har klart å bli oldemor, til og med. Til ei jente som er som snytt ut av nesen på sin mor, en avdød klassevenninne. Hun ble begravet dagen etter min 40 årsdag. Og der var, heldigvis. Men uendelig trist, jeg må innrømme det.
Dagene gryr
litt tidligere enn for bare et par uker siden. Far er veldig opptatt av hvor mye lenger dagene er blitt. Selv gleder jeg meg over at det ikke er behov for lampelys hele døgnet inne. Det er noe herk å arbeide under leselamper, der jeg har fått los på en slik alle advokater har på TV. De er mye bedre å arbeide under, så her har jeg et prosjekt. Det finnes en lampe på storsentereet i Charlottenberg i Sverige. De gamle og jeg tok en tur dit, for en uke siden. Jeg kjørte fordi bilen hadde vært på service, og da var det på tide med en skikkelig luftetur.
Sola er blitt viktigere og viktigere i livet. Det er vel en 20 år siden jeg skjønte at det var en sammenheng mellom høyden på sola og min melankoli i førjulsstria. Ikke minst skjønte jeg dette etter en studietur til Jugoslavia i desember 1983.
Jada, jeg har vært i alle de byene som ble et trist kappitel i de forferdelige borgerkrigene på Balkan. Sarajevo, Mostar, Dubrovnik og i mine øyne Europas styggeste og mest illeuktende by: Beograd. Der var det skikkelig østblokk-stemning, til tross for at dette var det eneste landet som sto utenfor Jernteppet, men som i mangt og mye minnet om det.
I grunnen ble 1980-tallets reiser foretatt til strøk som seinere fikk betydlig omtale for sin politiske instabilitet. Jeg følte meg en tid som Graham Greene. Hans bøker med glimt fra områder, som snart skulle forvitre, ble omtrent en standard hos ham. Noen ville til og med ha det til at han var framsynt. Jeg støtter Greene i at han reiste kun til steder det var blest om i samtiden, og at det var en reint tilfeldighet at han publiserte en roman rett før den tidsinnstilte bomben detonerte.
Kjøpe bok om Dagbladet
Jeg må nok ut og kjøpe ei bok i dag. Min gode venn og ekskollega i Dagbladet, Ottar Jakobsen, har debutert med sin første bok Dagbladet — Beretningen om et avismord, på Baskerville forlag. Jeg er ikke mindre spent etter at Aftenposten har lest boka, og vendt tommelen ned. Her blir det viktig å se på flere sider enn utelukkende Ottars meget kritiske blikk på Jens P. Heyerdahls rolle i å lense pengebingen, en av Norges rikeste aviser, som i dag lever i eksil på Havnelageret i Oslo. Før boltret avisen seg på ni etasjer i eget hus ved Citypassasjen i Akersgata. Flyttelasset skjedde lenge etter at Jens P. raidet bladet, forresten.
Men det er vemodig å lese alle de nedslående nyhetene om nedbemanninger og kutt i Dagbladet. Ikke minst er dette på mange måter blodig urettferdig fordi Dagbladet leder an i format. Jeg blir mer og mer glad i søndagenes nye størrelse på Dagbladet. Altså er det en tilvenningssak. Og det har gått sport i å «ta Dagbladet»!
«Det er på øynene en først blir blind» — heter det seg. Og vanens makt gjør i hvert fall meg blind, selv om størrelsen på avisen ikke nødvendigvis er den største utfordringen i Dagbladet. Det største problemet, slik jeg ser det, er at Dagbladet har blitt innhentet for sin nytenking og beste egenskaper. Aftenposten har sågar laget en blåkopi av disse sidene ved Dagbladet, slik at det ikke stikker seg like ut som i gamle dager, mellom «tante» og «den mest overmalte hora» (Arne Skouens kommentar, filmskaper og nestor i Dagbladet) i Akersgata.
Aftenposten er selvsagt mer dempet enn Dagbladet. Sånn sett møter jeg nok motbør på det punktet. Men at det er særdeles mange som regelrett hygger seg over trøbbelet i Dagbladet, det er hevet over en hver tvil. For det er stolte tradisjoner i Dagbladet.
Når historiebøkene skrives, er det oftest at nettopp Dagbladet peker seg ut som det ultimate pustehullet i Norge. Den siden av avisen lever i beste velgående, der professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo og mangeårig redaktør og kommentator i Dagbladet, Hans Fredrik Dahl, i går hadde en innsiktsfull artikkel om forbud mot burka. Den heldekkende drakten skaper storm over så å si hele Europa — også i Norge.
Denne siden, og mye, mye mer — er det lett å glemme i forbifarten. Det skal bli spennende å se hva Ottar skriver. Det loves fra forlagets side en rekke anekdoter og morsomme innspill mellom hans kritiske blikk. Jeg lurer jo på om jeg kanskje har noe å frykte, også…
—
Nå får det være nok tværing ved tastaturet!
