Mer katolsk enn Paven

er et ord­tak som får en mer­ke­lig lød i vår tid. De pågå­ende beskyld­nin­gene om sek­su­elle over­grep innen den katolske kir­ken i land etter land i Europa, gir et inn­trykk av at dette hver­ken er enkelt­epi­so­der eller lite utbredt. Sna­rere er det bred­den i beskyld­nin­gene som for­bau­ser og sjok­ke­rer. (Skjerm­bilde: Der Spie­gel)

Først og fremst er de avslø­rin­ger som er blitt kjent i de tysk­ta­lende områ­dene kan­skje mest alar­me­rende og uro­vek­kende. Paven selv, Bene­dikt XVI, er jo tysk. Den eller de som har sett til Roma, for å få råd og trøst, har det vært mut­ters stille.  Ankla­gene som er fram­satt, sær­lig i det tyske uke­ma­ga­si­net Der Spie­gel og stor­avi­sen Südde­ut­sche Zei­tung i Mün­chen, ram­mer med full bredde paven selv — direkte eller indi­rekte. Dette har kom­met på top­pen av rys­tende avslø­rin­ger og for­ti­el­ser innen den katolske kir­ken i Irland. Den katolske kir­ken har i til­legg betalt ut mil­li­ard­be­løp i erstat­nin­ger til mis­brukte gut­ter i USA.

Tysk pave og de tyske problemene

For den his­to­rie­in­ter­es­serte er det en kjens­gjer­ning at val­get av Joseph Rat­zin­ger i Peters stol i Roma var et used­van­lig stolt øye­blikk i tysk his­to­rie. Det har ikke vært mange tys­kere i den posi­sjo­nen siden det store pave­lige skisma, som var en utlø­sende fak­tor for Hundre­års­kri­gen. Den katolske kir­ken på sitt meste hadde flere kon­kur­re­rende paver — avhen­gig av hvilke kon­ger og fyrs­ter som støt­tet dem. Disse stri­dig­he­tene lig­ger omlag seks hundre år til­bake i tid.

Det har stått strid om Bene­dikt XVI fra første dag. En av grun­nene skyld­tes hans pie­tisme. Paven til­hø­rer de uhyre spreng­leste med en sær­lig sterk tro. Der­for hadde han vir­ket i nett­opp tros– og lære­set­nin­ger — altså i spørs­må­let om hva som er den rette tro og ikke. En tid var han vel også leder av Inkvi­si­sjo­nen, dog ikke i for­stå­el­sen av den spanske Inkvi­si­sjo­nen og Tor­quemada. Han ledet  Kon­gre­ga­sjo­nen for tros­lære kalte ham til tje­neste som pre­fekt i 1981, slik at han fra 1982 frasa seg pos­ten som erke­bisp i Mün­chen. Bene­dikt XVI til­hørte altså de meget fromme tje­nerne av den katolske kir­ken, der han ble reg­net som en av de mest kon­ser­va­tive blant de tone­an­gi­vende kar­di­na­lene forut for Kon­kla­vens valg av ham i 2005.

Ankla­gene ram­mer Paven direkte ved at de gro­veste beskyld­nin­gene er avslørt i områ­der han selv har vir­ket i, som erke­bis­kop i Mün­chen. Indi­rekte ved at Pavens bror, Georg Rat­zin­ger, er truk­ket inn i avslø­rin­gene rundt Regens­bur­ger Doms­pat­zen. Eller «domspur­vene», som de tyske kjæle­deg­gene ville hett på norsk.

Gutte­ko­ret er blant de store i Tysk­land — ja, litt som Sølv­gut­tene i Norge, og har en tusen­årig tra­di­sjon! Nasjo­nens kjæle­deg­ger har vært ledet av Rat­zin­ger, i tiden 1964–94, i hele perio­den som mis­hand­lin­gen og de sek­su­elle over­gre­pene har pågått. Korets med­lem­mer som kjæle­deg­ger har hatt en litt annen betyd­ning, selv i hans tid som leder, altså. Slikt set­ter mange hjer­ter i brann. Blant de ned­slå­ende avslø­rin­gene har Rat­zin­ger selv inn­røm­met at han har begått kor­por­lige avstraf­fel­ser før dette ble for­budt ved lov i Tyskland.

I Øster­rike har de så kjente Wie­ner S’angerknaben ikke gått fri for de samme beskyld­nin­gene. Vi ser koret på norsk TV under den fasjo­nable og tra­di­sjons­rike nytt­års­kon­ser­ten fra Wie­ner Musik­ve­rein. Fasa­den har imid­ler­tid fått en litt bit­rere klang nå, når vi får vite hva som har fore­gått bak de luk­kede dører.

Søli­bat og frihetsteologi

Det er innen den katolske kirke opp­stått sær­lig to disi­pli­ner for spørs­mål som har utford­ret og utford­rer den katolske enhe­ten: Søli­bat og fri­hets­teo­logi. Det første er en his­to­risk tra­di­sjon, der kir­kens hold­ning har vært at de som har fått sitt kall, også skal tjene i pakt med Jesu liv og erfa­rin­ger, for å si det enkelt. Fri­hets­teo­lo­gene utford­rer hvor­dan den katolske kir­ken i nyere tid skal være en aktiv part i et moderne samfunn.

Fri­hets­teo­lo­gien har sær­lig kom­met til uttrykk i Latin-Amerika og Afrika, der pres­ter har utford­ret Paven i Roma ved å koble det kristne bud­ska­pet med poli­tiske fri­hets­tan­ker, i sær­lig grad en pro­le­tær beve­gelse med marx­is­tiske islett i større eller mindre grad. Hold­nin­gene er at pres­ter umu­lig kan preke det sanne kristne bud­skap uten å ta stil­ling til den bunn­løse fat­tig­dom­men mange pres­ter har sitt kall i. Dette har den katolske kir­ken få eller dår­lige tra­di­sjo­ner for Fri­hets­teo­lo­ger har mange ste­der blitt bann­lyst. I Latin-Amerika opp­ret­tet de sågar en egen pave­lig kom­mi­sjon i 1958, der Joseph Ratin­ger var en av Kom­mi­sjo­nens med­lem forut for sin regje­rings­tid som pave.

Sist men ikke minst har søli­bat para­dok­salt nok kom­met på dags­or­den, og blitt en av de spørs­mål som får skyl­den for at mis­hand­ling og sek­su­elle for­bry­tel­ser er begått. Tan­ken er at en sek­su­elt aktiv prest ville vir­ket utmer­ket med et fami­lie­liv mens i søli­bat utlø­ser dette for­bry­tel­sen — såvel kir­ke­lig som sivil­retts­lig. Og begrun­nel­sen er at den sek­su­elle revo­lu­sjon på 1960– og 70-tallet er med­vir­kende til det blir vans­ke­lig med at kjø­det skal være ster­kere enn opptuktelsen.

Apo­lo­ge­ter og fundamentalister

Det er sær­lig to grup­per så nå gjør seg gjel­dende og dri­ver disse avslø­rin­gene videre. Apo­lo­ge­tene trek­ker fokus bort fra avslø­rin­gene. Blant annet har man hard­nak­ket insis­terte på at Wie­ner Sän­gerk­na­bens skjebne ikke er et kir­ke­lig spp­ørs­mål, på grunn av korets fri­stilte plass i for­hold til den katolske kirke. Den andre avspo­rin­gen er selv­sagt søli­ba­tet, hvil­ket er en hån mot de som har blitt sek­su­elt mis­brukt fordi de har fris­tet kir­kens ledere. Inne i mel­lom disse argu­men­tene fin­ner en også fun­da­men­ta­lis­tene, ved at dette ikke er kir­ke­lige spørs­mål og pro­ble­mer men høyst per­son­lige skjeb­ner alt sam­men, osv.

Og det kan være enkelt å sette seg på en høy hest og for­dømme, reint sagt opp­føre seg mer katolsk enn Paven. Dette er imid­ler­tid lett­vint, for det er bare 20 år siden Eva Lund­berg rys­tet den norske Stats­kir­ken med omtrent lik­nende his­to­rier. Lund­berg kunne i til­legg doku­men­tere at det ikke var pres­tene som for­grep seg men kvin­ner som var besatt av Satan. Slik er det en like ære­løs opp­ryd­ning som har tatt lang tid, også i Norge.

Det er sågar ingen grunn til å håné eller for­dømme på reli­giøst eller kir­ke­lig grunn­lag. Sek­su­elle over­grep og mis­hand­ling er et alment pro­blem i alle sam­funn. De sam­funn som under­kjen­ner at slikt fore­kom­mer, er sna­rere blinde for at dette kan fore­komme enn at kan skje i de beste miljøer.

Ingen kan være mer katolsk enn Paven, rik­tig nok. Men ingen er større enn det kloke for­sla­get Jesus kom med ved stei­nin­gen av en kvinne som hadde syn­det: Hver den som ikke har syn­det, kan kaste den første sten! Det er bort­imot en evig sann­het, også det!

Print PDF