Det har vært ei grå tid på Lillehammer. Påsken ble ekstra stille, når det ikke var et gløtt av sol før første påskedag. Det ble ingen slentreturer på Mjøsisen. Det hadde jeg tenkt i år.
Tåka har ligget tjukk som graut over Lillehammer sentrum. Her en natt trodde jeg en tid at det kunne være et strømbrudd, inntil jeg skjønte det var tåka som omhyllet byen — uhyggestemt som i en hvilken som helst filmatisering av Sherlock Holmes’ mysterier. Jeg ble vel egentlig aldri enig med meg selv om det var strømbrudd eller tåke fordi gatebelysningen var slukket i firetiden den natta mens det altså var lys og varme inne. For: Det blir lite nattesøvn av mye smerter og lite strukturerte dager — ja, nettopp fordi jeg sover lite.
Ground zero
Den siste tida har jeg vært plaget av tannverk, igjen. For to uker siden var jeg såpass ridd av smerter etter ei masete uke, der det ikke var fred å få. Tannverken satt på høyresida og det stabile sideleiets beste utgangsposisjon for TV om natta, slik at jeg konfererte med min tannlege. Han henviste meg i januar til kjeveortopedisk ved sykehuset på Gjøvik. De hadde på papiret ikke tid til meg før i juni 2010, kanskje…
Jeg har en uvane med at det blir «farvel slekt og venner» ved midnatt. Etter et par timer vibrerer gluggene igjen rundt klokka to eller tre. Så dormer jeg til TV eller en DVD, som blant annet ble Mad Men sesong 1 og 2 i påska. De var billige i innkjøp, og passet utmerket til oppkjøring til sesongpremieren på Viasat 4 forrige mandag. Kjedelig har det altså ikke vært mens tenna har plaget meg grundig…
Torsdag 25. mars var jeg på pletten på Gjøvik, og bommet stygt på reisetid og frammøte. Jeg kom 15 minutter seinere enn planlagt fordi Gjøvik er en storby med rushtrafikk inn fra nord. Mange svingte av fra Mjøsbrua og inn på veien til Gjøvik. Jeg ble ikke enig med meg selv om dette var reisende til jobb eller folk som ville inn til Oslo over riksvei 4. Den veien er det tradisjonelt litt lavere trafikk enn på E6. Det spiller mindre rolle, jeg var forsinket!
Likevel gikk det ikke mindre enn 25 minutter fra jeg meldte meg i en resepsjon og til jeg mør og skjelven stavret meg inn i «Svarta». Da hadde pinadø svensken, som ikke sparte på bedøvelsen, røsket ut begge tenna. Du milde Moses, for en effektivitet! Og det saligste av alt: Med frikort for egenandel 1, så kom regningen på udiskutable kr. 25,-. Så billig har det aldri vært hos tannlegen i hele min levetid!!!
Det er ikke til å komme forbi at det har vært mer smerterikt enn jeg hadde tenkt meg, på forhånd. Likevel håper jeg i det lengste at jeg har vært grundig nok med tannstellet. «Ground zero» nede er i ferd med å lukke seg, men du store min for et gap det ble. Og oppe er det litt tregere respons på at takhvelvingen gror igjen. Der har det nesten føltes like rommelig som oppunder kuppelen i det Sixtinske kapellet i Roma…
Trang fødsel for vårfornemmelsene
Våren har vært etterlengtet etter en slik vinter som den vi har opplevd i år. Samtidig er våren den tiden på året da smertehelvetet er på sitt aller mest intense. Jeg vet ikke hva det reelt sett kommer av, men registrerer at de siste fire årene etter at jeg fikk montert inn rekkesekseren med isenkram, så har mars-juni vært de minst trivelige i hele året. Ja, med unntak for deler av oktober og november. Der tror jeg også at noe av poenget ligger: Det er den fuktigste og minst stabile luftmassen i distriktet her.
Torsdag denne uka holdt jeg på å ta reper’n — som vi brukte å si før i tida, når ting gikk en skikkelig på tverke. Da lavet snøen ned, slik at det minnet mer om førjulsstemning enn skjærtorsdag. Mismotet hadde gode tider, et par dager. Jeg hadde mer trodd at jeg skulle ha skiftet til sommerdekk på 1. april enn å gruble på om det var mer kjettingføre i vente…
På påskeaften så ble det ikke verre enn at jeg tok fram sykkelen, fylte luft i dekkene og syklet hjem fra butikken etterpå. Slikt skaper litt luft i håret og en fornemmelse av vår. Endelig!
Der traff jeg forresten de myndige brøtnikene, der min eldste nevø skulle på fest på Krokvang. Det ble også tid til litt flere historier fra andre russetider — uten aldersgrense, denne gangen. Men det er vemodig at det er 29 år siden jeg var russ. Hvor i svartkokte syltelabber ble den tida av?
Men våren 1981 hadde en like trang fødsel som den i år. Nå snakker vi om at vi har hatt en tradisjonell vinter, slik det var før i tiden. I mitt hode er imidlertid før i tiden, den tiden før jeg ble født, så det er ikke like greit å henge med på den språkbruken. Mon det ikke var Blues Brothers med John Belushi og en meget slank Dan Aykrod, som inspirerte oss den våren, forresten?
1. og 2 påskedag så vi gløtt av sola igjen, der mandag var aldeles nydelig. Det er endelig blitt et løft i været, selv om det er meldt drittvær igjen i morra.
Men når det blir litt variasjon fra den mistrøstige tåka og silregn, så stiger humøret deretter. Og hver gang denne følelsen melder seg etter en serie med solide smertedøgn, er det jeg skjønner at denne årstiden er jo i likhet med høsten en brytningstid. Derfor er det at jeg føler meg både trykket og tværet, kanskje?!? Slikt er kanskje til forklaring på hvorfor «harmonikken» i korsryggen volder meg slike plager? Jeg vet ikke, men mønsteret er i alle tilfeller krystallklart. Det ser jeg i medisinskapet.
Jeg velger meg april
skrev Bjørnstjerne Bjørnson. Han bodde i distriktet her mens han skrev nettopp dette. Og det er ei mektig tid, på mange måter. Ingen årstid er så munter, egentlig. En vet med seg selv at det bare vil bli varmere og bedre utetemperatur, ettersom dagene lir. I går var det faktisk hele åtte plussgrader på mitt digitale termometer. Det henger her i fjerde etasje, så sannsynligvis var det enda varmere nede ved bakken — i pakt med at det var lavrtrykk i går. Og slik stiger liksom forventningene ettersom sesongen bretter seg ut, løvet spretter og sevja stiger (klisje!), og folk blir liksom litt mildere og blidere etter en streng vinter.
Til overmål har det vært en mer bister vinter enn påregnet, når jeg titter meg omkring og ser alt som skulle og burde vært gjort av huslige sysler. Vårrengjøring kan fort bli en helvetesuke eller fire… Men trøsten blinker i det fjerne. Jeg skal til London den siste helgen i april, og lørdag . mai blir det forhåpentlig Highgate Cemetary nord i byen. Det vil si at jeg skal besøke Karl Marx’ grav! Litt irritabelter det at i år hovedtaler blir statsminister Jens Stoltenberg. Så ble det ingen buing til en statsleder denne gangen, heller. Det var som pokker! En heftigere omfavnelse av bysten av Karl Marx, altså…
Så får vi se…
