www.storsanden.com » Aktuelt » Litt TV her, og litt TV der
Litt TV her, og litt TV der
Ettersom jeg startet uka i London, er det ikke irrelevant å dvele litt over forskjellen på den engelske og norske TV-hverdagen. Det slående eksemplet er dette: Jeg kan ærlig talt ikke si at det i dag er store forskjellen. Slik var det overhodet ikke — sist jeg var i London! (Skjermbilde: BBC)
Et knippe testrunder første kvelden på hotellrommet gjorde meg glad. Det var bare å zappe i vei! Og jo mer jeg ble kjent med programmeringen på britiske TV-stasjoner, desto mer sikker ble jeg min sak. Forskjellene var betydelig mindre enn ved forrige besøk. Mer irriterende var det selvsagt at en del hadde jeg faktisk sett hjemme i Norge, slik at nyhetsverdien ikke var like stor som sist!
BBC er NRKs storebror
Sannsynligheten taler for at jeg hadde et knippe færre kanaler enn det som distribueres digitalt i Storbritannia. Jeg fikk kun inn BBC1 og BBC2, Channel 4 og ITV. Det var mer enn nok som tidtrøyte på et hotellrom, all den tid rommet er til å sove i, og at byen er langt mer interessant enn hva som er på TV.
En irriterende melding på skjermen om at jeg måtte oppdatere «noe» i Sky-boksen fortalte meg at der i huset kjørte man en boks per husstand — ikke en boks per TV. Irrelevant som sådan, men det var et gjentakende fenomen — og sikkert til irritasjon for flere enn meg. Men dette var på Channel 4, hvilket ikke hadde like mye å by på for meg.
Derimot var jeg svært spent på de tingene som jeg kanskje ikke hadde sett. Men der ble jeg skuffet, med unntak for Flash Forward, som begynte denne torsdagen på TV2. I Storbritannia var de kommet et stykke inn i sesongen…
Langt mer skuffende var det at de sendte Inspector George Gently på BBC. Dette var en episode jeg så sist høst på NRK1, slik at dette slett ikke ble like spennende som jeg hadde tenkt. Og her er jeg ved det penible problemet at norsk TV ville aldri vært det vi har i dag, med mindre vi hadde hatt BBC til å begynne med. På flyet over Nordsjøen ble jeg jo rørende klar over dette, når min sidemann på flyet og jeg utvekslet kulturelle synspunkter og referanser, og vi ved gjentatte tilfeller hadde de samme «likes & dislikes». Like gamle var vi også, omtrent…
Med en bachelorgrad i filmvitenskap vet jeg at dette er mer enn en floskel, om at BBC er NRKs ektefødte storebror. Så å si alt av det fjernsynet vi hadde på 1960-tallet var enten tillært eller opplært i BBC. De som begynte i den nyåpna TV-kanalen Norsk Rikskringkasting i 1960, de var opplært av teknikere, programutviklere og –verter fra BBC. Alt det beste fra den beste ble kopiert eller oppkjøpt. Det var en bransje i sin aller første fase, der BBC delte mer enn gjerne med sin lillebror i nord.
Det er ikke urimelig å peke på at uten den andre verdenskrigen ville historien sett ganske annerledes ut. Mange av de journalistene som arbeidet for NRK, hadde også en fartstid som reportere i eksil — enten i USA eller Storbritannia. Her faller det naturlig å peke på Richard Herrmann, eller Arne Skouen og en rekke andre prominenser. Alle hadde de endt i eksil, og ble førende i sine fag i det «nye» Norge etter krigen. I fredstid ble samarbeidet og samproduksjoner et levebrød for BBC og et programtilbud for NRK. Alle parter profiterte på dette.
Digitale utfordringer
Vi står sannsynligvis ved et tidsskille i medieverden, slik TV ble den store utfordreren i etterkrigstiden. Denne gangen er det de digitale mediene, som forandrer den gammle medieverden, enten det skjer velvillig eller mothårs. På de nordiske mediedagene i Bergen denne uka har Jeffrey Cole snakket varmt om hvordan spesielt Apples nye dings, iPad, kommer til å revolusjonere avismarkedet, kunne jeg lese i dagens Aftenposten (men ikke linke til på nett…) Og Cole pekte på at ungdommens mediekonsum i mye sterkere grad vil bli knyttet til TV, der vi sannsynligvis ikke vil se det samme konsum av fjernsynskanaler som bruken av TV, generelt.
Det er mye som taler for en slik utvikling. Tiden da man kastet penger etter folk som kunne lage TV, er ugjenkallelig fordi. Eller som debattredaktør Knut Olav Åmas skrev i Aftenposten 7. mai i år, så er det en forbløffende reaksjonær programmering i en tid da en mer enn noen gang skulle snakke om «det smale» framfor det brede og mest beglodde. Ganske enkelt fordi det er egenart , som mer enn noe annet vil trekke seere og bli lagt merke til, enten ungdommen nå roter rundt på YouTube eller en tradisjonell TV-kanal. Alt det som er bredt og allment vil være tilgjengelig, eller bli gjort tilgjengelig, for de unge. Da må en ha noe som stikker seg ut.
Curiosity killed the cat
heter det jo hos britene. Men det som dreper katten, er ikke nødvendigvis dødsstøtet for TV-hverdagen. Dette reflekterte jeg over i London, og la merke til at det var BBCs sobre produksjoner av faktaprogrammer og dokumentarer som reddet TV-kvelden på hotellet. Blant annet så jeg en meget spennende dokumentar om Andy Warhol, som for alt jeg vet har gått på NRK2, allerede. I alle tilfeller var det programmet jeg kun delvis fikk sett om briten David Hockneys kunstneriske repatriering til Storbritannia, etter å ha håndkolorert vår felles forståelse av Los Angeles og den amerikanske vestkysten, et program som gikk fredag kveld på NRK2 — med reprise lørdag ettermiddag.
Og denne vinteren og våren har jeg registrert at det er nettopp NRK2 som mer og mer fanger mitt øye, utenom de «store» seriene jeg hangler i rompa på. Og det er selvsagt den nysgjerrigheten som NRK2 utviser omkring vesentlige spørsmål i min samtid, som er TV-kveldens fremste aktivum. Jeg har imidlertid resignert ved det faktum at jeg slett ikke er noen A4-seer!
Klokt og viktig om klima
Blant annet viste NRK2 en aldeles forrykende dokumentar om den norskamerikanske emigranten Sven Huseby, som ville formidle sin bekymring og omtanke til sitt barnebarn, omkring de store endringene som foregår under vann. Eit hav i endring (A Sea Change, Barbara Ettinger, 2009) gikk på onsdag kveld, der jeg lot meg fascinere av Husebys elegante og pedante metode — for å vise at selv klimaskeptikerne har et langt løp «å gå», før de kan si at endringtene av klimaet ikke er menneskeskapte. Det er nettopp slike dokumentarer som opplyser og egger til ettertanke og diskusjon. Vi ser alle opp i været og hytter med nevene mens de største endringene skjer der vi nettopp ikke har innsyn og ganske så usynlig under vann.
Jeg tilhører dem som ikke kan eller vet nok om klimaets sammenhenger og konsekvenser i perspektivet om dets endringer. Jeg tviler ikke på at den dokumenterte effekten av vår livsførsel er til veritabel skade for planeten. Jeg er kun reservert når det kommer til tidslinjer og konsekvenser som ikke kan reverseres. Det vil si at jeg ikke er skeptiker til klimadebatten, men at jeg er en reservert optimist på vegne av denne planeten fordi den allerede i utgangspunktet er så ugjestmild at det i prinsippet ikke er rom for mennesker. Likevel er det altså mennesket som dels har underlagt seg denne planeten, og som er grundig i gang med å ruinere dens syklus som levelig sone for alt liv.
Teknologiens brister og reprisens velsignelse
Før jeg reiste til London, hadde jeg satt min PVR på opptak for de programmene jeg må se i løpet av uka. Et eller annet må ha sviktet fordi den gjorde ingen av de opptakene jeg ønsket å se ved hjemkomst. I stedet lå de fortsatt på vent i selve opptakslista. Dette irriterte meg gresselig fordi jeg da gikk glipp av CSI, Ugly Betty og Cougar Town. Ja, foruten at helgeunderholdningen spesifikt var tapt for alltid.
De seriene jeg følger, der to er av kuriøs art og drønnende politisk ukorrekte, fikk jeg likevel sett da jeg kom på at dette går i reprise i helgene. Men lenge før jeg tenkte så langt, mente jeg også at det kun var CSI det var liv om å gjøre å få sett. Og rett skal være rett: Det går en episode fra sesong 7 etter den ferske fra sesong 8 på tirsdagskveldene, som jeg ikke fikk sett i fjor, av grunner jeg nå ikke er i stand til å huske…
TV Norge er kanskje reprisenes konge på haugen i Norge. Det gjør forsvinnende lite fordi da går en altså ikke glipp av stort. Og de reprisene som går etter midnatt på henholdsvis TV Norge og FEM, er slikt som på søvnløse netter blir solid åndelig bomull for øynene.
Alle har sine resirkulerte svisker i vår tid. De sendes på forskjellig tid av døgnet. Blant annet hadde jeg glemt at jeg skulle ta opp min ettermiddagslur på TV. NRK1 sender hver ettermiddag klokka fire en episode fra Derrick (aus der Reihe). Disse har blitt fabelaktig deilige gjensyn mens jeg dormer på sofaen. Og dette fenomenet har fått meg til å lage middag, slik at jeg presumptivt får mest glede ut av hver eneste episode. Altså tjener fjernsynet mer enn en funskjon hjemme hos meg. Jeg er ikke et sekund i tvil om at det finnes flere, rundt om i de norske hjem. Barne-TV er da alt annet enn undervisning, skulle jeg mene!
Søppel-TV og narsissisme
Ugly Betty (2006−2010) var opprinnelig en serie jeg begynte å se på fordi en av filmlerretets vakreste kvinner var med i den, til å begynne med. Jeg snakker selvsagt om Salma Hayek, som også står på produsentsiden i denne latinamerikanske TV-serien. Den handler om Betty Suarez (America Ferrara) og hennes viderverdigheter i motehuset Mode. Serien er breddfull av stereotypier, klisjeer og glanset estetikk, både i mis-en-scene og narrasjon. Det er bare en serie som slår Ugly Betty på estetikk, og det er Mad Men (Matthew Weiner, 2007–2010). Den blir for tiden blir ignorert på Viasat 4 fordi serien er så dritlekker at jeg må se den på DVD!
Nå oser det mer glamour og glam enn noensinne i Ugly Betty. Det vil si at serien startet som en feelgood-serie omkring det å være seg selv og ha bøtter av selvtillit, og som etter hvert og med popularitetens massive jernlogikk har blitt et fullblods familieshow for den amerikanske drømmen, som vanlig. Bettys jobb er i et overflatisk og tomhjernet miljø (stereotypisk!), der hun pussig nok blir respektert og elsket fordi hun er et rivjern til å ordne opp i alle floker.
Dette utgansgpunktet ga spillerom til en slags situasjonsk0medie omkring konfliktene som uvegerlig må oppstå i et miljø breddfullt av superegoister og narsissister, men som i den siste sesongen mer og mer har en tendens av drama og en tåreperse for alle. Betty har imidlertid et hjerte av gull, og hun sjarmerer meg ned i skoa med sin altruisme og velmente godhet. Og ved reisens slutt er det jo alltid Betty som har reddet dagen. Naturligvis — og ganske nødvendig!
Hovedkarakteren Betty har fra Salma Hayeks side et utpreget selvbiografisk preg, hvilket nå er blitt «strictly p ‘n’ c» i Hollywood. Mark Wahlberg har jo sin greie i Entourage (Doug Ellin et al, 2004–2010). Den serien morer meg grunnleggende. Jeg er kongen av søppel-TV, sånn sett. Og jeg er ikke yngre enn at jeg er stolt av det…
Cougar Town (Kevin Biegel og Bill Lawrence, 2009–2010) er den ferskeste serien som har krøpet inn i ukens sendeflate. Dette skyldes utelukkende Courteney Cox Arquette, som bekler hovedrollen i denne serien om middelaldrende kvinner, som innleder forhold til menn halvparten så gamle som dem selv. Det vi si at slik var serien skrudd sammen, inntil den egentlig gled inn i folden som et utpreget familieshow i alle aldre. Dog er det fylla som er blitt et større problem enn løsaktigheten i Pumaville, for tiden.
Serien dreier seg i hovedsak om Jules Cobb (Courteney Cox Arquette) og hennes sønn, fraskilte ektemann og venner samt kolleger. Serien har mange avlikhetstrekk med Venner for livet (Friends, 1994–2004). Jules Cobb skiller seg ikke vesentlig ut fra rollen Courteney Cox Arquette hadde som Monica Geller, heller . Hun synes å ha are ett register, som etter en dokumentar om henne, også tyder på å være vesentlige egenskaper ved Cox Arquette selv.
Nurse Jackie (Lix Brixius et al, 2009–2010) er den aller siste og mest blodferske serien her i stua. Dette er også en feelgood med sykesøster Jackie (Edie Falco), som sist var psykologen til Tony Soprano (Sopranos, 1999–2007) på norske TV-skjermer, og som har det strevsomt i familielivet utenom jobben på sykehuset. Tildels vittig, meget avslørende omkring våre moderne liv og såkalte «trygge» rammer, og den livløgnen de fleste av oss lever på. Alle har sitt, og får sitt i Nurse Jackie, som sjeldent blir sett annet enn i opptak. Det sier det meste om hvor viktig den er for TV-kvelden!
Kriminelle søndager tilbake
Det er åpenbart slutt på vinteren både ute og inne. Derfor er Flash Forward tilbake på torsdagene i stedet for Numbers. Et klart tap fordi brødreneTony og Ridley Scott har skikkelig fått dreisen på handling og karakterer i TV-serien med teoretisk matematikk som narrativt element for å oppklare kriminalitet i LA. Men der vinteren slipper taket, får vi tilbake våre kriminelle søndager. På NRK1 er det et fast innslag, året gjennom.
På TV Norge var det i går sesongpremiere på CSI: N.Y. (Jeremy Brukheiemer 2004–2010), der vi i går kveld fikk endelig oppklaring på taximorderen. Vi fikk samtidig oppklart hvorfor Mac Taylor (Gary Sinise), som til vanlig er en meget brysk leder av kontoret i New York, har et slikt omsorgsfullt forhold til en ung blogger, Reed Garrett (Kyle Gallner). Mac forteller at Reed er hans avdøde kones bortadopterte sønn, som hun fikk før Mac møtte henne. Reed oppsøkte Mac, i håp om å få møte sin biologiske or, men hun var en av ofrene i World Trade Center 11. september 2001.
TV Norge har valgt å kjøre alle CSI som HD for oss som har Riks-TV og full pupp i kanalpakkene. Dette har aller mest effekt i New York. Det gir et slikt rikt bilde at jeg tidvis skvetter i sjeselongen. Og mer og mer tar jeg meg i å være dundrende bortskjemt, der bluray-spilleren ikke er helt borte, den heller!
Det eneste jeg har utsette på at kriminalitet har en slik framtredende plass i sendeflaten i Norge, er at det kan bli i meste laget. Men det jeg ikke var forberedt på, var at dette slett ikke er noen særnorsk tendens. Krimserier er like framtredende på britiske kanaler, også. Og det er innen denne genren at vi ser de mest nytenkende narrativene, så som Numbers.
Ukens høydepunkt
Det er imidlertid ingenting som slår Kalde spor (Waking The Dead, 2000–2009), en BBC-produksjon skrevet av Barbara Machin. Serien er en åpenbar spin-off for Jerry Bruckheiemers produksjon Cold Case (2004−2010). Begge handler om tidligere uløste kriminalsaker, der ny teknologi og etterforskningsmetoder gir bedre og mer presise svar på hva som en gang gikk så fordømt galt. Underveis får vi en reise i tid kombinert med spennende og lekende bruk av kamera og teknologiske nyvinninger foran og bak kamera. Slikt betyr struttende hår blant de gjenværende få rundt min stadig omseggripende måné!
På fredag kveld var det nye episoder i Kalde spor. Serien avløser Jerry Bruckheimers suksess-serie Sporløst forsvunnet (Without A Trace, 2002– 2010). Denne gang var det en håpløst uløselig sak som fikk en heller dyster avslutning. Det handlet om en brutal overgrepssak, der en 18 år gammel jente ble skånselløst voldtatt og hennes drepte 10 år gamle bror. Begge ble kastet over rekkverket ved ei bru, der jenta mirakuløst overlever med knust bekken og skulder.
Episoden brakåpnet med at jenta forsøkte å begå selvmord ved hjelp v egen bil og høy fart på sin egen 30 årsdag. Festet til frontruten sitter visittkortet til Peter Boyd (Trevor Eve), som leder kontoret for uløste saker, og som blir kontaktet av det stedlige politi på ulykkesstedet. Boyd har gravd i saken så mange ganger at hans underordnete, Spencer Jordan (Will Johnson), innser at tiden er høymoden for et jobskifte. Han sitter midlertid på nøkler til å løse Boyds gamle og kompliserte sak, der de har en rimelig detaljert tegning av den ene pluss DNA og fantomtegning av en mann med caps for den andre.
Etterforskningen maler sakte videre, og inngir slik et håp til alle som føler seg litt mindre trygge i vår samtid Det er åpenbart blitt hardere og mer omfattende kriminalitet, der Politiets oppklaringsprosent i Norge er dalende. Slikt virker destabiliserende på samfunnet generelt, folks rettsfølelse spesielt og foruroligende på det politiske landskapet. Fremskrittspartiets politiske suksess ville vært komplett umulig på 1970-tallet. I dag ser vi i land etter land at partier på ytterste høyrefløy har blomstrende kår i sin elendighetsbeskrivelse av vår samtid. Og med vidåpne grenser grunnet Schengen-avtalen har organisert kriminalitet aldri hatt bedre vilkår i Norge enn akkurat nå. Av alle utviste utlendinger med et kriminelt rulleblad, har vi en betydelig gjentakelsesfare, osv.
Derfor er slike serier som Kalde spor ikke nødvendigvis kun dyrkelse av elendighet, men oppbyggelige for vår forståelse av kriminalitetens natur og karakter, likeså vår tiltro til at kriminalitet aldri lønner seg. Den viktigste og aller mest interessante karakteren i Kalde spor er dr. Grace Foley (Sue Johnston). Hun har utviklet seg mer og mer til bestemor Godhjerta, i tillegg til å være den kloke og forstandige psykologen, som til en hver tid har menneskelige og vesentlige innsikter i de mørskeste sinn iblant oss.
UKA I RUTA har derfor vært underholdende og kunnskapsrik! Frykten er at den ustabile situasjonen i de internasjonale finansmarkeder, grunnet at Hellas er teknisk konkurs. I går kom imidlertid EUs finansministere fram til et krisefond på formidable 4 billioner norske kroner og sånn løselig to pensjonsfond for oss nordmenn. Dette forventes å stabilisere uroen rundt euroen 0g den økonomisk-monetære unionen. Enn så lenge lever vi med frykten, mens det som er vondt og vrient i livet blir løst og finner sin endelige avklaring på TV, i det minste!!!
Arkivert under: Aktuelt · stikkord: digitalisering, medier, Storbritannia
Respons