Det er en stund siden sommersolverv. Vi har kunnet trekke et lettelsens sukk etter streiker, katastrofer og politisk lureri i og ved Stortingets arbeid. Ikke er det valgår i år, heller. Det vil bli en sommer uten behov for strålende sommervær, all den tid det må bli mye ledig plass i TV-kanalenes sendeskjema. Men fortvil ikke — det blir repriser og idrett i lange baner! (Skjermbilde: BBC)
Den store ferietiden på TV har blitt forpurret av VM i fotball i Sør-Afrika. Lenge så det ut til at dette skulle bli verdens kjedeligste fotballfest på TV. Ett solid unntak har vi imidlertid fått fra svært uventet hold. Det tyske landslaget sjarmerte publikum langt ned i godstolen!
Alle triste ting er tre
Lenge så det ut til at tyskerne skulle gå helt inn, men ble kontant stoppet av Spania etter 88 minutter i semifinalen. Det ble til slutt en bronsemedalje, som sist på hjemmebane i 2006.
Franskmennene måtte reise hjem etter nedslående resultater i gruppespillet. Da var skandalen et faktum for lengst. Det kokte over for noen og enhver, men aller mest for Nicolas Anelka. Han kalte en av trenerne for en horesønn, ifølge Dagbladet. Det sendte ham hjem, med en klar beskjed om at et hvert landslag i fotball ville han være utelukket fra. Hans spillende kolleger derimot nektet å trene, i solidaritet med Anelka. Oppvasken etter Frankrikes kraftig medierte spillopper utenfor fotballstadion holdt en tid på å utløse en liten politisk krise. En annen Nicolas engasjerte seg med like stor skråsikkerhet, da president Sarkozy med napoleonsk kjennermine entret banen. Det ble dog med forsøket fordi skjørtejegeren fikk det travlere med å avlive korrupsjonsanklager enn å pleie sine hudkremkontrakter i L’Oreal.
Engelskmennene hadde et stort håp for sine før årets VM. England kom hjem med halen mellom beina. Det ville seg ikke, rett og slett.
Spanjolene derimot dro seg helt til topps, og vant pinadø meg hele stasen i går kveld. Da var også Nederland valset ned. Slikt svir for en som har ventet på gull siden 1974! Det ville seg ikke for nederlenderne, heller. Etter tre finaler står de fortsatt igjen uten VM-tittelen. Og jeg skal aldri bry meg med VM i fotball mer. Aldri!
Mer moro i Frankrike
Tour de France startet midtveis i sluttspillet. Da hadde vi knapt hatt føling med Wimbledon-turneringen, når landeveiens ryttere er blitt stor TV-industri i Norge. Søndag 4. juli gikk finalen på NRK2 uten at faren min rakk å blunke. Det sier mye om hvilket finvær vi har hatt, riktig nok. Men det sier noe om at tennis ikke lenger er en like sterk publikumsmagnet som nettopp Tour de France. Ellers i året får far med seg alt av tennis. Alt!
Distriktsmessig blir vi her i Lillehammer limt til TV2s sendinger fra Tour de France. Rudsbygds store sønn, Edvald Boasson Hagen, er med i sykkelløpet for første gang som hjelperytter. Rudsbygd er nabobygda til Lillehammer. Og alle med greie på sykkelsport hevder han vil bli en av de store profilene i sykkelsporten. Han kapret en niendeplass i prologen og en 18. plass i den første landeveisetappen. Da var lillehamringene lunkne. Fire dager seinere var det sykkelfeber i by’n!
Hushovd seilte inn til en seier etter rumle-etappen i Belgia, og har den grønne trøya intakt mens de strever i klatreetappene. Likevel er det altså Boasson Hagen som har skapt de store øyeblikkene foran TV. Han har vært tett på å ta hjem en spurtseier ved tre tilfeller. Han er belønnet med to tredjeplasser. Og det var sannelig bare et pedaltråkk unna ved to tilfeller! Opp Champs Elysees kan det godt være at det er to nordmenn i front. Mon det skal bli like stor jubel som Hushovds etappeseier i 2006? Det hadde rettet opp litt av humøret etter alle fadesene i fotball-VM.
Repriser i bøtter og spann
Sommeren er blitt de forspilte TV-opplevelsenes høytid. På toppen av det hele skal vi få programmer som Sommeråpent på NRK og Sommertid med Øyvind Fjellheim på TV2. Dette er i hovedsak programmer sydd rundt en slapp firefelts motorvei av kjendiseri og nyheter i dagens aviser, pyntet med en eller annen fiks introduksjon samt en anledning til å vise fram en garderobe ingen kvinne kan overse, men dog innse at de ikke har mange nok ektemenn til å betale…
NRK2 kjører ufortrødent videre med dokumentarer i sommer. I fjor hadde de den fabelaktige serien om USAs andre president, John Adams, produsert av kvalitetsselskapet HBO. Det var drama og historie av det intelligente og ekstremt seervennlige slaget. I år sender de dokumentarer de viste i fjor eller i vinter.
NRK3 kjører repriser på stas-serier som Kalde spor (Waking The Dead) og Tause vitner (Silent Witness). Begge deler er glimrende krim fra BBC. Det store problemet er at Kalde spor gikk i vinter mens Tause vitner er repriser fra fredagenes Detektimen. I tillegg er dette to krimserier som har gått lenge på TV.
Gammel spenning i ny drakt
De første episodene av Tause vitner ble spilt inn i 1996. Da var patologen Sam Ryan (Amanda Burton) den bærende karakteren. Nå er Burton skiftet ut med Eimila Fox som dr. Nikki Alexander. Skildringene av den nitide revolusjonen som krimteknikere har betydd for oppklaring av stadig mer brutal kriminalitet, blir bare mer og mer spennede med mer og mer komplekse karakterskildringer.
Dagens Detektimen er i liten grad preget av Sherlock Holmes og Miss Marple. I stedet er det en bisarr opplevelse å se hvordan kjemi og biologisk forskning kan gi betydelig informasjon om de dødes skjebne, de tause vitnene altså. Og når seriene fylles med karakterer som både har liv og skjebner, så blir det stor TV-underholdning.
TV Norge har hatt mange serier over samme lest, blant krimteknikerne ved bylaboratoriene til CSI i Las Vegas, Miami og New York. Disse spinoff’ene i Jerry Bruckheimers serialiserte verden begynner kanskje å bli vel forutsigbare for noen. Personlig er det mye moro å følge med på — i utviklingen av handlingsstruktur, bruk av teknologi og evnen til å visualisere de mindre seervennlige sidene ved arbeidet i en krimteknikers hverdag.
Hovedserien fra Las Vegas kunne drattet ned i en bølgedal, da den umåtelig populære Gil Grissom (William Peterson) ble skrevet ut av serien og forlot settet før årets sesong. Men der Gil Grissom var en artig og innsiktsfull skrue, har Bruckheimers fylt opp karaktergalleriet med en langt mer kompleks figur i dr. Ray Langston (Laurence Fishbourne). Det eksperimenteres med mye på settet, og stort sett er CSI blitt mer spennende med den nyansatte professoren med langt dystrere sider. Igjen ser vi at når seriene går i dybden på karakterer, så høynes nærhet og narrasjon i store opplevelser på TV.
Trass fra NRKs side
Åpenbart er sommerens TV-programtavlå hos NRK ei solid strafferunde for det norske folk, etter en hel uke med Eurovison Song Contest i mai, altså det vi kaller Melodi Grand Prix. Lisens-kostnaden er ikke den samme, registrerte jeg ved den regningen som forfaller 1. august i år. Det blir dyrere og dyrere, flere og flere og flere kanaler, men slett ikke mer TV for pengene med resirkulering i tre kanaler.
En kan saktens spørre om denne apparatavgiften kan overleve — hvis NRK husholderer slik med statsstøtten? Faren er faktisk den at trassingen for å åpne pengesttrømmen fra Stortinget kan ha motsatt effekt enn den tiltenkte. Vi kan heller la lisensen bli en produksjonsstøtte, der alle selskaper kan søke og få støtte til gode TV-produksjoner, ikke sant? Da ligger det knipent til i det Hvite hus på Marienlyst.
NRK har i tillegg vært kjent for innkjøp av spennende serier. I det siste har vi nyheter som En velutrustet mann (Hung, 2009) og nye episoder av In Treatment (2009). Den siste er en remake fra en israelsk dramaserie, om en psykolog og hans pasienter, som etter en sesong ble vel langdrygt for min smak. Ofte er det mer interessant å se maling tørke, hvilket er en av nordmenns sysler på fyrabend — nå i sommerhalvåret!
Mannen med det velutstyrte skrittet er en slags hybrid mellom sitcom og familiedrama, skrevet av Colette Burson og Dmitrij Lipkin. Thomas Jane som Ray Drecker er seriens «swinging dick». Serien ble imidlertid fort kjedelig, med en for slapp narrasjon, og så å si ingen punchlines. Ideen er morsom og interessant, bevares. Men den korresponderer med den gamle slageren Det er en fin dag til det skrudde komikerkolletivet Prima Vera. Fiffig låt i tre minutter, før den fester seg og blir en slitsom klisjé. Ja, akkurat som ei låt i Eurovision Song Contest…
Og sist men ikke minst har NRK sikkert betalte godt for å få boksuksessen Damenes detektivbyrå nr. 1 (The No. 1 Ladies’ Detective Agency) fra HBO til sommerlig underholdning. Jeg kjenner ikke bøkene, men synes dette tidvis mer likner alt annet enn krim og Botswana. Etter et par episoder har jeg, med unntak for den artige skruen i sekretæren i detektivbyrået, gitt hele serien på båten.
Forspilte sjanser
TV2 har gjennom sommeren hatt malekurs med Tom Cruickshank på formidagene, år om annet. Slikt tror jeg er meget interessant for stadig flere. Eldrebølgen åpner for at dette er et segment som TV-kanalene burde tenke grundigere igjennom, i alle tilfeller de kommersielle. Rart i grunne at det ikke er mer slik «gjør-du-det»-kurs på TV, når det er Grønn glede på NRK og Tid for hjem på TV2 i beste sendetid. En skal ikke se bort i fra at det ligger noen reklame– og sponsorinntekter og vaker i dette terrenget. Til nå er de totalt uutnyttet!
Dagens situasjon er snarere at alt for mye rusk og rask får sendetid, selv midt i sesongene. Beste eksempel er den uendelige serien Glamour (The Bold and the Beautiful) på TV Norge og I gode og onde dager (Days of Our Lives) på TV3. Den siste fikk vel en slags kultstatus fordi Joey Tribbiani (Matt LeBlanc), som den minst sosialt intelligente i Venner for livet (Friends), hadde en rolle i denne serien. Dette er sikkert sett av en håndfull blodfans, men det kan vanskelig tenkes mer uinteressant TV enn akkurat disse seriene. Totalt meningsløs narrasjon med tidvis ulogiske brister og fullstendig blottet for sjarm, der makt og intriger er så flate at en dag i barnehagen framstår som en masteroppgave i management. (Vel, det hadde kanskje vært en bedre ide…) Men bevares, dette er glitrende oppbevaring for mennesker med demens, sterkt framskutt Alzheimer og null korttidshukommelse!
