Framtidens musikkspiller

Jeg har hørt mye om Spo­tify. Vel­dig mye om Spo­tify. Og jeg var lenge sugen, men ble lik­som litt ned­slått da jeg fikk invi­ta­sjon og bare las­tet ned pro­gram­va­ren — inn­til nylig. Jeg syn­tes lik­som det ble for lett­vint med at jeg bare klik­ket litt rundt, og syn­tes det så ut som iTu­nes innen jeg en søn­dags­mor­gen fikk så inn­mari lyst til å høre på Ste­vie Won­der. Da så jeg lyset. (Foto: Spo­tify)

Det begynte så uskyl­dig som at jeg åpnet appli­ka­sjo­nen en gang til, før jeg even­tu­elt skulle slette hele farta. Du store kine­ser! Jeg ble tatt skik­ke­lig ved nesen, nes­ten…

Dette føl­tes som at jeg ikke fant opp krut­tet, men sto ganske tett på da det smalt. For inn i kassa ram­let det en drøss med tit­ler. Litt krøk­kete til å begynne med, rik­tig nok — inn­til jeg skjønte sam­men­hen­gen i meny­ene. Jeg har blitt for lat til å lese bru­ker­vei­led­nin­ger. Denne gan­gen var jeg snar til å hente fram igjen lesebrillene…

Syre­jazz og sære artister

Jeg tenkte bakerst i hodet at Spo­tify aldri ville bli noe for meg, da jeg las­tet ned pro­gram­met. Min musikk­smak er for sne­ver og lite til­gjen­ge­lig, mente jeg. Mange ørkes­løse lete­ak­sjo­ner i såvel plate­sjap­per som nett­spil­lere, har vært grunn­stu­dier i den øvel­sen. Der­for gjorde jeg noen syre­tes­ter på abso­lutt det sær­este jeg kunne tenke meg.

I iTu­nes eller f. eks. Gro­oveshark (grom­haien, iflg. en eks­kol­le­gas strå­lende over­set­telse) skal det ikke mye til før jeg enten blir flådd eller føler meg klådd. Hos Apple gjel­der det at jeg skal kjøpe alt, etter halv­an­net prøve­lyt­ting. Vel, det er to tromme­virv­ler og en piano­ak­kord i syre­jazz­seg­men­tet. Og hos grom­haien er det ofte hull, som f. eks at filene ikke lar seg spille, o.l.

Mye surr og — i iTu­nes’ — dyrt gull, altså. Apple er for så vidt her­me­tisk luk­ket, slik mange kri­ti­kere påstår. Blant annet har jeg nå end­ret pass­or­det så mange gan­ger på min Apple-id at jeg knapt hus­ker hva slags pass­ord jeg fak­tisk har. Det hen­der jo at jeg vil kikke meg selv i kor­tene, ikke sant?. Men hver gang opp­trer det samme tøy­set om dette pok­kers pass­or­det. Vel, nå har jeg kapi­tu­lert. Nes­ten. Her om dagen gikk det som en drøm. Makan!

Det er inn­log­ging og pass­ord i Spo­tify også, må vite.

Men det skulle ikke mange søkene til, før jeg stan­get i taket i Spo­tify, hel­ler. Frank Zappa kan du glemme! Menings­løst, spør du meg — men her tror jeg det er noe lug­ging fordi Frank var både tale­før og øko­no­misk for­ut­se­ende. Jeg mener å huske at han fikk kloa i det mate­ria­let som svært mange andre artis­ter har mis­tet: eien­doms­ret­ten til det inn­spilte mate­ria­let — nett­opp for å dempe den eks­po­nen­ti­elle veks­ten som sam­tids­mu­sik­ken har opp­levd, selv i min levetid.

Før jeg kom til Zappa, var det imid­ler­tid feno­me­nalt mye jeg fikk treff på av musikk jeg slett ikke for­ven­tet at de skulle ha i kata­lo­gene. Spo­tify rekla­me­rer med at de har åtte mil­lio­ner filer i sin dis­tri­bu­sjon. Det er ikke all ver­den, men et heder­lig utgangs­punkt. Og vel­dig mye av mine søk, var treff på mate­riale som hadde gått meg hus forbi!!!

Etter noen dager ble det fak­tisk til at jeg opp­gra­derte fra Spo­tify Free og de 20 timene du får gra­tis i måne­den og til Unli­mi­ted. Nå har jeg betalt for en måned uten reklame­av­brudd. Det kosta ikke mer enn førtini kro­ner, for en måned. Det er Spo­tify ærlig verdt, lenge før jeg har fått plug­get til ste­reo­an­leg­get! Men det kom­mer, det kom­mer snart…

Men akku­rat mens jeg mente at dette var sel­veste nir­vana for en nett­no­made som meg, kom det for­ly­den­der fra norske plate­sel­ska­per og artis­ter om at de vil trekke seg fra Spo­tify. Altså kan det se ut til at dette var for godt til å være sant. Eller at de norske bidrags­yterne ikke har tid til å vente på at vi «sær­in­gene» kom­mer oss inn på mar­ke­det, slik at det fak­tisk ren­ner litt pen­ger til­bake til opp­havs­retts­lige bidrags­ytere. For Apple er jo gjer­rige i iTu­nes, sier noen. Og nå er det enda verre i Spo­tify, hev­der flere i Aften­pos­ten og Dags­avi­sen. Det er som om ver­den ikke vil gå seg til for en enkelt tje­neste, for oss som legalt vil ha til­gang til topp musikk over internett.

Til­bake til framtiden

For mer enn 20 år siden del­tok jeg i en hygge­sam­tale på Aker brygge med en barn­doms­venn og hans fet­ter. Fet­te­ren er gull­smed og av den  for­ret­nings­ori­en­terte sorten. Han mente f. eks. at det måtte være helt menings­løst å stu­dere his­to­rie. Det var vik­ti­gere å for­andre den, i følge ham. I grun­nen et artig poeng, i seg selv — etter­som vi noen måne­der sei­nere hadde et helt nytt ver­dens­kart, det året. Jeg mener sam­ta­len fant sted i 1989.

Hans vik­tigste og mest dis­ku­table utspill, lenge før den først halv­li­te­ren ble tom, var hans påpek­ning av hvor gam­mel­mo­dig folk tenkte med hen­syn til omset­ning av musikk og film. Da var CD’er fort­satt guds gave til plate­sel­ska­pene. Som for den del ble råsolgt med at en kunne kjøre en roms­lig lager­truck over den, og fort­satt putte CD’en i spil­le­ren! Dette var jo full­kom­ment umu­lig med en vinyl­skive, den gang — enda det var reint jug det andre, også. I til­legg var jo kas­set­te­nes for­ban­nelse et kvar­ter i sola, eller et par timer i en kald skole­sekk, før den kvel­det som bånd­sa­lat, ikke sant?

Pro­ble­met med dis­ku­sjo­nen på Aker brygge var at ingen av oss kjente til noen tek­no­logi om det fet­te­ren til barn­doms­ven­nen min snak­ket om. Inter­nett var fort­satt et ukjent feno­men i fram­ti­den. Fak­tisk skulle det gå fem år til før jeg hørte om noe som kunne likne på inter­nett. Ordent­lig på nett kom jeg først i 1995 — på jobb i Dagbladet.

Sånn sett hadde vi ikke for­ut­set­nin­ger for å dis­ku­tere det vi i dag ser mate­ria­li­sere seg over inter­nett. Men jeg må gi fetter’n rett: det er blitt gam­mel­dags med fysiske kopier. Jeg var på nip­pet til å gi ham litt rett med iTu­nes og mp3-spillere, først. Nå — med Spo­tify — har han fått helt rett.

Mitt kon­sum av musikk

Sce­na­rioet for meg er at jeg vil ha musikk på øra mens jeg skri­ver i blog­ger, og lever mitt nett­no­ma­diske liv på Face­book, skri­ver epost, leser nett­avi­ser, osv. Dette ‘noe’ som mange kal­ler multi­ta­s­king, og som jeg hel­ler vil kalle høy sam­hand­ling, er blitt en del av nett­ver­den og folks triv­sels­fak­tor mens de pus­ler med sine data­ma­ski­ner. Ja, noe som durer i bak­grun­nen mens en gjør andre hver­dags­lige ting, ganske enkelt.

YouT­ube har vært et alter­na­tiv for alt jeg ikke har betalt for. I leng­den ble det irri­ta­belt at denne lyt­tin­gen stjal såpass mye bånd­bredde at det påvir­ket mine andre gjøre­mål. Som f. eks. bru­ken av Word­Press direkte i nett­le­se­ren mot et web­ho­tell mens jeg redi­gerte denne blog­gen. Eller at jeg skulle ha et bilde fra Picasa­web, som jeg las­tet opp med en av mine andre maski­ner, og som jeg ikke hadde en lokal kopi av — på stå­ende fot. Altså alt det som skal og må til, for at jeg skal være mest mulig mobil og lite fysisk bar­du­nert til én eneste maskin, og mest mulig interaktiv.

iTu­nes er OK, men når du har rotet det til med litt av hvert, som f. eks. at antall auto­ri­se­rin­ger er brukt opp — da strut­ter jo ikke håret av glede! Dette har dog en meget enkel løs­ning. Poen­get er at dette fri­gjø­rende enkle blir vel­dig trangt og irri­ta­belt, vel­dig fort.

I vår tid skal det meste skje omtrent før tan­ken har ned­felt seg i hodet, ikke sant? Evig­he­ter på inter­nett er kan­skje bare nan­o­se­kun­der i vir­ke­lig­he­ten. Dette er en trus­sel for mitt kardio-vaskulære sys­tem. Antall til­fel­ler av slag i slekta til­sier at dette lig­ger vakende nært mens jeg tum­ler rundt på nett. Håpet er selv­sagt at jeg rus­ler midt i sve­vet mel­lom opp­da­te­ring av mySQL og pup­pen til Pamela, for å si det slik… (jeg kan jo drømme!)

iTu­nes er fin­fint det, hvis jeg skal ha noe til evig tid på iPod’ene mine. (Ja, jeg har flere, men Shuffle’n fikk jeg til jul i fjor!) Lenge har jeg hatt eks­tremt stor glede av dem.

Jeg var eksem­pel­vis tid­lig ute med å kjøpe meg walk­man, både til kas­set­ter og CD. Jeg drøyde lenge før jeg beit på en mp3-spiller fordi hat­tene gikk mye ras­kere i taket på DVD-fronten, hvil­ket jeg fort­satt ikke kan få full­rost! (Jada, jeg har Voddler-konto…) Med DVD ble jo CD sam­men­smel­tet, ikke sant?

Men det var dette med frakt­be­hand­lin­gen da. Det er rime­lig slep­bart det meste jeg kjen­ner til. For Apples løs­ning kre­ver jo en del dik­ke­da­rer, for at øra skal stå på stilk! Med sine helt eks­klu­sive kab­ler og til­kob­lin­ger er jo livet et slit, egent­lig. Og det har hjul­pet betrak­te­lig at min Ipod Shuf­fle ikke er større enn ei slips­nål, beva­res — men det er dette med strøm, orga­ni­se­ring av filer, osv. Det blir fort litt herk, i vår tid. Og i alle til­fel­ler har jeg opp­da­get til min store erg­relse at iPod’ene er utla­det, når jeg ende­lig får kloa i dem. Som regel…

Og alt slikt som er hand­let inn over nett, må jo sik­res med en fysisk eller digi­tal kopi et annet sted. Mer og mer har jeg blitt lem­fel­dig, ikke minst fordi jeg en periode hand­let musikk over musikk­tje­nes­ten til MSN. Den ble lagt ned før jeg rakk å få tatt kopier. Slik for­svant noen hundre­lap­per ut av vin­duet, så å si uten et taste­trykk, til og med. Hvil­ket over tid har med­ført at jeg mener musik­ken i seg selv er vik­ti­gere enn hvil­ken for­ma­te­ring den har, så sant den gir meg ned­satt hør­sel på gam­le­hjem­met. Der­for har jeg vært litt nys­gjer­rig på dette med musikk­strøm­mer. Som f. eks. at jeg har en konto hos LastFM eller grom­haien. Og at jeg prak­ti­se­rer hjem­me­de­ling i iTunes.

Geni­alt enkelt

Spo­tify er det neste ste­get for oss som ikke har en NAS (nett­verks­lag­ring) til å strømme iTu­nes på alle spil­lende enhe­ter i hjem­met, fra ett eneste sted. Med Spo­tify er det et enkelt pro­gram som jeg log­ger meg på, på hver enkelt maskin, og som gir meg nøy­ak­tig det samme: Til­gang til musikk­fi­ler jeg enten har stjerne­mer­ket eller lagt til i spille­lis­ter. De kan tas i bruk et annet sted, med en gang. Og ikke minst er jeg ikke kyn­dig nok til å få iTu­nes til å fun­gere med Linux mens Spo­tify gikk som en drøm på Wine. iTu­nes og Wine gikk kke, for min del…

Det er dette jeg mener at jeg har leng­tet etter uten å være alde­les klin­kende klar over hvil­ket behov jeg hadde, eller kom til å få. Det kan ikke sies ster­kere enn at Spo­tify er geni­alt enkelt.

I utgangs­punk­tet lik­ner Spo­tify nes­ten alle de andre musikk­spil­lerne jeg har prøvd, med visse svært syn­lige for­skjel­ler. Det var først da jeg for­sto hvor­dan meny­ene skulle benyt­tes at jeg så det geni­alt enkle.  Dette kan kan­skje være en av de kri­tiske merk­na­dene at dette ikke er like intui­tivt som meny­ene er tenkt, ganske enkelt fordi de nok har tenkt at Spo­tify skulle likne mest mulig på andre. Første­gangs­opp­le­vel­sen gir der­for ikke noen halleluja-opplevelse — sna­rere et snøft av at dette har man da sett før.

Pro­ble­met var for meg dette at Spo­tify las­tet inn alle musikk­fi­ler jeg hadde på PC’en. Slik fram­sto det som et litt anner­le­des iTunes-program, før jeg innså at det var søke­funk­sjo­nen som skulle gi meg reint gull: musik­ken uten­for huset. Da ram­let det inn hele lass med resul­ta­ter. Og så var det bare å velge fra  øverste hylle, opp­rette spille­lis­ter, osv.

Etter et par dager ble jeg djer­vere og djer­vere. Las­soen ble kas­tet langt og vidt, med for­bløf­fende resul­ta­ter. På 1990-tallet ram­let jeg rett og slett av musik­ken som hobby. Anta­ke­lig var det sam­men­fal­lende med at jeg job­bet mer og mer hel­tid, slik at det skor­tet på tid og over­skudd. Der­for ble Spo­tify den råeste sti­fin­ner til­bake til alt jeg gikk glipp av. Det var da jeg skjønte at dette var kom­met for å bli — hos meg. Og det var omtrent sam­ti­dig jeg hus­ket sam­ta­len om at det i fram­ti­den måtte være mer lønn­somt og prak­tisk med en abon­ne­ments­tje­neste enn fysiske kopier av all musikken.

Jeg har ikke tall på hvor mange gan­ger jeg har løf­tet på meg rygg­pro­ble­mer med flyt­ting av LP-plater og bøker. Det er ikke få gan­ger jeg har slitt med plass­pro­ble­mer på grunn av lag­rin­gen av musikk og bøker. Så godt det har latt seg gjøre, har jeg fore­tatt tyn­ning blant de minst vik­tige tin­gene. Like­vel drar det på seg lass på lass med unød­ven­dig flyt­ting, alter­na­tiv resir­ku­le­ring ved neste flytte­lass. Digi­ta­li­se­ring er og blir løs­nin­gen, enten en vil eller ikke. Da har en til­gang på alt en før kas­tet, og som man noen gan­ger i van­vare har kas­tet et eksemp­lar for mye av. Elek­tro­niske bøker har jeg fore­lø­pig ikke tatt av på, mye på grunn av at det ikke fin­nes like enkle bruks­om­rå­der for dem ennå. Når det gjel­der musikk er sva­ret fore­lø­pig Spo­tify, for min del.

Der­for opp­gra­derte jeg til Spo­tify Unli­mi­ted, slik at jeg slapp tids­fris­ten på 20 timer i måne­den samt reklame­av­brudd. Dette er bil­li­gere enn Wimp, en annen tje­neste, som kos­ter 99,- kro­ner for en måned. Det samme kos­ter Spo­tify Pre­mium, hvil­ket jeg ikke har fun­net inter­es­sant. Men i sum tyder dette på å være fram­ti­dens musikk­spil­ler for langt de fleste, der pris vil bli avgjø­rende for den videre utbre­del­sen. I dag er det noe dyrere å være med enn det sik­kert vil bli på sikt.

En ting er garan­tert: Alle fes­ter blir mer høy­lytte av dis­ku­sjo­ner om neste låt, m.m. Her er til­gjen­ge­lig så å si alt en for­mår av musikk­in­ter­es­ser. 8 mil­lio­ner filer er i grun­nen lite, og blir for­hå­pent­lig sterkt utvi­det. Men først og sist gjel­der det at musik­ken en vil høre på, den lig­ger et muse­klikk unna med Spo­tify, i det minste. Med iTu­nes hadde dette kos­tet­langt mer enn førtini kro­ner i måne­den — etter en time!

Den store tape­ren vil utvil­somt være plate­bran­sjen. Altså de som skal sig­nere artist­kon­trak­ter og selge pla­ter i als­kens medier. For artis­tene kan dette i første rekke være øko­no­misk uin­ter­es­sant, men på sikt være inter­es­sant enn ulov­lig kopie­ring og fil­de­ling. Jeg til­hø­rer det brede fler­tall som ikke har sett pro­ble­met med slike akti­vi­te­ter, helt enkelt fordi jeg og de fleste andre ikke har brydd oss om slikt. Nå får det ille­gale seg­men­tet sam­men alle trei­gin­gene — som ikke vil stjele — en fullt lov­lig tje­neste. Da gjen­står det bare at musi­kerne har nok is i magen til at en stor og god utbre­delse. Ellers blir Spo­tify like stein­dødt som vinylplater!

Bran­sje­ar­gu­men­tet er egent­lig det minst inter­es­sante fordi den er utda­tert, uan­sett medium. Digi­ta­li­se­rin­gen er her. Den vil bli mer omfat­tende enn vi aner. Da bør det ster­keste argu­men­tet være at flest mulig støt­ter de legale kana­lene, der det tross alt må være musi­ker­nes inn­tek­ter som blir vik­tigst. For deres del håper jeg at musikk­strøm­mer blir fram­ti­den. Da får de i det minste «litt» betalt for det de blir fra­stjå­let svært mange andre steder…

Print PDF