Sommer på hell

For tiden er været litt usta­dig her i Lil­le­ham­mer. Det står i grell kon­trast til de mange fine som­mer­da­gene vi har hatt i juni og juli. Men det er lenge til jeg aksep­te­rer at Niti­men spil­ler En som­mer er over med Kir­sti Spar­boe. Det er den tin­gen jeg kan­skje hater aller mest her i livet — når den blir spilt på sein­som­meren. (Foto: Terje Storsanden)

Jeg har altså klora til hele den opp­rin­ne­lige instal­la­sjo­nen av Word­Press. Det var noe så banalt som at jeg skulle endre en adresse, slik at jeg kunne opp­gra­dere hele sula­mit­ten til en multi-installasjon, som vel­tet hele tua. Nå ser det ut til at alt er tapt, dess­verre. Men beva­res, alt er for­gjen­ge­lig — ikke minst det som skjer på internett.

Arbi­trært flegma og sinne

Inter­nett er skumle saker for den som er fleg­ma­tisk inn­stilt. Ja, slike som meg. Jeg er slett ikke lik Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, som uan­sett poli­tiske kon­tro­ver­ser, mener at ved­ta­ket er fat­tet før Regje­rin­gen er enig innad. Den slags stål­vilje er det lenge siden jeg har hatt. I ste­det er inter­nett blitt min dag­lige spa­ser­tur, der jeg dri­ver for «vær og vind» etter inn­falls­me­to­den. Som regel er det en sak eller et tema som fan­ger min inter­esse på en nett­avis, og så er jeg i gang. Det tar et par timer før jeg inn­ser at jeg har rotet meg kapi­talt bort, og tiden løper ifra meg. Slikt er ikke en gang nabo­venn­lig eller venn­ska­pe­lig fordi jeg bren­ner ut alle kref­tene på — tja, ingen­ting… Vil noen si.

Inter­nett er skum­melt der­som en ikke har litt gren­ser og til­bake­hol­den­het. Slikt gikk tapt i den første rygg­ope­ra­sjo­nen, tror jeg. Etter det har inter­nett mer og mer blitt min kanal til det vir­ke­lige livet. Syk­dom har okku­pert to tredje­de­ler av livet til å se på TV mens jeg hori­son­talt lig­ger og ven­ter på neste «aktive» periode. Slik består livet stort sett av tomme opp­le­vel­ser, lite men­nes­ke­lig kon­takt og en alt for utstrakt evne til å skygge unna det meste av det beste i livet: andre men­nes­ker. Det stje­ler slike res­sur­ser at jeg har det best for meg selv. Kun da har jeg full kon­troll over bat­te­ri­ene. Hvis jeg har blitt lok­ket ut av kon­ky­lien, så er jeg selv­sagt i mitt ess etter to biset­nin­ger, fire Prince røde og en ørli­ten pils. Da kan jeg fak­tisk glemme tiden et lite øyeblikk.

Sym­pto­ma­tisk nok har jeg fire klok­ker, men ingen av dem går — for å tøye den meta­fo­ren! Det vil si at jeg er blitt som et sløvt opp­lad­bart bat­teri, som bru­ker pro­por­sjo­nalt len­ger tid på de fleste bruks­om­rå­der, sam­ti­dig som det ikke er samme susen i den kraf­ten som enten blir aggre­gert eller konsumert.

Det mest pro­duk­tive jeg bedri­ver er blog­ging og sno­ping rundt på inter­nett. Det vil si at blog­gin­gen har gitt meg litt mer ‘lebens­raum’ enn tid­li­gere. Nå er jeg omsi­der litt aktu­ell, i det jeg dri­ver med. Og det er saf­tig moro å skrive litt nå og litt da. Tross alt er det dette jeg p en eller annen måte ble eslet til­her i livet, selv om tanke­kraf­ten er så treg blitt at pen­nen skra­per mest i papiret.

Word­Press er fak­tisk så sje­ne­røst til­rette­lagt at ingen ting går tapt, med mindre man er en kløne­ma­ker som meg, og som tuk­ler det til — til tider. Det vil sik at hel­ler ikke dette er så gæernt der­som jeg hus­ker å ta en backup, hvil­ket jeg er lite flink til, til tross for at det fin­nes auto­ma­ti­se­ring for dette, også. Det meste er svin­ak­tig enkelt å sette opp, slik at en sause­kopp som meg reint fak­tisk har ei liv­line, tross alt. Jeg har null­stilt denne blog­gen fjak­sen gan­ger og lan­det med snuta først i bak­ken, med ett unn­tak. Slå den!

Mitt arbi­trære flegma, i betyd­nin­gen at jeg slent­rer rundt på nett uten mål og mening, er det som kan­skje gir livet en slags mening utenom det fak­tum at jeg skal sitte ved kjøk­ken­bor­det og røyke mens jeg ven­ter på kirke­går­den. Mange vil kan­skje obstru­ere mot et slikt syn, men jeg har det ikke tra­velt — til tross for at siga­ret­ter kan­kje ikke er de beste brem­sene, hel­ler. Det er ikke vans­ke­lig men slit­som å vente på siste holde­plass vis a vis Søndre park i Lil­le­ham­mer. Jeg lover… Kro­niske smer­ter er i lik­het med revo­lu­sjon ikke noe tesel­skap, for å para­fra­sere Bukharin.

For­and­ring fry­der ikke

Denne uken har jeg for­res­ten vært en tur til fast­le­gen. For en gangs skyld var hver­ken han eller jeg utslitt, og jeg hadde følel­sen av at vi snak­ket med hver­andre. Han for­står min situa­sjon men kan lite gjøre. Jeg vet at han har ikke ett eneste virke­mid­del i verk­tøy­kassa si utenom reks­vis­sjo­ner, hen­vis­nin­ger og pil­ler, som jeg har så mange av fra før at det er ikke inter­es­sant å spørre etter flere. Det vil si at vi i dag snak­ket om mor­fin­plas­ter i ste­det for pil­ler, men han hadde få eksakte svar, og i dia­log ble vi enige om at den batal­jen får jeg ta med en smerte­kli­nikk. Pro­ble­met er bare det at den kli­nik­ken jeg har brukt, den blir lagt ned ved nyttår. Da for­svin­ner Aker syke­hus i Oslo.

Det burde vært et nasjo­nalt gravøl, for jeg tvi­ler opp­rik­tig på at det blir det spøtt bedre med en sam­ling i bånn på Ulle­vål. Jeg har til over­mål klart brag­den å bli krøp­ling akku­rat der, så min vilje til  å reise dit er lik null! Der­for har jeg begynt son­de­rin­gen for at litt orga­ni­serte men­nes­ker fin­ner hver­andre, slik at det kan åpnes for et regio­nalt presse­hyl om smerte­kli­nikk i dis­trik­tet, dette for­ters­kede nav­net Innlandet.

Halv­par­ten av hele sør-Norge snak­ker vi om da, som altså ikke har en smerte­kli­nikk. Det er en skan­dale! Intet mindre!!!

Hvor­for? Jo, for ingen sli­ter mer med hver­da­gen enn smerte­pa­si­en­ter. De sli­ter med å få dagen til å gå, stå opp, fun­gere sånn noen lunde til at kaf­fen ikke sit­ter på vran­gen hver mor­gen, og at kan­skje blir noen av de tin­gene som de aller fleste tar for­gitt rea­li­sert litt etter litt i dag, i mor­gen, på sikt, osv. Det er enkelt å tenke på de gan­gen en vris­tet anke­len i barn­dom­men. Fin­fint den første halv­ti­men med saft og tegne­bok. Så kom sli­tet med å holde seg i ro. For en smerte­pa­si­ent er det slik hele tiden!

Men både fast­le­gen og jeg er «skrudd fast for livet» i et null­sum­spill mel­lom helse­by­rå­kra­tiet og poli­ti­kere med inter­esse for å under­grave dagens roms­lige ord­nin­ger. Det skal spa­res på virke­mid­lene i dag, sånn at pasi­en­tene blir fris­kere i mor­gen. Fast­le­gen er blitt en mindre hvass kniv i kjøk­ken­skuf­fen mens pasi­en­tene først skal bli pasi­en­ter når de er blitt syke nok, eller har ven­tet så lenge at det ikke er noen vei tilbake.

Slikt blir en ikke i godt humør, hvis og om man er litt reflek­tert om egen syk­dom og situa­sjon. Og ikke minst er sys­te­met så utmat­tende at for å for­bli kro­nisk syk, må man også ha en stål­helse og punt­lærs­mage som selv ikke elite­idretts­ut­øvere er i besit­telse av — ja, sånn for å hamle opp med reg­ler, prin­sip­per, skje­maer og ord­nin­ger til fremme av egen helse. Ingen i sys­te­met er inter­es­sert i annet enn at jeg ikke får los på neste etappe fordi det er jo best med minst mulig herk i egen suppe. Jo flere som kjen­ner ord­nin­ger og sys­te­mer, desto flere vil skape et papir­berg som ingen kan behandle. Så får vi en liten poli­tiske krise. Hver gang!

«Du som har reist så mye»

Tirs­dag var min mor og jeg på bil­tur. Far hadde reist på fiske­tur. Vi reiste til Gjø­vik, sånn for at mor skulle få litt liv i shopaholic-genet i sin barn­doms hjemby. Der møtte og pra­tet vi bare med lille­ham­rin­ger, forresten…

Det er litt stas for meg med CC på Gjø­vik. Sen­ter­le­de­ren og jeg stu­derte av alle ting sam­tids­his­to­rie ved davæ­rende Opp­land Dis­trikts­høg­skole for 22 år siden. Og det er et fint sen­ter. Clas Ohls­son, for eksem­pel — der vi kjøpte hel­års­pære med sen­sor til ute­lampa, slik at far ikke skal bli mørk­redd når han hen­ter avi­sen! Nei, han mener det hol­der med gate­be­lys­nin­gen på tunet, men tip­per at det er han som kom­mer til å snakke mest om hvor geni­alt enkelt det er med den lampa! Som slår seg av og på automatisk!

Da vi var fer­dig med shop­pin­gen, der mor syn­tes at jeg kunne få burs­dags­pre­san­gen på for­skudd, etter­som Dress­mann hadde slike kanon­til­bud, så ble det en piquet og bom­ulls­gen­ser i knal­lende rødt. Gaven beløp seg til for­mi­dable hundre­og­femti kro­ner. Joda, det er ikke mye, men fin­fine pre­san­ger! Det er saken ved­kom­mende, ikke prisen.

Ute kom lille­ham­rin­gene sigende mot vårt bord. Mor og jeg kjente ikke igjen den ene, som er et gam­melt bekjent­skap fra «kjøp­manns­ti­den» i Aur­tan­des eftf. og Skurva haveby. Saken lot seg raskt opp­klare. Og etter en stund ble det snakk om hvor­dan få tiden til å gå rundt på urskiva.

Den ene kvin­nen hadde så mange reise­pla­ner at jeg fikk nes­ten vondt i ryg­gen, bare ved tan­ken. Hun mente i til­legg at jeg som var så bereist, jeg måtte da reise mye. Og til det er det kun en ting å si: Nei, slett ikke.

Min første tur helt på egen hånd etter den siste rygg­ope­ra­sjo­nen, tok det fem år å få til. Det var da jeg reiste til Lon­don i vår. Hyg­ge­lig men alt for slit­somt. Jeg er sjele­glad hver gang jeg kan lukke døra hjemme bak meg. Det samme sa jeg til fast­le­gen, også! Det er et baske­tak uten like for en med kro­niske smer­ter der ute i asfalt­jun­ge­len, blant alle de andre.

Ens­lig men ikke ensom majestet

Det blir ikke mye far­ting, enda jeg har all ver­dens tid men ikke all ver­dens øko­nomi til nett­opp dette. Så egent­lig burde jeg klage, men evner ikke det, en gang. Eller som jeg sa til en bekjent her om dagen, da han fikk los av noen små­jen­ter som kom lub­bende over Lil­le­tor­get at «dette er jeg hel­dig­vis fer­dig med»!

- Da erru jaggu klein!

Det var hans lyn­kjappe kon­klu­sjon. Da for­sto han rekke­vid­den av det jeg baler med. Jeg som aldri hadde et hvi­lende øye, før i tiden…

Det er kan­skje en sann­het i det. Jeg kan sant å si ikke få full­rost livet alene. Her lever jeg nøy­ak­tig slik jeg vil ha det. Det hen­der at det kom­mer noen betrakt­nin­ger, der føle­hor­nene mine raskt kom­mer ut og kor­ri­ge­rer alle lin­ja­ler, vatere og møb­le­rings­for­slag. Det er mitt hjem! Og der er vi ved selve kjer­nen for den jevne smerte­pa­si­ent: uopp­dra­gent sinne og raseri.

Jeg har ikke tall på hvor mange gan­ger jeg har hatt helt util­sik­tede reak­sjo­ner, erup­tive raseri­an­fall, osv. For meg er det smer­tene som snak­ker før jeg even­tu­elt får fer­ten av dem selv. For andre er jo inn­tryk­ket at jeg er blitt passé sprø…

Jeg for­står tanke­gan­gen, men har slut­tet helt med å be om unn­skyld­ning. Jeg lar meg hel­ler iso­lere hjemme enn å fram­pro­vo­sere situa­sjo­ner der jeg blir eks­po­nert for dår­lig sam­vit­tig­het og bonde­an­ger etterpå. Slikt tror jeg flere enn jeg har et pro­blem med, ikke smerte­pa­si­en­ter alene. For min pasi­ent­gruppe er imid­ler­tid dette en del av dia­gno­sen. Dette fikk jeg for en gangs skyld sagt til fast­le­gen, også — etter at jeg i vin­ter var innom en tur og fikk revet av meg en ver­bal kule på tjue minut­ter — til lege­prak­ti­kan­tens store for­fer­delse, naturligvis.

Værete sut­ring

Denne uken har jeg sit­tet mye med Boz Scaggs på ørene, direkte inne fra Spo­tify. Jeg kan ikke tenke meg mer silende regnvær-musikk enn hans. Det er lik­som melan­koli opp og i mente med den man­nen. Der­for ble han aldri noen stor hit­ma­ker, slik grom­gut­ten Ste­vie Won­der eller Al Jar­reau ble. Til det er musik­ken for til­bake­lent og for sterkt pre­get av de mange kvinn­fol­kene som stakk (i teks­tene) — til at det utløste den store jube­len i mas­sene. Til dritt­vær blir det imid­ler­tid stas av slikt…

Alt for mange er opp­tatt av at livet skal være i hundre, hele tiden. Her om dagen så jeg en teaser på Norge i dag på NRK1, der det var en søtti­åring som drev med spin­ning. Jeg ble sli­ten bare av svet­ten mens den tre­nings­nar­ko­mane selv var endor­fi­net fryd og gammen.

Ja, det kan være stas å være i slik form når en er 70 år. For meg som ble åtti før jeg fylte førti, blir det imid­ler­tid anmas­sende. Det spinn­ville er at dette mare­rit­tet av endor­fi­ner får full jubel mens slike som meg ute­luk­kende kate­go­ri­se­res som vrange lat­sab­ber og sky­høye vel­ferds­kost­na­der. Og hvis jeg skulle være så uhel­dig å møte på den rette typen, er det opp og i mente om hva jeg skal gjøre, hvor­dan jeg må akti­vi­sere meg, osv.

Jeg blir kvalm og sli­ten bare ved tan­ken. Ikke minst vel­dig trøtt av at folk snak­ker til meg, som om jeg er fire år, og aldri har trent en dag i livet…

Vel, jeg skyl­der sann­syn­lig­vis mas­sene for­kla­rin­gen at jeg juk­set på tre­nings­vekta, da jeg i unge år likte fram­stil­lin­gen av meg selv som beda­ge­lig og lite vil­lig til kropps­lig akti­vi­tet. Blant annet var jeg eks­tremt lite glad i gym­ti­mene på sko­len. Jeg snak­ket ikke like høyt om hvor mange turer jeg gikk, helt for meg selv.

Ingen­ting er mer anstren­gende enn å være urok­ke­lig fordi man må holde skrot­ten i såpass beve­gelse at en orker å sitte stille i tre-fire timer om gan­gen. Og jeg har all­tid vært spe­si­elt glad i å sykle. Jeg har for­res­ten syk­kel både i Tysk­land og Norge, men kom­mer meg idag ikke opp på setet uten en god por­sjon over­be­vis­nings­kraft. Det er et ork! Og et feno­me­nalt slit, både før, under og etterpå — ikke minst i smer­ter jeg hver­ken kan si noe om før enn det har gått galt, som regel.

Også dette er smerte­pa­si­en­tens glade van­vidd — hver eneste dag: Hvor stor er utford­rin­gen eller akti­vi­te­ten, med tanke på hva dette utlø­ser av smer­ter? Slike vur­de­rin­ger er jeg tvin­gende nødt til å ta hver dag, omtrent annen hver time, sånn rått reg­net. Og jeg bom­mer mer enn jeg kynisk kal­ku­le­rer risikoen…

Når det like­vel nøk­ker i løken…

I dag har jeg lest at det snart er 50 år siden The Beatles spilte sine legen­da­riske kon­ser­ter på Reeper­bahn i Dag­bla­dets nett­avis. Dette var begi­ven­he­ten som ledet dem til ver­dens­herre­dømme i pop­mu­sikk. Tenk! Femti år… Det for­tel­ler jo hvor­for hår­fes­tet er høyt hos meg. Og hvor­for det kan­skje burde ten­kes litt for­len­gelse av som­meren i det minste.

TV2 klarte for­res­ten å drepe deler av som­mer­gle­den i år, ikke Niti­men. Det vil si at jeg slett ikke har fulgt med i All­sang på gren­sen. Men på tors­dag skulle jeg se nyhe­tene klokka ni, der det var et gap på ti minut­ter. Dssverre ram­let jeg inn i siste sekv­sens i all­san­gen, der Kåre Con­radi for­dømte meg sang En som­mer er over. Det var som pokker!

I slut­ten av sep­tem­ber er det imid­ler­tid Reeper­bahn Fes­ti­val i nett­opp Ham­burg, skrev Dag­bla­det i dag. Det er en fes­ti­val med 155 band og diverse andre arran­ge­men­ter til­knyt­tet. Sånn i utgangs­punk­tet er reiseloppa i giv akt med en gang. Fet­ter Knut bor jo der med sin fami­lie hvil­ket har vist meg at Ham­burg er en sann fryd for en asfalt­cow­boy som meg, må vite.

Av en eller annen merk­sno­dig grunn er jeg blitt litt hip­pen på det som skjer i pop/electronica-beaten. Synes lik­som det er skik­ke­lig moro med hvor­dan de leker med ryt­mer, og sånt. Når det like­vel ikke ble noen lufte­tur til Lör­rach i år samt Stim­men Fes­ti­val, så kan­skje dette er noe for å få slått ut fire fjo­ner i år?!?

Dette er et av de artige ban­dene som spil­ler lør­dag 25. sep­tem­ber. Da er det 38 år siden Norge stemte nei tl EF, for­res­ten. Slikt bør en jo feire!

Sånn kan jeg sitte og drømme… Dagdrømme.

Om det blir noe av, er en helt annen sak. Det vik­tigste er at jeg fort­satt drøm­mer — i det minste, selv om jeg sover lite.

I okto­ber blir det uan­sett Døla­Jazz. Ale­jan­dro Acuna skal spille med norske musi­kere. Det gle­der jeg meg til. Den tøf­feste dama i norsk jazz, Tine Asmund­sen, kom­mer med ban­det sitt, Lonely Woman, til byen, også. Acuna spilte i Weather Report = rein nos­tal­git­rip, for mitt ved­kom­mende, enda jeg så ham tromme for Al Jar­reau den kvel­den Gro Har­lem Brundt­land ble stats­mi­nis­ter i Norge for første gang i 1981. Med Tines band er det vir­ke­lig noe å glede seg til. Sak­son­fo­nis­ten Vidar Johan­sen er i bosatt i Lalm, så her er det lokal­ko­lo­ritt med solide jazz­mu­si­kere fra flere tiår i Norge, att­på­til. Slikt blir det musikk­fest av, naturligvis.

Nei, makan — skulle du sett. Her sit­ter jeg og dag­drøm­mer! Det er slett ikke det tris­teste man har. For om litt er kaf­fen klar!

Så får vi se…

Print PDF