Makeløse vårdager

Helt siden påske har vi i Lil­le­ham­mer opp­levd noen make­løse vår­da­ger. På den nylig instifta Vete­ran­da­gen, som tid­li­gere het Fri­gjø­rings­da­gen, gjorde jeg en liten foto­sa­fari i strå­lende som­mer­vær. Blant de hyg­ge­lige avbrek­kene i Lil­le­ham­mer, er det at vi har Park­caféen — en slik grønn lunge midt i byen. Alle foto: Terje Storsanden.

Mange merke­da­ger i år

Det var litt vemo­dig å stå på kirke­går­den søn­dag fordi det var 34 år siden jeg ble kon­fir­mert i Lil­le­ham­mer kirke. Siden har jeg meldt meg ut av Stats­kir­ken, hvil­ket jeg aldri for­talte mine beste­mødre. De var stolte som høner den dagen i 1977. Jeg tror sågar «Lup­pen» — prost Lorentz Ulrik Peder­sen — var like stolt. Det var litt av en bande som ble kon­fir­mert den dagen. Og i de store kul­lene på 1970-tallet.

Blant de mindre hel­dige sidene for en klasse­ka­me­rat fra grunn­sko­len og venne­kret­sen hans, var at jeg hadde besøk av en venn­inne som arbei­det på Gre­na­de­ren, byens dis­ko­tek nr. 1 i Stor­gata, et par år sei­nere. Hun myste seg gjen­nom bil­det av alle kon­fir­man­tene og spurte om navn, med den kon­se­kvens at det ble glass­klart at de slett ikke var gamle nok. Hun visste jo utmer­ket godt hvor gam­mel jeg var!

Det er for­res­ten 30 år siden jeg ble fer­dig med videre­gå­ende utdan­ning, også. Det ble tre feno­me­nalt artige år, med men­nes­ker og min­ner jeg har munt­ret meg med i alle år etterpå!

Som nevnt i en artik­kel i fjor høst, traff jeg igjen fire av jen­tene i klassa da. Det ser dess­verre ikke ut til at vi får stab­let noen jubi­le­ums­fei­ring på beina i år. Jeg var syk og kunne ikke gå, for ti år siden. Da var det stor fest på Turist­ho­tel­let, som vi ald­rende inn­fødte kal­ler SAS Radis­son Hotell, eller hva det nå heter…

Men det er for­bau­sende mange jubi­leer i år. En ting er sik­kert: Det blir et jevnt sig av «runde» års­tall, med fars 80-årsdag og mors 75-årsdag, blant de de mest prominente.

Hed­rer Sol­berg til pinse

Egent­lig stakk jeg innom kirke­går­den for å finne et opp­slag om årets dug­nad. Det fant jeg ikke, annet enn at jeg fikk opp­lyst av noen andre som også stelte gra­ver at dug­na­den alle­rede var unna­gjort. Jeg hadde en uggen forut­anelse om dette fordi det var for­bløf­fende lite løv og vel­stelt alle vegne.

Jeg opp­da­get til min sorg at den kvel­den skulle man ha en støtte­kon­sert, for å reise en byste ved Lil­le­ham­mer kirke av kom­po­nist Leif Sol­berg 2. pinse­dag i år. Han var min sang­læ­rer på gym­na­set. Og jeg ville minst ha løst bil­lett — der­som jeg hadde hatt pen­ger på meg. Ergerlig!

Sol­berg er «nes­ten» glemt i norsk sam­tids­mu­sikk, men har skre­vet vesent­lige kom­po­si­sjo­ner i sitt 96-årige liv. Han er for­res­ten Norsk Kom­po­nist­for­enings eldste nåle­vende med­lem, og en levende legende — selv på Lil­le­ham­mer. Med den karak­te­ris­tiske alpe­lua har han vært obser­vert hyp­pig spa­ser­ende i Stor­gata, i alle år.

Fak­tisk var en sang­time med Sol­berg den siste timen jeg hadde med obli­ga­to­risk under­vis­ning på gym­na­set. En av gutta i klassa hus­ket at han hadde lovet oss en tur ned i Lil­le­ham­mer kirke, for å få demon­strert kirke­or­ge­let. Der hadde han vir­ket som kan­tor i mange år. Vi hadde tross alt byens mest auto­ri­ta­tive kilde til kirke­or­ge­let som sang­læ­rer. Og det var flere av oss som var svært musikk­in­ter­es­sert og sågar spilte et instru­ment selv.

Leif tok utford­rin­gen på strak arm, der de som ikke var inter­es­sert ble dimit­tert. En hånd­full ble med ned i kirka. Det ble litt av et show fordi han lot en av mine klasse­ka­me­ra­ter, Hans Eilert Borg, trak­tere kirke­or­ge­let — i til­legg til at han spilte selv. Med Frank Sina­tras My Way, som akku­rat da hadde gitt san­gen en renes­sanse på grunn av The Sex Pis­tols skive og film­mu­sikk The Great Rock ‘n’ Roll Swindle, (1979), fikk Hans stråle­hår den dagen! Og vi andre en his­to­risk gapskratt.

Slik endte min tid på gym­na­set for omtrent 30 år siden. Og jeg tror Sol­berg gikk ut i pen­sjo­nis­te­nes rek­ker det året, også.

Hvil­ket minne! For livet!!!

Triv­sel med morgensol

Blant de mer pro­sa­iske sidene ved russe­fe­rin­gen for 30 år siden, var det at jeg rus­let hjem til Ving­nes i fem-tiden om mor­ge­nen 12. mai. Det vil si at jeg mener det må ha vært den mor­ge­nen fordi vår siste skole­dag har jeg innn­bilt meg at vi hadde 11. mai 1981 — med bren­ning av mel­dings­boka og et skik­ke­lig hei­sa­lag i salige Ter­ras­sen om kvelden.

Det året jeg var russ, var det imid­ler­tid slikt fabel­ak­tig fin­vær som det vi har erfart siden påske i år. Jeg tenkte under­veis over Ving­nes­brua at det var et for­bløf­fende vak­kert lys og stem­ning over byen med mor­gen­sol. Det samme har jeg reflek­tert over i år mens vi har lig­get badet i sol hver mor­gen — vi som har vin­duer mot nord-øst og bor litt opp i eta­sjene. Jeg er blant de men­nes­kene som blir litt snil­lere der­som det er fint vær. Jeg kan ikke si annet…

Her er noen bil­der fra søn­da­gens fotosafari:

NB! Jeg ser av bil­det på kirke­går­den at det ikke er like strø­kent rundt gra­vene i for­grun­nen.  Slikt ser det ikke ut nå!!!

Print PDF