Kulturell spaserstokk med Anne Lande Trio

Årets Døla­Jazz hadde jeg tenkt å bivåné, aller helst kon­ser­ten med Jarle Bern­hoft. Tid­lig skjønte jeg at det løpet var kjørt, da bil­let­tene til  eks­tra­kon­ser­ten var borte før folk rakk å skrive bil­lett­ser­vice i nett­le­serne sine. Altså blir det Jazzin­cu­ba­tor igjen, tenkte jeg. Slik ble det ikke! På bil­det til venstre: Anne Lande.

Alle foto: Terje Storsanden

Rett før fes­ti­va­len skulle begynne, så kik­ket jeg innom nett­si­dene til Døla­Jazz igjen. Der ble sjå­fø­rer etter­lyst. Det var et nød­skrik jeg ikke kunne mot­stå — etter at jeg pen­sjo­nerte meg fra alt for­enings­ar­beid og dug­nads­ar­beid i 2009.

Diger bil, vik­tig oppgave

Fra Døla­Jazz ble jeg spurt om å kjøre utsty­ret til Den kul­tu­relle spa­ser­stok­ken. Det var et spørs­mål jeg slett ikke kunne si nei til. Og slik ble det til at jeg kjørte lyd­ut­sty­ret til Anne Lande Trio i hele to dager mens vi besøkte alle de seks eldre­sent­rene i Lil­le­ham­mer. Med­vir­kende i trioen var Anne Lade (vokal), Per Husby (kla­ver) og Kon­rad Kas­per­sen (kontrabass).

Det ble ikke noe opp­drag fra ni-fire. Det vil si at på dag­tid tors­dag besøkte vi Hor­s­ters Minde (les: gam­le­hjem­met i by’n) og Skår­set­lia. På kvel­den besøkte vi Bus­moen og Gart­ner­ha­gen, der vi på den grom­meste moen i by’n fikk ser­vert laps­kaus. Hjemme­la­get laps­kaus, til og med! For en sli­ten­sjå­før, som ikke hadde fått tid til å spise mid­dag, ble det hente eks­tra kref­ter og energi!!!

Fre­dag var vi innom Helse­hu­set (les Fåberg gam­le­hjem) og Søre Ål bo– og ser­vice­sen­ter. Det siste var selv­sagt det grom­meste fordi da besøkte vi min mor g far, også.

Det tri­ve­lige med dette opp­dra­get var at vi fikk sett hvor­dan Lil­le­ham­mer tar vare på byens eldre og uføre. Og det var et meget takk­nem­lig pub­li­kum, som visste å gi uttrykk for sin udelte glede over at jazz­fes­ti­va­len har kom­met inn på insti­tu­sjo­nene i Lil­le­ham­mer også. Eller som musi­kerne og jeg snak­ket om: En dag blir vi alle gamle, og sak­tens er vi på god vei inn dørene til et eldre­sen­ter. Dette er ikke annet enn for­ut­se­ende at vi i dag gjør dug­nads­ar­beid som kan­skje kom­mer oss selv til gode — om få år…

Den utri­ve­lige siden av mini­tur­néen var at jeg traff på en del for­eldre av bekjente. JA, sågar noen lærere gjen­nom tolv års skole­gang i Lil­le­ham­mer. Tid­vis var det rik­tig leit å se hvor­dan alder­dom kan for­andre men­nes­ker jeg en gang kjente, og som i dag knapt vet hvor­dan de kan knytte sine egne skolisser.

Her er noen av de bil­dene jeg tok underveis:

Print PDF