Min barndoms gate

Min barn­doms gate var Ving­nes­gata. Her bodde jeg per­ma­nent fra jeg ble født på Lil­le­ham­mer fyl­kes­syke­hus en dag i –62, og til jeg var fer­dig med gym­na­set i 1981. Jeg bodde sågar på begge sider av gata fordi vi leide tvers over gata i nr. 13 i mine fire første leveår. I 1967 flyt­tet vi til nr. 16, huset min egen far ble født i, til og med.

Alle foto: Terje Stor­san­den.

Selv om jeg stu­derte i Oslo, eller var innom et par år på 1980-tallet, for å stu­dere ved Opp­land Dis­trikts­høg­skole (dagens HIL), var jeg regist­rert som bosatt i Ving­nes­gata helt fram til 1992. Da begynte jeg å jobbe fulltid.

Mang­fol­dig folkeliv

Ving­nes­gata var ei liv­lig gate på seksti­tal­let. Jeg til­hø­rer en av de mest barne­rike kul­lene i Nor­ges­his­to­rien. Demo­gra­fisk vil vi gå inn i his­to­rien som en utpos­ning på kur­vene over det 20. århund­res befolk­nings­vekst — inn­til vi også er historie.

På grunn av at vi var så mange unger, ble det liv­lig og skik­ke­lig gøy i gata, der vi krydde foran butik­kene til Øysteins Sol­vik i nr. 13 (omtrent der bilen min står i bil­det over) og Sam­virke­la­gets filial i nr. 14 (det egge­hvite huset ved den røde bilen). Her har jeg mine første min­ner etter at jeg fikk lov til å for­late gårdsplassen.

Det var noe eget ved å stikke snuta uten­for por­ten i nr. 16, og kikke seg omkring - for å se om det var noe spøk og spe­tak­kel på gang.

Om våren var det helt magisk uten­for por­ten hos oss. Når snø­slaps og is (gjerne kom­bi­nert med ei sein påske) slapp taket, så var det fram med ball­tre og ten­nis­ball for å slå rotte. Det var anta­ke­lig det gje­veste vi gjorde utenom bade­liv om som­meren. Eller skil­eik om vin­te­ren. Og slang om høs­ten. Ja, vi hadde Tomta med fot­ball og moro, også. Beva­res! Men en slik omfangs­rik bande var litt skum­mel for en liten spjæ­ling som meg. Base­ball på TV blir aldri annet enn regu­lert mas i for­hold til vår­slep­pet med å slå rotte i Ving­nes­gata — enten jeg sto i por­ten og beund­ret leken eller ikke. Det hendte noen fikk til en solid suser som sing­let i rutene til Vingnespol’ti Hagen…

Dag­lig­vare­hand­lene hadde stor inn­virk­ning på folke­li­vet. Vi ungene sver­met rundt for­ret­nin­gene som fluer ved heste­pæ­rer. For hus­hold­nin­gene var en tur på butik­ken som regel punktum på arbeids­da­gen. Det var ved dis­kene der at det sosiale livet på Ving­nes blomstret.

I min opp­vekst var det svært uvan­lig at man hand­let andre ste­der enn på veien hjem etter endt arbeids­dag på seksti­tal­let. Det vi si at pølse­ma­ker og spe­sial­for­ret­nin­ger var selv­skre­vent på lør­da­ger — i til­legg til en tur på Stortorget.

Fram til høyre­bøl­gen sluk­ket for de nes­ten ukren­ke­lige åpnings­ti­dene på 1980-tallet, var det van­lig at butik­kene åpnet klokka ni og stengte klokka fem. Det vil si at på lør­da­ger stengte alle for­ret­nin­ger i Lil­le­ham­mer sei­nest 14:00, selv om vi unga fort­satt gikk på skole og langt de fleste arbei­det på lør­dag. Jeg tror vi fikk fem-dagers skole­uke i 1972 eller –73…

Etter­som vi vokste og for­lot Ving­nes på 1970-tallet, ble det stil­lere og stil­lere i gatene. På 1980-tallet begynte utskift­nin­gen av hus­ei­ere. Etter tusen­år­skif­tet var så å si den siste rest av oss som bodde og vokste opp på Ving­nes borte. I Ving­nes­gata i dag er det bare ett hus som er eid av den opp­rin­ne­lige fami­lien. I alle de andre husene har det blitt gode hjem og opp­vekst­vil­kår for yngre gene­ra­sjo­ner, slik at Ving­nes i dag fun­ge­rer som en bo– og soveby på landet.

Siste rest av forretningsdrift

Sam­virke­la­gets filial ble avvik­let tid­lig på 1970-tallet. En tid hadde Jeho­vas Vit­ner for­sam­lings­lo­kale i nr. 14, inn­til de byg­get nytt på Sko­gen. Sol­vik pen­sjo­nerte seg mot slut­ten av 1970-tallet, men ble dre­vet videre som Ving­nes dag­lig­vare av Mikal Rus­te­stuen. Da Bjørns kro & motell sto fer­dig, så flyt­tet dag­lig­vare­for­ret­nin­gen dit mens butikk­lo­ka­lene ble ombygd til post­kon­tor. Dag­lig­vare­han­de­len varte en stund inn på 1990-tallet innen Pos­ten flyt­tet inn i deler av de samme loka­lene. Bre­de­sen valgte i til­legg å drive stor­kiosk. Pos­ten tak­ket for seg etter noen år, men eksis­terte som Post-i-butikk i stor­kios­ken en tid på 2000-tallet. Stor­kios­ken eksis­te­rer fortsatt.

I Gar­ve­riet, som de gamle sa, resi­derte flere eiere nederst i gata. Min far­far drev gar­veri der, til han pen­sjo­nerte seg — lenge før jeg ble født. Etter at Fal­ken­berg ga seg, hadde Mad­s­hus ski­fab­rikk lager her. Elseth til­hen­ger­fab­rikk er det jeg best kan huske, inn­til de flyt­tet inn i nye loka­ler på Søre Ål. Så kom ombyg­ging og etab­le­ring av vann­sport­sen­ter og res­tau­rant som Svane­re­det rundt 1980. På 1990-tallet ble ste­det omdøpt til Strand kro en tid. Nå er det blitt nye eiere som skal drive Svane­re­det videre, i til­knyt­ning til at Ski­blad­ner fikk brygge på Ving­nes i 2006.

I til­legg hadde vi jo indu­stri i Ørsta eske­fab­rikk på Ving­nes. Den lå imid­ler­tid i Bernt Lund­gaards gate nede på Hau­gen. Ja, det var vel drift ved len­sene også inn­til Hun­der­fos­sen ble dem­met opp i 1966.

Bilene kom­mer

Det er ikke helt lett å få på øye på hvor­dan folke­li­vet var den gan­gen, men det sto en eim av brent olje og bly­tung eksos fra mange mer­ke­lige far­kos­ter uten­for butik­kene. Renault Daup­hin var kan­skje den mest ori­gi­nale på seksti­tal­let, i til­legg til Citro­ens pad­der. Joda, det var eks­klu­sivt med franske biler den gangen.

De vak­reste i mine øyne var imid­ler­tid Volvo Ama­zon. For noen av oss ble en Ama­zon den første fri­he­ten i livet — innen Øystein Sunde gjorde far­kos­ten sus­pekt på 1980-tallet. Det over­skyg­ger ikke at jeg blir rik­tig nos­tal­gisk når jeg ser en nyde­lig oppus­set Ama­zon i dag.

Volvo var imid­ler­tid i øvre pris­sjik­tet, slik at flere model­ler med Ford eller gjerne en Opel Kadett var like van­lig. Hjemme hos oss gikk det lenge i Opel, i hvert fall mens far hadde firmabil.

En flit­tig sys­sel på lang­dryge dager var å skrive bil­num­mer. Vi satt i par­ken ved riks­veien i Biri­veien (omtrent der stoppe­ste­det for Ving­nes gård står i dag) og fulgte tra­fik­ken, når fel­les­fe­rien tok til i juli. Dette var omtrent på den tida som folk begynte å reise på camping.

Jeg har lite erind­ring av tida før rasjo­ne­rin­gen av biler ble opp­he­vet. Det vil si at vi fikk en viss for­nem­melse av livet uten bil­tra­fik under den såkalte olje­krisa. Da var det feno­me­nalt flott for oss ungene. Ving­nes­brua var så å si blåst for biler. I Oslo­avi­sene brakte man bil­der av ski­løy­per ved siden av trikketraseene!

Dagens sik­ker­hets­krav til las­ting og slikt hadde nok ført til en del bøter og avskil­tin­ger, slik en del skrekk­bil­der som veg­ve­se­net ennå pub­li­se­rer. Det var vir­ke­lig mye rart som kom rekende. Aller mest opp­styr vakte det når sigøy­nerne kom kjø­rende. Fryk­te­lig spen­nende, natur­lig­vis — men dund­rende for­budt, også.

Inn­til jeg fikk syk­kel, var det i prin­sip­pet for­budt å krysse Biri­veien som­mers­tid. Om vin­te­ren hadde vi jo Bratt­bak­ken oven­for Trond­heims­ve­gen som ski­bakke, i til­legg til bak­ken ved Jev­ne­sveen før båt­havna kom. Masse­bi­lis­men tok etter hvert over, og det ble eks­tremt far­lig med våre akro­ba­tiske krå­ke­svev. Så kom utbyg­gin­gen av E6, som i prin­sip­pet fra­rø­vet ungene ski­bak­ken. Til gjen­gjeld fikk unga på Chi­cago ei fot­ball­bane for seg selv.

Fre­det av Riksantikvaren

I dag er Ving­nes­gata nes­ten res­tau­rert til opp­rin­ne­lig stand. Noen hus har litt andre vin­duer enn de todelte sprosse­vin­du­ene. Noen har ikke den opp­rin­ne­lige fasade­be­kled­nin­gen, men på sikt blir anta­ke­lig stå­ende over– og under­lig­gende panel skif­tet ut.

Riks­an­tik­va­ren fre­det fasa­dene på 1980-tallet, for­sin­ket i for­hold til flere reno­verte hus. Fred­nin­gen satte og set­ter visse begrens­nin­ger for fram­ti­dige hus­ei­ere, men per­son­lig må jeg si at det ble meget vak­kert i nr. 16 — det siste huset som nylig er pus­set opp.

Print PDF