www.storsanden.com » Aktuelt » For bamsefar er femti år
For bamsefar er femti år
- Dietmar følger spent med på klokka, og teller ned til vi skal dra. Her i Kandern i Tyskland, det første sted vi ferierte med/hos vår tyske familie i 1974 — det året Nederland og jeg tapte finalen (det er fortsatt HØYST diskutable detaljer rundt DEN finalen…)
- omtrent på denne tida…
Da har vi turnert Mellom-Europa, mine foreldre, eldste nevø og jeg, for å feire min fetters femtiårsdag i Lörrach-Stetten, Baden-Würtemberg i Tyskland. For første gang unngikk jeg å bruke én eneste € (teuro, i følge tysk folklore…). Vi valset så mange ganger fram og tilbake til Sveits, der vi bodde omtrent femti meter fra tollstasjonen i Hotel Grenzblick, hvor sveitserfranc var og er konvertible eller probat betaligsmiddel hvor vi enn sto og gikk. I tillegg var vi kun fire dager på farten, til og fra Lillehammer, og kan ikke påberope oss noen langtur, denne gangen.
Alle foto: Terje Storsanden.
Vi fikk et uforutsett problem ganske tidlig. Min aldrende mor har vært så skrantende at hun nesten ikke kunne sette beina foran seg. Det hadde vi ikke helt tatt høyde for. I hvert fall ikke faren min…
Heldigvis i våre omreisende dager — med mye grått hår og spaserstokk (meg, inklusive — med stokk, altså!) — blir det litt mer stas å være på tur. NB! Bare litt!
Det er en hake ved alt, naturligvis! Man må noen ganger legge brystkassa til — for at folk skal skjønne hvorfor det er presserende å få bistand. Men jeg skal jo love at det ble fart på flere enn oss, når det stundet mot avganger og vi ikke var ombord i flyet. Da fikk vi fordundre meg VIP-betjening med disse artige småbilene inne på flyplasser, der det gjennomgående er feite amerikanere som vralter seg inn og ut, og slenger bakpå slike fartøyer. Nå også en viss tjukkas fra Lillehammer!
Men: Det er ikke noe moro å bli oppkalt med navn og følge, når jeg er enestående på tur med mor, far og nevø, over hele Oslo Lufthavn Gardermoen — «om å innfinne meg snarest ved innsjekkingsskranken». Det blir fort en tur til Canossa, av slikt! Nordmenn glor, i mye større utstrekning enn vi egentlig vil vedstå oss. Og med det mutte, sure blikket som alle er i besittelse av (meg, inklusive!), så er det en drøy porsjon sjenanse — nesten så man blir pælma inn i dusjen til jentene på barneskolen, antar jeg.
Storm med orkan i kastene
Kanskje var det historiens blaff over femti år med Tittenkanzler Banke? Kanskje ikke?!? Været ble meget urolig ved feiringen av min fetter Dietmars femtiårsdag, i hvert fall. Høststormer er vel det riktige, probate uttrykket på norsk!
En ting får være at det var rufsete fra høye nord. Vi kom ned, i omtrent samme fatning som da vi tok av fra Oslo Lufthavn Gardermoen. Personlig hater jeg å fly, men det kan tilskrives et brennende fly på Kastrup for 28 år siden. Vi var likevel griseheldige. Fetter Knut og sønnen Simon kom nesten ikke ned med Lufthansas fly fra Hamburg i Basel. Vi landet støtt og stødig i Zürich kvelden før.
Det var et slikt ufattelig rufsevær i store deler av Sør-Tyskland denne fredagen, som ganske sikkert gjorde livet til et sant mareritt ved alle flytårn. Knut mente at det var bare flaks at flyet kom ned sånn sideveis og omtrent andføttes. Ja, det var de som mente at piloten kanskje hadde tatt flytimer hos meg…
Men ned kom de. Og til Stetten süd kom alle, mangeogfemti gjester, til og med. Deriblant ei dame som jodlet! Hooooooooooooooooooooooooooooooiii!!!
Verdens morsomste skrot
Så å si med en gang dro alle guttene på fredag til et museum! Mer bestemt til Jean Tinguely Museum i Basel, Sveits. Det er kanskje verdens morsomste museum for gutter uten et eneste ordinært leketøy inni.
Det ligger forresten et sånt i Riehen, Sveits — ikke så langt fra Basel. Et leketøysmuseum som ikke er tilgodesett med et besøk fordi vi vet at i Tinguely-museet får vi absolutt alle varene levert — på et brett! Pluss veldig mye mere, egentlig — for den som vil se og lytte til kunstverkene!!!
Det er et lite mirakel av et museum, det som farmasigiganten Roche har bygd nede ved Rhinen i Basel. Byen er en kunstby, på så mange måter — med blant annet Art Basel — som den mest prominente kunstmessen, sågar verdens største. Men ingen er mer særmerkt, mer obskur og har vært mer omstridt enn sveitseren Jean Tinguely (1925−91). Født i Fribourg i Sveits — ikke Freiburg im Breisgau i Tyskland [Den som kjenner forskjellen — den har sågar løsningen på mysteriet i John Le Carrés spionroman Piken med trommestikkene (1983)].
Fikk ferten av André Franquin
For hvert besøk får jeg mere og bedre grep på Tinguelys intensjoner. Eller i hvert fall mener jeg at dette åpenbarer seg litt etter litt, enda jeg er ingen kunstkjenner. Slett ikke!
Det er et gedigent undringsunivers av det helt store formatet, på alle måter. Det meste er skrot som er satt sammen til de merkeligste og frodige framtoninger. For å illustrere litt i tegneseriens univers, så er det veritable paralleller til André Franquins like fantastiske univers, ikke minst min største favoritt: Viggo (Gaston, på fransk) og hans ufattelige instrumenter og konstruksjoner.
Det blir aldri tid til å lese meg opp på de biografiske vita. Men det skulle ikke overraske meg stort om nettopp Tinguely har stått modell for Viggo. Det er til å grine av — av glede! — når jeg ser dette burleske, lekne menneske folde seg ut i alle formasjoner.
I likhet med den franske etterkrigs-tradisjonen, er Tinguely en frodig tegner. Det er her en får taket på hans kuntneriske genius aller best, i den grad jeg kan uttale meg om dette. Men det er så utrolig enkelt og åpent — det landskap av en modernistisk kritikk av samtidens forbrukersamfunn — som Tinguely har hentet ned på enkleste måte, med de enkleste virkemidler, m.m.
Installasjoner har med rette fått mye kritikk i Norge. Det mest kritiske punktet er materialvalg og gjennomførelsen. Det meste blir billig og ihopsopte greier, egentlig — med en slutt-finish til og med jeg hadde fått toppkarakter i sløyd på grunnskolen med. For orienteringens skyld var jeg så hendig at jeg fikk sitte inne i bua til læreren fordi da ble det færre ulykker enn med meg i fri dressur blant skrutrekkere og meisler.
Tinguelys installasjoner er ikke slike. De er sinnrike, til tider bestialsk detaljerte — og med en umiddelbarhet som jeg sjeldent opplever blant kunstnere. Så var han da også den villbassen i europeisk kunstliv som hilste mest og ublidt på det franske gendarmeriet. Ikke rart at de måtte finne plass til ham i Basel, med årene — i hans barndoms hjemby.
Sammen med Niki de Saint Phalle danner de utgangspunkt for en dokumentar jeg så nylig, der tittelen var like enkel som kunstnerskapene var komplekse: Kunstens Bonnie and Clyde (Wer ist das Monster — du oder ich?, 2006) Her tegnes et meget positivt inntrykk av Niki mens Jean får til tider gjennomgå. Så bereten passer, egentlig! Men bevares: Han må ha vært et stormfullt menneske, med et slikt temperament, engasjement og noen opphold på institusjon.
[Artikkelen fortsetter under galleriet. Man kan enten klikke på pilene i bildet, eller bruke piltastene på tastaturet for å navigere mellom bildene.]
Fullt hus og jodlende jubel
Lørdag var det fest, dog ikke med Torbjørn Egners berømte vise om «Bamsefar i lia» og hans femtiårsdag. Synd og skam når vi feiret den røsligste av mine tyske slektninger, noe vi nordmenn bør ta på vår kappe… Jeg hadde ikke tenkt tanken. Dessverre.
Vi hadde vår fulle hyre med å komme fram og tilbake, egentlig. Noen litt tidligere enn andre, men til fest bar det! Og sannelig ble det ikke snø i Stetten også, den natten…
I Restaurant Jasmin var vi mange-og-femti gjester. Beklager det omtrentlige antallet, men noen sa 52 mens andre mente vi var 57. Fullt hus, i hvert fall. Og en lang meny med rikelig kakebord, så holder nordmenn litt kjeft. Hiv på en jodlende multikunstner fra Sveits, Christine Lauterberg, så blir det nesten musestille i den norske flokken. Jeg får bryte sammen og tilstå at jeg ble nødet til å bli med på jodlingen av Lauterberg selv. I tillegg bidro Dirk Greve Berg med utvalgte tekster…
Ellers ble det jo seint, det vil si tidlig, før vi krøp til køys — noen av oss. Jeg møtte igjen et par som jeg opplevde Tour de France med i 1997. Da hadde de ei skikkelig seilskute, som de forresten forsøkte å seile jorda rundt med, men kom halvveis før de snudde. De hadde imidlertid igjen en liten skvett med brun rom fra Havana, Cuba. Slikt blir man ikke helt klar i toppen av, på toppen av mat, kaker og løsmunnet bruk av diverse viner pluss litt øl. For min del ble det en liten reparasjon med en spasertur i sludd og regn i Basel dagen etterpå mens vi kikket på julemessene. På Münsterplassen fikk vi selvsagt også gløgg av det «probate» slaget.
Dagen etter skulle vi egentlig bare komme oss til flyplassen i Zürich. Dietmar ville det annerledes, der vi ble tatt med på halve hans japanske turnevirksomhet som guide: Süd-Baden på 15 minutter! Vi fikk stoppet ved Tom Gehrys bygg i Weil am Rhein denne gangen, der Vitra (steindyrt designmøblement) ligger på samme område. Pluss litt til… Men mysteriet med stolen er ennå ikke løst! Borte er den, i hvert fall.
Joda, det ble en tur med absolutt alle fasetter — på ufattelig fire korte dager, som vitner mer om et maraton enn et Middelhavscruise…
Skrevet av Terje Storsanden
Ufør men skrivefør frilanser i Lillehammer! Datamaskiner, teknologi, WordPress og mitt otium foran TV styrer store deler av livet. Utdanning: BA i nyere tids historie (2003) og BA i film- og fjernsynsvitenskap (2008) - begge ved Høgskolen i Lillehammer (HIL) i kombinasjon med studier på Universitetet i Oslo (UIO). Fartstid i norsk politikk og presse. Lidenskaplig jazzidiot, blasert bokelser og en komplett grubler - på godværsdager.
Arkivert under: Aktuelt · stikkord: Basel, Christine Lauterburg, reiser, Sveits, Tyskland
Respons