Det har gått opp mange lys for publiseringsverktøyet WordPress. Oppdateringen som kom midtveis i juni, har vært grundig varslet. Ja, så varslet og omtalt at mange ble skuffet. Dugnaden har i kjent amerikansk stil vært  oversolgt med at det nye oppsettet ville  forandre hverdagen til bloggerne radikalt. Det er en porsjon sannhet i dette, men den er ikke like åpenbar for alle med kort fartstid. Det vil si blant annet de sju millioner nye brukerne i 2009, for eksempel.

Lite nytt for nybegynnerne

Dagens brukere av WordPress er ganske blaserte i forhold til de endringene som ble implementert i 3.0. Eller Thelonius, som oppdateringen også heter, som en hommage til jazzpianisten Thelonius Monk. Matt Mullenweg — en av hjernene bak WordPress — er jazzidiot, i likhet med meg. Derfor fikk jeg meg en gedigen latterkule, da en ukyndig sjel uttalte seg om tilnavnet i en artikkel, der det ble påpekt at Monk var en av de mest improvisasjonistiske jazzmusikerne. Gi meg en jazzmusiker som ikke improviserer? Spør jeg!

Jeg tipper at Matt kanskje omtalte Monk som impresjonistisk, hvilket er noe vesentlig annet… Og meget riktig, forresten. (Juryen er foreløpig delt om improvisasjonistisk er et nyord!)

Til orientering: Melodien ‘Round Midnight er skrevet av Monk. Så har de fleste en sang  «i hodet»…

Et mer komplett verktøy

Men altså, det er mye under panseret som er langt bedre og enklere. Dette ser en klarere, dersom en har fiklet litt med WordPress over tid. Jeg har tuklet og rotet meg bort i verktøyet, sånn cirka i tre år. Og jeg så en helt ny verden, nesten hver gang de fikk mer funksjonalitet på plass. Det vil si at jeg fikk mindre og mindre bruk for innstikk (plugins), til å øke brukeropplevelsen av mine nettsider, osv.

Jeg har kikket andre CMS (Content Management System, i.e. et komplett publiseringsverktøy for nettsteder) i kortene. WordPress har nærmet seg dette på en langt enklere måte enn for eksempel Drupal og DotNetNuke, som jeg så vidt har fiklet litt med.

WordPress har på en måte startet i den riktige enden. Veldig mange av CMS’ene har tatt høyde for at geniene skal være like smørblide som en kluns fra Busmoen på Lillehammer! (dvs. meg) Det samme mener jeg at Microsofts  forskjellige verktøy, Adobes Creative Suites og fandens oldemor er, også. De er for komplekse og for kompliserte til at det brede laget av hobbysnekkere får vett og forstand på hammer og spiker, for å si det slik.

Det bør derfor poengteres at WordPress er på randen av å bli for komplisert, det også. Foreløpig er det imidlertid enklere å navigere på innsiden av installasjonen enn andre CMS, mener jeg. Menystrukturen er bedre og gir et tydeligere inntrykk (i.e. alskens språkroser omkring ‘intuitivt’ i dataverdenen) på hva en foretar seg, enn for eksempel Drupal og DotNetNuke. En gjør de tingene en skal gjøre, der en står — ved riktig veivalg. Dette må en i Drupal og DotNetNuke tilordne, hente og organisere først, for så å gå tilbake der en begynte å skrive noe til å begynne med. Alt glir liksom mer sømløst, dersom en har alt på plass, vel å merke. Motsetningsfylt? Ja!

NB! DotNetNuke og Drupal er nevnt som eksempler, der en Drupal-installasjon også kan kjøre WordPress nå, tror jeg. Det er altså ikke lett å holde tunga rett i kjeften. Poenget er dette at WordPress er så fleksibelt at det kan kjøres i mange konstellasjoner. Selv Microsoft har skjønt tegningen og har WordPress med i sin portefølje, der de også fraviker ASP.NET og tilbyr PHP, også. Mye er i endring i disse dager fordi nettsky, sosiale medier og masse annet påvirker hele økologien i dataverden.

Primært et verktøy til blogging

Årsaken er ganske umiddelbar. WordPress var først tiltenkt blogging pluss litt til. Så ble det litt til, inntil vi fikk mer og forbedret funksjonalitet, til et publiseringsverktøy med robust potensial som CMS. For hver utvidelse har dette skjedd innenfor gjeldende enkle menystruktur. Dette har vært, for oss som har fulgt med i oppgraderingene, en jevnt stigende læringskurve.

For nye brukere er dette ikke like synlig. Trøsten er den at mye er ganske likt det andre har slitt med, når det gjelder problemer. Og i WordPress er så å si alle opptatt av å dele kunnskap, fordele nytten av de løsninger en enten har funnet ut av selv eller ved hjelp av andre, osv. Det eksisterer en bråte med forum for alle sider ved WordPress pluss et helt nettsted (wiki) for selve kodeprosjektet — med løsninger og forklaringer for omtrent alle spørsmål. Den eneste ulempen er at det meste kun foreligger på engelsk. Det vil si at med denne oppdateringen er det kommet et nytt nettsted for oss nordmenn, med hele installasjonen oversatt til norsk! For nybegynnerne er dette for rakettbensin å regne.

WordPress: en liten innføring

Genistreken med WordPress er at verktøyet bygges opp av et sinnrikt skript med utgangspunkt i en database og PHP (programmeringsspråk). Databasen er det svært få som ser eller forholder seg til, annet enn de som intallerer for første gang, utviklere av stilsett (themes, i.e. sideoppsett) og innstikk (plugins, i.e tilleggsfunksjoner). Ja, foruten de med problemer. Og programmeringsspråket er enda lenger ut i denne økologien som vi kaller WordPress.

Mange gjør som meg, de installerer hele farta på nytt ved problemer. Heller det enn å sitte krøket over lange kodesnutter, m.m. Men denne reinstallasjonen må gjøres på riktig måte! Ellers er det mye som går på tverke. Begge deler har jeg gjort med suverent overlegg, og mirakuløst nok fått orden på tingene, igjen — nettopp fordi mySQL og PHP er så heidundrende fleksibelt, ved korrekt installasjon! Selv er jeg ikke hvass nok, men skjønner at med litt kodesnutter i pannelappene, så ville jeg dreid mange problemer inn på sporet igjen — lynraskt!

MySQL er en sinnrik database. SQL er en forkortelse for structured query language, altså spørringer etter bestemte verdier i sekvenser, definert av PHP, stilsett, innstikk i databasen. Det er ikke verre enn at all funksjonalitet er tildelt et felt og en verdi, basert på spørringer i en database. Feltnavnet inneholder bestemte verdier, der spørringsspråket ber databasen utføre gitte operasjoner, basert på gitte funksjoner. Stort enklere får jeg ikke forklart dette.

Tenk derfor at databasen er som et kjøpesenter, organisert som et mySQL. Handlelista er spørringene mens internettsidene er selve handlevogna ferdig innhandlet. Handlelister inneholder jo detaljer om hvilke forretninger og hvilke varer pluss kvanta man skal ha, som i vårt tilfelle vil si hva  en vil at WordPress skal gjøre for seg på internett. Handlevogna (internettsidene, altså) blir styrt av handlelista, slik at spørringene blir proporsjonalt med hvilke forretninger en skal hente det gitte antallet varer i, som resulterer i en komplett handlevogn (publisering av internettsider). Basert på hva hver enkelt har bestemt i oppsettet og innstikkene (handlelista), blir internettsidene seende ut slik spørringene er satt opp av databasen mySQL og de bestemte egenskapene (ekvivalent med selve kjøpesenteret og hvordan dette er organisert) som brukeren har angitt for enkeltstående felter i WordPress (i.e funksjoner og egenskapene i de enkelte php-filene)

Jeg innrømmer at dette er krøkkete forklart. Men evner ikke å bortforklare dette nå, dessverre. Kanskje er det ikke påkrevd å skjønne såpass, en gang? Jeg levde utmerket godt uten forklaringer, inntil jeg selvsagt rotet meg inn i et problem. Dette var helt og holdent min skyld, ikke WordPress, PHP eller mySQL.

Mye enklere enn mange tror

Jeg husker min første opplevelse av fortvilelse fordi jeg var livende redd for å gjøre noe galt, da jeg startet min egen blogg. Da jeg skulle «hoppe etter Anette Sagen», var jeg selvsagt livredd for «ovarennet og svevet»…

Enda verre var det da jeg skulle starte det hele på mitt eget domene i et webhotell. Men måten dette skulle gjøres på, var uforliknelig enkelt forklart i den fem minutter lange installasjonen, som jeg fant her.

Da jeg satte opp parametrene i konfigurasjonsfilen til WordPress, der den viktigste php-filen til WordPress sitter, så var jeg særdeles ustø. Dette ordet mySQL gikk jo igjen, til kjedsommelighet. Og det gjorde meg mektig nervøs. Jeg gjorde som sikkert flere har gjort, jeg kastet meg utfor stupet, og husket omtrent ingen ting før jeg var nede på sletta. Da var jeg svært lettet.

Det er faktisk ikke vanskeligere enn den forklaringen WordPress selv gir til sine førstegangsbrukere. Det er kun noen vesentlige faktorer som må være 100% riktige:

• navnet på WordPress, ofte er det wordpress eller det samme som brukernavnet
• brukernavnet til databasen mySQL
• passordet
• navnet på selve databasen (ei lang remse med *.mysql.*.** i seg).

Dette oppgir webhotellet som regel, så fremt det tilbys installasjon av mysql-database/-er i webhotellet (vanlig). Og husk at det ikke er avhengig av om du bruker en datamaskin med Linux, Mac eller Windows som bestemmer om man må velge et webhotell med Linux eller Windows. Det bare forklarer hvordan webserveren er konfigurert, ikke noe mer. Dette får heller ingen betydning, med mindre en får problemer, der en må gjøre endringer i databasen eller skriptfiler mot en webserver. Først da må en vite hva slags OS som kjøres, ikke før. Og dette gjelder et mindretall, som f. eks. får behov for å «spyle» databasen etter problemer, og benytter MySQL Workbench eller liknende til å fikle inni databasen.

NB! Webserveren må tilby mysql-databaser, eller installasjon av disse! I mitt tilfelle har jeg tilgang til 2 mysql-databaser hos Domeneshop. Til mitt formål er dette  den billigste tilbyderen i Norge, men det finnes et hav av forskjellige løsninger på internett. En god del tilbydere har imidlertid sitt eget CMS. Da er WordPress meningsløst og nytteløst!

Men: Linux-servere er som regel billigst og sterkt anbefalt av de store øktørene i WordPress. Disse tilbyr ikke funksjonalitet som eksempelvis Microsofts ASP.NET. Microsoft er ute etter å selge sine løsninger, med en hel armada av gratis moro (SQL Server Express, Visual Web Developer, osv) som fort blir veldig komplisert for Hvermannsen. WordPress kjøres utmerket på en Windows-maskin, dersom en velger selvstendighet etter WordPress.org–malen. Eller som fleste gjør: Starter med WordPress.com, og tar det hele fra der…

Genistreken med WordPress er at alle installasjonene administreres (styres) direkte i nettleseren. Internet Explorer, Mozilla Firefox, Apple Safari eller Google Chrome er finfine eksempler til formålet.

Det er ikke noe problem å skrive artikler til bloggen etter installasjon, heller. Windows Live Writer klarer den jobben, faktisk! Eller sågar med epost eller en mobiltelefon. Dette har jeg aldri prøvd. Ei heller har jeg prøvd med Microsoft SharePoint Server, der WordPress skal være så fleksibelt at dette blogger direkte i MS Word. Dette illustrerer imidlertid at det er himmelen som tak, også her.

Når alt er ferdig installert, er det bare å begynne med det neste og like viktige: Hva skal sidene inneholde? Hvordan skal sidene organiseres? Hvilken funksjonalitet ønsker man å implementere i nettsidene? Og sånn kan en drukne seg i tidløse grublerier, som jo var hele hensikten til å begynne med, right?!? Hvis ikke, så er det aller enkleste å klunke i vei på tastaturet med en WordPress.com-blogg. Langt de fleste får det de vil ha nettopp der!

Og til dette med oppsett og innhold er det i grunnen anbefalt å ha tenkt over saken på forhånd. De færreste datapiloter har gjort det, dessverre. Det samme gjelder for meg. Det har betydd en viss lugging at jeg ikke var like sterk og klar på hva jeg ønsket å gjøre på nettstedet, til å begynne med. Fortvil ikke! WordPress er — slik jeg ser det — mer fleksibelt og enklere enn en rekke andre CMS til å fikse dette i en fei. Ikke minst nå som det er bakt inn i selve oppsettet én hovedmeny, som styres fra fanen for Utseende. Det blir fort en del tukling, dersom en altså gjør noe uforventet eller ugjennomtenkt, som siden får konsekvenser. Men dette gjelder over alt, som i livet ellers, forresten!

Et brudd med web 2.0?

WordPress var verktøyet som fikk alle på nett i en fei, og som på mange måter definerte farten på web 2.0 — det sosiale og interaktive internett.  Nå signaliserer WordPress 3.0 at det mer og mer utvikler seg til et CMS. Bloggerne er rimelig sure for at deres opprinnelige plattform endres fra noe som egentlig skulle være et enkelt og sosialt fenomen. I motsatt ende har man dem som jubler over at svinedyrt programsirkus er blitt grunnleggende gratis. Vi snakker om Open Source Software (OSS), eller åpen kildekode på norsk.

I WordPress er svært mye gratis, selv om de fleste har misforstått at absolutt alt er gratis. Dette er åpen kildekode og GPL-lisenser ikke! Som en hovedregel er det gratis til privat bruk, men ikke til kommersielt videresalg. Dette er en hovedregel det syndes mye imot. I tillegg er det flere som lager stilsett og innstikk, som ber om såkalte donasjoner for sin innsats, m. m.

WordPress.org er nettstedet der alt så si er gratis — i utgangspunktet. Dette er stedet for den som liker å fikle mye, og tar hele jobben selv. Matt Mullenweg har fastholdt ganske nylig at han ser ingen skyer i det fjerne, og at poenget for hans del og selskapet Automattic er åpen kildekode, frihet under ansvar som f. eks. GPL, osv.

Den kommersielle biten i WordPress.com er også gratis, inntil et visst punkt. Taksameteret starter ved ønsket om eget eller unikt nettsted, i stedet for ditt brukernavn foran wordpress.com. Et eller annet sted på veien melder det seg alltid et behov for selvstendighet. Før den tid er det en del, som koster penger av tilleggsfunksjoner, som org-brukerne fikler seg fram til gratis.

www.storsanden.com er utelukkende basert på og bygd opp av gratis programvare, men startet som de fleste andre her. Jeg var  på utkikk etter altermativer til Microsoft SharePoint-løsninger og Expression Web, som var det siste programmet jeg betalte for før WordPress. På com-sidene kom jeg umiddelbart på nett med en blogg.

Nå er jeg blitt såpass varm i skjorta at jeg er klar for nye utfordringer, men bort fra WordPress viker jeg antakelig ikke en tomme. Selv ikke etter at Microsoft nå nylig annonserte Microsoft WebMatrix. Dette er forresten en slags flørting med sosiale medier og enklere grensesnitt for gratis verktøy til utviklere — amatør som profesjonell. Dette skal igjen hekte de som biter på til Microsofts armada av andre og litt dyrere greier, etter hvert. Den visa har jeg hørt nok ganger til at det jeg kjapt styrte unna. Men som utgangspunkt for andre, ser jeg ikke bort fra at dette er én nyttig vri.

Det jeg bruker penger på nå, er bøker som forklarer meg mye av det jeg også kan finne på internett. Jeg er så gammeldags at jeg liker å ha tingene foran meg mens jeg tar notater. For den yngre garde er dette sannsynligvis annerledes.

Hva er nytt i WordPress 3.0 Thelonius?

Det kanskje mest radikale er at WordPress ble pusset opp på innsiden, denne gangen. Slikt er lite synlig, annet enn for den som i fullt alvor hevder at kode er interessant og spennende. WordPress har som slagord at «code is poetry», for øvrig — en honnørfrase om at kode er poesi. For egen del vil jeg si at dette er dønn kjedelig, med mindre en altså har lært de grunnleggende feilskjærene i eviglange remser av gjentakelser. Personlig sliter jeg til og med — med lesebrillene på, for å spotte feil og poenger inni disse remsene av parenteser og funksjonskoder. Dette er imidlertid steike nødvendig og ekstremt viktig, i ny og ne…

• oppdateringer

Den mest synlige forskjellen er at versjon 3.0 har tatt oppgradering på alvor. Det vil si at WordPress er ikke noe mer perfekt enn andre. Derfor har det behov for oppdateringer til å fungere bedre, for å bedre sikkerheten, enklere måter å gjøre ting på, osv. Før var dette noe en gjorde høyst frivillig, og en kunne svært godt leve uten en eneste oppdatering. Nå blir en gjort oppmerksom på oppdateringer i kontrollpanelet ved start. Dette er en klar forbedring! (Det lysende røde feltet er så iøynefallende at det er umulig å unngå)

Ikke minst er dette viktig fordi det nå varsles at PHP4 og MySQL4 fases ut, hvilket var sentralt i de første leveårene av WordPress. Fra WordPress 3.1 (en ny versjon på tampen av 2010) vil være den siste som støtter dette. Når WordPress 3.2 antas lansert i første halvdel av 2011, vil dette kreve PHP 5.2 og MySQL 5.0.15.

En slik vesentlig versjonsendring vil få betydning for hele økologien, også for dem som kjører WordPress i Drupal og Joomla. Disse har for egen del allerede skiftet til disse versjonene av programmeringsspråk og databaseverktøy allerede. For egen del er min webserver oppe og kjører dette allerede, og som er kompatibelt bakover. For de webserverne som kjører de tidligere versjonene, vil dette bety trøbbel!

Videre holder oppdateringene orden på hvilke innstikk som er oppdatert. Ikke minst ble dette viktig nå, når man foretok en slik total overhaling av WordPress 3.0. En del innstikk sluttet virke, men fikk nytt liv med oppdateringer osv.

• multi-installasjon

WordPress har tidligere hatt dette som et tillegg til det egentlige prosjektet, der WordPress Multiuser  (WPMU) var skilt ut som et sideprosjekt. Nå er dette integrert med et innstikk (plugin), der en setter opp dette under Verktøy inne i selve WordPress (ett fiks, ikke to som før pluss litt hardkoding). Det oies over en lav sko om at dette er blitt ekstremt mye enklere.

En del ser kanskje ikke hensikten. Men for noen brukere av WordPress er dette ekstremt nyttig. Et tenkt scenario er å spre nettstedet over flere forskjellige nettstedsadresser, slik en rekke mediehus f.eks. praktiserer multi-installasjoner for å forenkle tilgangen til og administrasjonen av forskjellige nettsider. En hver redaksjon (sport, nyhet, kultur, osv.) har sin egen installasjon inne i WordPress, men at de som drifter hele nettavisen (data-avdelingen) har ett eneste sted for hele nettavisen. Den engelske storavisen, The Independent, skiftet til WordPress i vår, og innrettet seg på denne måten. For dem er derfor innstikket Enable Multisite helt konge!

Et annet scenario er å se på forskjellen mellom WordPress.org og WordPress.com sine sider. På com-sidene er det mulig å opprette sin egen blogg, hvilket betinger en multi-installasjon til å håndtere den enkelte registrerte bruker, som sånn får sin egen installasjon. Begge nettstedene er til forveksling kanskje like, men dette betinger at Automattic har hatt en finger med i begge løp.

For å se dette i praksis, kan vi tenke oss at en familie har sitt eget domene, f. eks. hvermannsen.no. Hvis de har satt opp dette på riktig måte, vil de kunne legge til alle familiemedlemmers fornavn til en installasjon til hver enkelt Hvermannsen på følgende måte:

1. http://herr.hvermannsen.no,
2. http://fru.hvermannsen.no,
3. http://drittunge.hvermannsen.no

Slik kan en fortsette i det uendelige.

Da antas det at de fleste fatter det genialt enkle i dette! (Legg merke til at www er lite lurt i nettstedsadresser. Da må man gjøre som svært mange andre og lage adresser separert med [*/*] — eks: www.hvermannsen.no/herr, osv.)

• menyer til forsiden på nettsidene

Menyer på forsiden var ikke all verdens komplisert å lage før, heller. Mange hadde innstikk som gjorde dette for en. Nå er imidlertid dette kraftig forbedret, selv om det i utgangspunktet kun er tilordnet én hovedmenylinje under fanen Utseende.

Før måtte en lage kategorier eller sider, som en så tilordnet — på samme måte som i de fleste andre CMS. Nå lager man fortsatt kategorier og oppretter sider, riktig nok. Men i Menyer under Utseende kan en nå gjøre dette fiks og ferdig der! Selv tidligere installasjoner som oppgraderer til 3.0 får tilgang til dette. I tillegg kan en bruke widgets til undermenyer. Stående ovasjoner fra brukerne er reaksjonen så langt!

• nytt standard stilsett: Twenty Ten

Til denne oppdateringen skrev man også et helt nytt stilsett som standard. Dette følger nå alle WordPress-nedlastingene, der de for det enkelte språk også er utstyrt med språkfiler. Dette betyr at for nybegynnerne er tidene kraftig forbedret, med tanke på oss i Norge og et ualminnelige lite språk i teknologiens verden. Det er til orientering dette stilsettet jeg bruker i skrivende stund. (NB! Dette kan ha endret seg seinere…)

Det vil si at de oppdaterte stilsettet til 1.1-versjonen 22. juli 2010. Da mistet jeg språkfilene nb_NO.po og -.mo. Det er disse som gjør det mulig at alt som foregår inne i administrasjonsområdet er komplett på norsk. For den som bruker ftp til å overføre filer, var det selvsagt ingen sak å hente fram disse filene på nytt, og legge de inn i mappen languages under stilsettet i wp-content–mappen.  Igjen er dette slikt som forteller de fleste at ingen ting varer evig, og at investert tid i bruken av WordPress er proporsjonal med hva en lærer seg av andre ting, også — sånn som koder, teknologiske snurrepiperer, osv.

• framhevet bilde

En liten detalj som riktig nok kom inn i WordPress 2.9 er framhevet bilde (Featured Image). Det vil si at i oversettelsene heter det Fremhevet bilde, noe jeg av språkmessige grunner ikke liker. Det heter fram i bokmål mens det på beste vestkant i Oslo fortsatt heter frem. Derfor insisterer jeg på å kalle det framhevet bilde. Og — nei! — jeg skriver aldri fremdeles, jeg benytter fortsatt i stedet. Nok om det!

Selve poenget med dette er at mange bruker en del bilder på nettsidene sine. De skriver eksempelvis om turer de har vært på, og slikt. Da er jo bilder essensielt/innmari artig. Til det er det en rekke innstikk som ordner dette, slik at en får et galleri eller bildene i ordnet rekkefølge ettersom turen/fortellingen skrider fram. Det er ikke sikkert at turens beste blinkskudd er det bildet som ligger øverst i bunken/galleriet/artikkelen. Da er det praktisk med et framhevet bilde. Dette har fått tilordnet en egen boks på høyresiden inne i WordPress. Praktisk!

Konklusjon

WordPress 3.0 Thelonius er et langt mer konsistent CMS enn tidligere. Det ligger klare føringer til at denne versjonen vil tiltrekke seg enda flere brukere. Ikke minst fordi kommersielle aktører vil helt klart se det potensial av penger som renner ut i kjøp av lisenser og slikt, når de benytter andre CMS.

Personlig var jeg litt nervøs for at dette også skulle bli svakheten på sikt. Med tunge aktører og store muligheter for å tjene penger i bøtter og spann på lisenser, dette var helt klart til stede med denne versjonen. Matt Mullenweg er kanskje bare en stemme i dette idealistiske og altruistiske prosjektet som vi kaller åpen kilde. Men han er en geniene i WOrdPress, og han bedyrer i et intervju nylig at selve kjernen i WordPress vil alltid være basert åpen kildekode. I den grad det kan være snakk om å lukke/stenge WordPress, så har dette skjedd allerede med stilsett-utviklere og innstikk. Her er det snakk om betalte tjenester på mange felt.

Det har selvsagt vært en hardnakket debatt om nettopp dette: Hva er åpen kildekode, og eventuelt hvilke deler av den åpne kildekoden kan benyttes til andre ting som en kan lisensiere/ta betalt for? Når og hvor er GPL begrenset? Dette er kontrovetrsielt og meget heftig diskutert, der Matt Mullenweg mener at alt som er på innsiden av administrasjonsområdet (eller tungt forsyner seg av WordPress’ kildekode) er å betrakte som GPL = fritt tilgjengelig og i all hovedsak gratis!  På dette området kan det i neste omgang bli slik at noen ser sitt snitt til raske penger. Mullenweg er i dag eier av Automattic, og styrer dermed selve evnen til å kapitalisere WordPress. Den dagen andre blir store i Automattic, eller andre oppkjøp og liknende, kan og må vi påregne at deler av økologien til WordPress som åpen kildekode vil være truet og/eller en del av framtidsplanene.

Mest av alt i den nye versjonen er imidlertid lite synlige for brukerne. Det er fra utvikler-hold nevnt at Thelonius har ryddet opp i en rekke konflikter, inkonsekvenser i selve økologien, m.m. Dette er gjort for at nye brukere skal få et mer komplett verktøy med en gang. Og denne overhalingen har vært helt nødvendig før skiftet til nye versjoner av PHP og MySQL.

Så får vi se…

Men det er en helt annen sommer i år enn i fjor. De siste dagene har jeg nesten sett graset gro. Så varmt har det vært her i Lillehammer. Måtte det vedvare!

Dessverre holdt nesten alt gartnerarbeidet å gå i vasken fordi jeg glemte å vanne en dag. Jeg innrømmer det tvert at jeg ikke har grønne fingre. Selv kaktuser sliter jeg med å holde liv i. Derfor har jeg ikke en eneste plante innomhus. Men oppå taket var det riktig nitrist uten noen busker i blomsterkassene.

Travelt i varmen

Selv om været har vært upåklagelig, har TV’en likevel stjålet mye tid. VM i fotball ble hakket så spennende at jeg begynte å følge med. Etter gruppespillet ble jeg skikkelig hekta. Da jeg til sist trodde at tyskerne ville vinne hele turneringen, gikk det skeis mot Spania i semifinalen. Tyskerne hanket inn bronsen mot Uruguay i går.

I kveld spilles finalen mellom Nederland og Spania. Det håper jeg skal bli en jubelkveld for de oransje troppene. Ingen nasjon har vært mer uheldige i finalen enn nettopp nederlenderne. Dette blir tredje forsøket på å bli verdensmestere.

TV-kommentator Nils Johan Semb påpekte under semifinalen mellom Nederland og Uruguay at ingen lager større underholdning på tribunene enn de oransje hordene. Jeg har en gang opplevd skøytegale nederlendere under VM på Hamar, og har aldri hatt det morsommere på en tribune! Da en gjeng fra filmvitenskap på HIL og jeg var i Berlin for to år siden, ramlet vi sågar oppi tribunekorpset til nederlenderne på en restaurant. Ettersom jeg hadde opplevd denne gjengen ringside på Hamar, var jeg ikke like himmelfallen som mine medstudenter. Korpset kapret like godt hele restauranten, og blåste omtrent spaghettien ut av kjelene på kjøkkenet. Slikt trøkk og spetakkel lagde de…

Tour de France startet midt under VM-ståket også. Det er en langt mer sommervennlig idrett fordi det er jo noe ensformig å se et knippe syklister ruge over bukkehornet i timesvis. En trenger altså ikke å sitte pal foran TV. Den store spenningen utløses som regel i løpet av en halvtime, dersom det er opplagte spurtetapper. De har i år vært mer spennende enn noen sinne, så langt.

Distriktets store sykkelhåp, Edvald Boasson Hagen, har innfridd langt over forventning på Team Sky. Selv spurtkongen Thor Hushovd har kommet litt i skyggen av 23-åringen fra Rudsbygd, før sykkelløpet kjørte inn i Alpene og klatreetappene.

Boasson Hagen og Hushovd har vært langt framme i alle spurtene. Hushovd gikk imidlertid inn til seier på den antatt hardeste rumleetappen på brostein i Belgia. Derfor leder Hushovd med fattige fire poeng på den grønne trøya mens Boasson Hagen ligger på en oppsiktsvekkende sjetteplass, enn så lenge. Men Boasson Hagen har ved to anledninger vært et pedaltråkk unna spurtseieren. Her kan det altså bli sinnsykt spennende på Champs Elysees i Paris, hvis to nordmenn kommer opp i teten. Det kan fort vekk bli læregutten på Team Sky som stjeler pallen til Hushovd der!

Et skritt fram og to tilbake

Publiseringsverktøyet WordPress ble oppgradert i midten av juni. Det gikk nesten skeis på dette nettstedet mens det gikk riktig galt med nettavisen, da jeg oppgraderte. Inntil videre ligger ett nettsted nede.

Dette surret har til nå betydd lange morgentimer, med masse fikling på datamaskiner. Det vil si at jeg blir mer og mer sittende ved Ubuntu-PC’en. Den har vist seg langt mer stabil og brukervennlig enn noe annet jeg har vært borti av Linux-distribusjoner.

WordPress er det ingen ting å utsette på. Det er meg det er noe avgjørende galt med, hvilket ikke er noe ukjent fenomen! Jeg har som vanlig ikke satt meg grundig nok inn i det som skjer under panseret, og dermed gikk nettavisen ned for telling på fredag. Heldigvis har jeg vært litt i støtet for å skjønne mer av selve verktøyet, sånn at jeg hadde bestilt ei kokebok omkring MySQL, før det var takk og farvel. Det vil si at boka kom samme dag som jeg skjønte at databasen var ugjenkallelig ødelagt.

Jeg har et siste halmstrå i en backup-fil fra før jeg oppgraderte i juni. Men jeg frykter at mye kan være tapt. Mens jeg grubler over om dette går i hop, er det meningen at jeg skal lære meg såpass om MySQL at jeg kanskje blir litt flinkere til å skjønne de datatekniske prinsippene. WordPress er genialt enkelt og brukervennlig, forutsatt at en ikke gjør som meg og tukler for mye. Selvstudier er løsningen på mine problemer. Og tid har jeg jo mer enn nok av…

Det vil si at jeg tror dette er en av mine «bedre» sider. Det er heldigvis slik at jeg ikke vet hva kjedsomhet er fordi jeg alltid fikler med et eller annet, enten det er grubling på sofaen eller tukling med digitale verktøy. I tillegg har jeg fotoapparatet som en artig hobby.

I går ble det forresten en meget fuktig aften. To medstudenter fra studietiden på HIL er på helgebesøk hos et par jeg studerte filmvitenskap sammen med. Søndre park var i firetiden i går et praktfullt åsted for en gjensynsfest. Faktisk ble møtet så hyggelig at jeg ble med videre opp til festen i Søndre gate, og var ikke hjemme før langt over midnatt! Et slikt sjøslag har ikke jeg deltatt i på mange, mange år.

I dag kjenner jeg det på meg at jeg kanskje skal ta et år fri, til neste gang. Da er det brutalt nok 30 år siden jeg var russ. Regner med at det blir siste jordskjelv før jeg fyller femti, for å si det slik.

Men først og fremst skal nederlenderne bli verdensmestere i fotball! Så får vi se…

Del med andre:

]]> http://www.storsanden.com/2010/07/sommer/feed/ 0 http://www.storsanden.com/2010/06/rogerwater/ http://www.storsanden.com/2010/06/rogerwater/#comments Thu, 10 Jun 2010 08:33:07 +0000 Terje Storsanden http://www.storsanden.com/?p=1480 Les videre →]]> Denne videoen ble jeg oppmerksom på av Billy Cockroach på Facebook. Kudos til ham! Det er fortærende å se hvordan verdensopinionen tar så lett på at blokaden av Gaza får fortsette. Alle venter på Israel, som dessverre ikke har vist et romslig hjerte siden de fikk deler av Palestina i foræring av FN i 1948. Det var et slit å få det vedtaket gjennom. Derfor er det desto emr opprørende at vi snart må oppleve de samme tilstander, som i første omgang førte til opprettelsen av en jødisk stat i Midtøsten, for at palestinerne skal få et ørlite avbrekk fra den diaspora mange av dem lever i.

Stor musikk kan ikke dette sies å være. Derimot er det et modig steg i riktig retning. Dette minner om Sør-Afrikas siste dager, da musikere spilte inn sin demonstrasjon mot Sun City. Og kanskje kan dette toppe opinionen mens politikerne får tenkt seg om…

Det er behov for et engasjement. Mye fordi Israels fremste støttespillere har i alle år hevdet at staten er det eneste demokratiske alternativet i regionen. Med demokratiet har det gått skeis, intet mindre! Ved forrige parlamentsvalg ble alle arabiske partier nektet å stille lister i Israel. Videre har Israel hevdet at så lenge Hamas sitter på flertallet, med en revidert oppfatning av staten Israels eksistensberettigelse, blir det ingen fred.

Enn så lenge får vi håpe at det blir en løsning for Gazas innbyggere snart. Det er skremmende at slikt lar seg gjennomføre blant såkalte siviliserte og demokratiske stater.

NB! Sterke bilder!!!;

Jeg har fiklet med Kubuntu i flere år. Det vil si at forskjellen på Ubuntu og Kubuntu er to måter å håndtere operativsystemet på. Kubuntu benytter KDE mens Ubuntu benytter Gnome. Kubuntu var det jeg likte aller best. En måneds tid etter at jeg installerte den nye oppdateringen av Kubuntu 10.04 LTS, så fikk jeg det for meg at jeg skulle prøve Ubuntu, også.

Et skritt fram, to tilbake

Da jeg begynte med å snuse på Linux i 2005, så sleit jeg lenge med å finne en distribusjon som kunne tilfredstille mine ønsker. Da var Windows XP underveis til Vista. Jeg lurte litt på om jeg skulle klore meg fast i det jeg hadde, eller prøve noe nytt. Etter mye prøving, og sinnsykt mye styr, så fant jeg fram til Kubuntu. Der har jeg holdt meg, med noen småkikk til hovedbølet Ubuntu.

Et problem med Kubuntu og Ubuntu var at jeg fort gikk lei, dersom jeg skulle bruke datamaskinen til litt større jobber. En ting fikk være at det var en jungel av filtyper og pakker jeg måtte knote meg gjennom. Noe annet at jeg måtte knote enda mer med å få ting installert. Etter en stund har jeg tutlet tilbake til Windows fordi jeg har flere maskiner, og glemte den disken jeg hadde Linux på.

Den siste komponenten i mitt hode er nå på plass. På tirsdag denne uka installerte jeg Ubuntu, litt for spenningens skyld. Det ble et måpende og langt ansikt som resultat. Jeg rotet litt gjennom spesifikasjonen og funksjonalitet mens jeg lastet ned et iso-bilde. Samtidig var jeg litt irritert på at det feilet med installering av Kubuntu med minnepinne. Jeg forbannet meg på at nå skulle dette prøves på nytt. Eneste forandringen var at jeg allerede satt på maskinen med Kubuntu, slik at det var herfra jeg lagde en oppstarts-disk på minnenpennen.

Jeg har jo lest at Ubuntu er blitt mye, mye bedre ved nesten hver oppdatering. Jeg har litt mismodig registrert at noe er på plass, og at mye kunne blitt atskillig bedre. Nå viste det seg at vi litt mindre kyndige er blitt bønnhørt. Det er blitt fenomenalt mye bedre. Og Kubuntu blir umiddelbart parkert. Rett og slett fordi de to distribusjonene har vært som to hester, som har løpt side om side, der den ene har beholdt sin opprinnelige egenart mens Ubuntu altså har kommet oss nettnullene grundig i møte. Det var uventet! — men svært gledelig!!!

Elegant og lettfattelig

Det får nå være en ting at det gikk som smør å installere Ubuntu 10.04 LTS med minnepenn. Dette var jeg lovet. Større var forundringen da jeg åpnet Ubuntu for første gang. Det var en helt ny verden, et hav unna det jeg sist så for omtrent to år siden. Dette er Ferrari for Windows-folket. Kanskje det samme for de med Mac, i den grad det noen gang tenkes alternativ i den flokken. (Nei, det er slett ingen grunn til å se seg til siden på en Mac!)

Jeg tenker det kan ha hatt noe å si at Google med Linux-kjerne i sitt framtidige nettfjøl-prosjekt, har sett seg ut Ubuntu. Kanskje har de tenkt at felles gleder er felles trøst, og delt seg imellom til Ubuntu? Jeg vet ikke. Det er uansett påtakelig hvor mye bedre Ubuntu er blitt, i forhold til Kubuntu. For fem år siden var dette likestilte distribusjoner. I dag er det forskjellen på Opel og Mustang, for å holde oss til biler som metafor…

Dette er egentlig litt leit for meg som likte kontorpakken til KDE. Evolution er det som følger Ubuntu. Også det et helt greit program, bevares!  Det kan være at det finnes en installasjon for KDE også, men sånn i utgangspunktet er dette eneste sutrefaktor enn så lenge. Det kan saktens være en del av konklusjonen, i første hånd.

De verste motargumentene borte

Linux-distribusjonene har vært litt heftet med at ikke alt er like pent for øyet. Blant annet har nettleserne hatt en grusom skalering av skrifter og uttegning av nettsider, enten det har vært Konquerer, Mozilla Firefox, Opera eller mitt gullegg: Google Chrome. Det har simpelthen ikke liiknet grisen, for å være ærlig. Og her er selvsagt svaret dette at åpen kildekode er og blir rein idealisme. I den flokken er ikke grafikerne i flertall. Dette er slett ikke tilfellet med den nyeste Ubuntu. Skriftene er forbedret — men kan absolutt bli bedre.

Bare for å illustrere hvordan det tenkes i Ubuntu, så har de i 10.04 flyttet håndteringen av vinduer fra høyresiden (vanlig over alt, ellers) til venstre. En litt kuriøs beslutning, spør du meg. Men kanskje er det tunge begrunnelser for at dette er gjort. En artikkel nevner forholdet, og viser til Mark Shuttleworths rimelig kvasse poengtering i et nettforum:

This is not a democracy. Good feedback, good data, are welcome. But we are not voting on design decisions.

Dette er klinkeklar tale, der Ubuntu selvsagt ikke er et «normalt» operativsystem. Ubuntu tenker kanskje lenger enn nesen rekker? Det er kanskje for å komme den delen av verden med skriftretning fra høyre til venstre i møte? Det kan ligge en tanke om nord-sør på Jorden, kanskje?. I Vesten er vi vant med at alt er etter vårt hode. Kanskje har Shuttleworth sett det store poenget om at Linux vil bli størst i resten av verden. Gode argumenter for dette er at Linux krever mindre hardware, koster ikke en krone for den enkelte bruker og kan kjøres på rimelig enkle PC’er eller skramlekasser av gamle deler. Shuttleworth er i tillegg sørafrikaner, så han har sett verden fra den andre siden av Ekvator.

Når det er sagt, så skal det også sies at wysiwyg–opplevelsen er kapitalt forbedret. Nå likner dette mer et Windows-system enn noen gang. Helt enkelt fordi oppdateringen av programvare og tillegg skjer mer av seg selv, og det er langt tryggere og enklere å takke ja til dem. Før kunne det hekte seg med noe rusk, som fikk selv dataguruer til å rive seg i håret. Sannsynligheten taler for at høyere brukerandel, betyr at flere deltar i det idealistiske prosjektet med sine bidrag. Dette avler potensielt bedre funksjonalitet nå.

Selv en så ubetydelig detalj som at numerical lock (dvs. talltastaturet er aktivert ved oppstart), som ble standard på Windows Vista, er på plass i Ubuntu 10.04 LTS. NB! LTS betyr Long Term Support, for øvrig. Det vil si at i månedskriftet oktober-november vil vi få 11-versjonen fordi Ubuntu hovedoppdaterer sitt operativsystem med seks måneders mellomrom. Selv dét en imponerende side ved denne Canonicals Linux-distribusjoner. Spørsmålet er om framtidens utbredelse kanskje vil endre denne praksisen.

Linus Torvalds, Linux far, har sagt lenge at koden er blitt for kompleks og kjernen for stor, i forhold til det idealistiske utgangspunktet. Men Canonical er selskapet til Shuttleworth Det kan synes å ha mindre interesse for dem i denne saken. Målet er stordistribusjon av åpen og fri kildekode, enn så lenge.

Et spørsmål om virus

I den grad Ubuntu skal måles mot Windows, er det et argument som slår svært mange andre. Vi snakker om ondsinnet programvare og virus. Dette er ikke like utbredt i Linux-verden, dels fordi dette har vært et eldorado for datafolket med de potensialt edleste hensikter, får vi håpe. Ingen skal fortelle meg at med utbredelsen vil det ikke komme flere «Kjell T. Ring» inn i bildet. Alt taler for dette, slik at en må mer og mer være forberedt på at ikke alle sauer breker samme kollektive idealisme.

Apple seilte lenge under samme vimpel, inntil de fikk fart på utbredelsen. Da kom mangt og mye en ikke ønsket seg flytende på ei fjøl. Og med Googles nettfjøl snakker vi om nettopp dette.

Vi får i stedet glede oss over at det finnes friminutt på PC’er. Mac-brukerne er også mindre utsatt enn Windows-brukerne, rett og slett fordi Microsoft har en markedsandel på omtrent 80%, mener jeg å ha lest et sted. Da skjønner de fleste at styrkeforholdet vil endres over tid, men ingen vet nok til å si med sikkerhet i hvilken retning det går. Mange har snakket om at Microsofts oligopol er over, gjentatte ganger. Denne ganger ligger forholdene langt bedre til rette for en spredning av hvilke selskaper som deler datamarkedet seg i mellom. Ellers er det kun framtiden som kan si oss hvor brukerne ender.

Ipad og mobiltelefoner endrer markedet

Lanseringen av Ipad har forrykket konkurransen til fordel Apple. Det er imidlertid en rekke selskaper som har sine prosjekter på gang, der det så langt ikke er noen endelige lanseringsplaner for de fleste av dem. Det mest konkrete i dag, er at de vil være ute en gang til neste år — i beste fall. Ja, med unntak for Googles postulerte operativsystem Chrome OS. Mange snakker om at det vil bli en hybrid av Ubuntu, når det lanseres til høsten. Igjen, dette er et operativsystem, ingen nettfjøl. De fleste lekkasjer har vist at det er Ubuntu de har tatt utgangspunkt i, om ikke annet.

Apples problem er kanskje at et visst antall kjøper Ipad, og nøyer seg med det. Altså blir det ingen synergi til andre produkter, annet enn i app-sjappa. Sammen med Iphone er dette Mac-verdenens Columbi egg, i øyeblikket. Noe ganske annet vil det bli, dersom Google kommer alle i forkjøpet til høsten, for omtrent samtlige parter unntatt Ubuntu — hvis den tette integrasjonen fastholdes. Dette kan skape bølger med betydelig kraft til å vippe mange forutsetninger av lasset. Ikke minst Microsoft, men også de selskaper som utelukkende har basert seg på et tilnærmet fåmannsvelde med Microsoft aller øverst.

Ytterligere til fordel for Linux er at Nokia nettopp lanserte MeeGo, et operativsystem for mobiltelefoner. Det er i mobilmarkedet at det største slaget står, akkurat nå. En aktør er igjen Google, som med sine Android–telefoner vil konkurrere mot Apples Iphone. Det skjer uvanlig mye på kort tid, med den begrunnelse at de store aktørene også har sett at eksempelvis Ubuntu og de fleste Linux-distribusjonene har utviklet seg radikalt mens Microsoft har rulet og råtnet i markedet. Det vil si at også Microsoft er i støtet på mobilmarkedet, med det første.

Litt luggete i forhold til Java

Det eneste aberet jeg har funnet, er at det nå er mer luggete med Java og støtte for visse applikasjoner. Dette var annerledes før. Her snakker vi om at Ubuntu kan ha et likelydende forhold til Java som Apple har til Adobe og Flash. Eller slik er det hos meg nå, underlig nok.

Når det gjelder Apples nei til Flash, så har dette mye for seg. Html 5 vil tilby nye og mer åpne standarder enn Adobes Flash. Det kan være at det er gjort slike grep under panseret på Ubuntu, som i dag virker  noe pussige.

Sun, selskapet bak Java, ble imidlertid solgt for omtrent et år siden til Oracle. Det kan være at det har blitt lugging om rettigheter og annet. Slikt passer dårlig inn i idealismen i Linux-verdenen. Kanskje det er grunnen til at java virker dårligere nå?

Les mer om Ubuntu

Les mer her om Ubuntu. Der får du mer oversikt over hva de tilbyr, hvordan du laster ned (på engelsk) og mere til. Vel verdt en testrunde, spør du meg!

Det er unektelig litt spesielt, når den forfatteren jeg har lest mest, kommer til min hjemby. Dette hadde jeg knapt regnet med. Og jeg begynner å bli så gammel nå at jeg må revurdere begrepet «neste gang».

Et langt bekjentskap

Jeg har faktisk lest alt John Irving har skrevet, både de norske oversettelsene og på englsk. Dette er den eneste forfatteren jeg har et slikt forhold til. Et par titler har jeg hoppet over fordi de har vært relanseringer av tekster, som har vært integrert i andre titler. Jeg har altså lest de bøkene som ikke er oversatt, også — The 158 pound Marriage, Setting Free The Bears og The Water Method Man. Den siste ble i tillegg lest på svensk under mine ville år, på en tur til Mexico. Jentene jeg reiste sammen med, hadde funnet den i en bruktbutikk i Mexico by.

Og når en leser så mange titler, som i tillegg er så lange, blir det unektelig til at det hoper seg opp med egne historier mens jeg har fordypet meg i bøkene hans. Sånn som at Enke for et år (1998) har jeg et litt ruggete forhold til fordi jeg kom over den ved en tilfeldighet en lørdag ettermiddag i Oslo City. Boka ble sporenstreks kjøpt, og jeg fortet meg til Herr Nilsen for en lesestund av de sjeldne. Sjeldent ble det, men lesningen ble hyppig avbrutt. Jeg hadde glemt at det var PMS-dagen par excellence i Oslo, og at jeg hadde flyktet fra Briskeby på grunn av Grete Waitz-løpet, i første hånd. Lite tenkte jeg på at de brave jentene ville havne der jeg satt etter målgang ved Bislett. Det var sikkert 90 ville kvinner og tre livredde menn, inklusive bartenderen, da jeg klarte å slite meg…

Det begynte imidlertid med Garps bok (1979), for over tretti år siden. Da gikk jeg i andre klasse på Lillehammer gymnas, på kjøkkenavdelingen i følge realistene, men med den sublime fordelen at jeg hadde fenomenalt mange pene jenter i klassen. Vi var sju gutter mot 18 jenter, i en av to klasser på engelsklinjen. Jonny Halberg gikk i den andre klassen, for øvrig. To av gutta i min klasse var så å si nesten bortgiftet, og bare en var ei solid ugangskråke (meg).

Jeg mistrivdes noe gruelig på skolen det året, og kan vel si at Irving hadde sin del av æren for at det ble et morsomt år, og en fullført examen artium halvannet år seinere. Jeg byttet til meg den elleville historien om Garp og hans merksnodige verden, på nyåret. Lite visste jeg at dette skulle bli et forfatterskap for livet.

Irving snakket i Bokbadet i går kveld mye om hvordan han alltid åpner sine fortellinger med den siste setningen. For leseren er dette en meget effektiv måte å bli trukket inn i handlingen, midt mellom det som har hendt og det som skal skje. Irving trakk paralleller til Dickens og Hardy, som sterke påvirkninger i sin diktning, i tillegg til Shakespeare. Årsaken var noe så prosaisk at hans mor arbeidet ved et teater mens han var liten. Slik ble han trukket inn i teatermørkets fortellinger og påvirket av dem. Irving sterke side er, i likhet med sine inspirsjonskilder, kjent for sine plotdrevne fortellinger. Disse tilskriver han erfaringene i barndommen, der nettopp gjerne etterlatte og fedreløse sønner er hovedkarakterer i fortellingen.

Traff tidsånden

Det var et lite mirakel å åpne Garps bok for første gang. Faktisk like sterkt som Hundre års ensomhet (1967) av Gabriel Garcia Marquez, noen år seinere. Dette forfølger meg den dag i dag at jeg kommer sjeldent langt i en bok, om ikke forfatteren tar «tak» umiddelbart. Sånn sett er jeg som ei makelig gjedde, som ligger inne ved sivet og venter på den helt store godbiten, før enn jeg glefser til og blir sittende fast på kroksettet.

Jeg tror imidlertid at grunnen til den store fascinasjonen av John Irvings bøker like mye kan tilskrives tidsånden, altså den tiden jeg levde i. Dette var en tid fylt av antiautoritært opprør, seksuell revolusjon og individuell selvutvikling. Få hadde slått an denne grunntonen tydeligere enn Irving, uansett hvor burleske mange av tildragelsene i T. S. Garps liv nå enn utfoldet seg. Og det ble mitt privilegium tidvis å lese høyt fra de villeste passasjene, før boken gikk sin seiersgang blant klassekamerater og venner. Til dags dato er dette det aller mest leste eksemplaret av mine bøker.

Stor var imidlertid skuffelsen da The World According To Garp (George Roy Hill, 1982) hadde premiere, med Robin Williams i en av hans første «store» filmroller. Jeg tror det var en av de første filmene jeg så på nye Saga kino, i likhet med at Stanley Kubricks The Shining (1980) var den siste — før Saga ble Norges første flerkino-anlegg. Med årene har litt av boken forvitret, slik at jeg mer og mer har fått sansen for filmen. Men mottakelsen var lite nådig da vi sto i busskuret ved Nationaltheateret etterpå, på vei tilbake til Bjerke studenthjem.

Det  en kjensgjerning at ingen filmer kan nå opp til boken, dersom en leser den før en ser filmen. Ingen kan måle seg med den opplevelsen det er å befolke sitt eget indre univers og la handlingen folde seg ut mens en snur side etter side. For dette er Irvings kanskje fremste fortrinn at han suger tak i leserne og holder dem stangen til den bittersøte slutten. Og ved bokens slutt er det noe som har levd med leseren så intenst og forførende at det nesten er et antiklimaks å komme til siste side.

Som skapt for film

Mange av Irvings bøker  før årtusenårskifet er blitt film, etter braksuksessen med Garp. Det vil si at hverken En bønn for Owen Meany (1989) eller Sirkusbarn (1994) er filmatisert. Det vil si at historien om Owen har inspirert Mark Steven Johnsons film Simon Birch (1998). Historien er vel slik at Irving trakk seg fra dette samarbeidet, for å satse på Siderhusreglene (Lasse Hallstrøm, 1999). Dette var et heldig valg, ettersom filmen ga Irving en Oscar for manuskriptet. Simon Birch er det få som har hørt om, langt mindre at dette var tenkt å bli filmen om Owen — Irvings kanskje mest interessante verk.

Irvings visuelle språk og burleske episoder er som skapt for film. Det er nesten et paradoks at i den grad historien om Owen er filmatisert, så ble det en utgave uten medvirkning fra opphavspersonen. Dette er til og med en merkeverdighet, når en tenker på at langt de fleste fortellingene til Irving handler om fedreløse sønner. Derfor er det ingen bombe at heller ikke Irving kjenner sin biologiske far.

I tillegg til fedreløse sønner er det hans bisarre sexskildringer, gjerne med en en eldre kvinne og hennes yndling, som virkelig har satt leserne i brann. Mens Irvings biografiske historie ikke lar seg bortforklare, har det til dags dato aldri kommet noen opplysning omkring hans potensielle erfaring med eldre kvinenr i unge år. Noen mysterier står seg kanskje best på å forbli i det dunkle?

Tamt og uinspirert

Bokbadet fredag kveld ble imidlertid tidvis en tam forestilling. Dette skal være en nærgående samtale mellom intervjuer og hans objekt. Jeg er redd for at Anne Grosvold kanskje hadde en for stor respekt for forfatteren til å gå ham — mennesket — «nærmere på klingen». Det var et par tilfeller der jeg trodde hun hadde ham «på kornet».

Ved hvert tilfelle kom det i stedet til et opphold, før Grosvold vendte tilbake til sitt manus. Det kan være at Grosvold hadde fått regi om hvilke spørsmål hun ikke kunne stille? Det var betimelig hvordan samtalen ved et par tilfeller gikk i stå. Et av dem hørte hjemme i spørsmålet om hans skildringer av høyst uvanlige seksuelle bekjentskaper. Nettopp her ble Grosvold engasjert. Hun skled mer og mer av stolen. På et øyeblikk trodde vi hun saktens ville havnet på Irvings fang. I stedet ble det «den store bamsen» som holdt sitt publikum i ånde, og pyntelig skjøv Grosvold tilbake i stolen — enten med et mutt blikk, eller at han henvendte seg direkte til publikum.

Det åpnet ganske fornøyelig med at Irving beskrev hvordan han alltid bedriver mye research før han setter punktum. En av de vittige historiene var om hans møte med en håndortoped, som har en prominent plass i boken Den fjerde hånden (2001). Det gikk ikke likere enn at pekefingeren endte oppi nesen på ortopeden. Slik fikk vi prosaiske blikk inn i skriveprosessen for flere bøker, men enten hadde Grosvold en dårlig dag på jobben, eller så var hun ikke oppdatert på noen av «langpasningene» som lå implisitt i Irvings tilsvar.

Selv om Irving virket noe sliten, så fikk vi selvsagt stifte bekjentskap med hans gutteaktige sjarm. De pussige anekdotene og bisarre poengene utløste de heftigste hikstene på spinnesiden. Bak meg satt en eldre dame, etter latteren å dømme, som utvilsomt ikke simulerte…

Mot slutten takket Grosvold Irving for at han ville komme til Oslo, innen hun korrigerte seg — og det gikk et gisp gjennom publikum. Slikt kommer man nesten ikke ustraffet fra — på Lillehammer. Lykkeligvis var bokbadet over, der i hvert fall jeg fortsatt hadde noen vesentlige spørsmål. Jeg har inntrykk av at flere var av samme oppfatning.